Noah Myhre Pedersen, ansvarlig redaktør for Argument
Endelig høst, er det enkelte som sier. Andre forbanner hele årstiden, og gremmes av den snarlige julen og påfølgende vinteren. Blant sistnevnte kan det være de som velger en mer filosofisk tilnærming, og anerkjenner at mørkemånedene er nødvendige for å sikre at våren og sommeren føles så gode som de gjør.
Uansett er det ikke til å komme bort fra at det er mørkt. Det blir mørkt tidlig, mørket varer, og vedvarer. Høstdepresjonen gjør sitt inntog, og brått går vi rundt som levende døde, viklet inn i skjerf, mens vi undes over hva i all verden som fikk våre forfedre til å slå seg ned akkurat her i det dystre, mørke, kalde og så til de grader fjerne nord.
Mørke er, enkelt definert, en tilstand der lys er fraværende. Dette kan vi selvsagt tolke metaforisk, til den grad at hele metaforen grenser mot en klisje. Mørk til sinns, mørke tanker, mørket har senket seg. I middelalderen ville man kanskje bedømt at vedkommende hadde en overvekt av svart galle, som førte til ubalanse og påfølgende melankoli (melas: svart, choli: galle). Heldigvis fantes det remedier som årelating!
Remediene er annerledes i dag, men tilstanden vedvarer. Høst- og vinterdepresjon er en gjenganger her i nord. Edvard Munch tok inspirasjon til “Skrik” fra en opplevelse av plutselig eksistensiell angst en januardag i 1892. Hvem vet, kanskje han led av den nevnte tilstanden? Mørke har definitivt vært en stor inspirasjon for kunst. Fra krig til kjærlighetssorg, uvennskap og nag, fra traume til dystopier. For at en historie skal bli god er konflikt uunnværlig; indre, ytre eller ja takk begge deler! Det samme gjelder nok våre tilværelser generelt.
Denne utgaven av Argument utforsker mørke, i kunst, i mennesket, i samfunn og vitenskapen. Kanskje oppdager du at mørket, som høsten, er mer nødvendig enn du trodde? God lesning!
