Tekst av William Tiller
Foto av Anna Rogneby
Jeg stirret ut mot tomrommet da det dirret i min lomme. Dirr, dirr, dirr. En rytmisk, men masete sensasjon. For det var i dette øyeblikk jeg forsøkte å se innsiden av mitt øyeeple – gjennom den indifferente refleksjonen i speilet. Dypt begravd i den glinsende pupillen, i klinkekulens mørke hule, sto en gutt og stirret tilbake.
Dirr, dirr, dirr. Denne dirringen var kjent – en telefonsamtale fra et ulagret nummer. Stillheten til det tapte anropet ble skarpt avbrutt av det lille plinget noen minutter senere. På meldingen var det min fremtidige sjef som sa hun hadde lest min søknad som overfladisk beskrev mitt brennende engasjement, min glovarme interesse, min energi for det gode i verden. Jeg takket for samtalen og fortalte om min ekstase for denne muligheten.
Men så silte senhøstfrosten inn i øyelokkene; tærne klamret seg fast til foten i et forsøk på å ikke falle av; klærne var aldri tykke nok; stive fingre, vanskelig å knipse; tungt i brystet, umulig å puste helt inn. I dette klimaet går vi dør til dør rundt omkring i Oslo. Vi banker på, rett etter folk kommer hjem og mørket dominerer på lag med kulden, og vi spør om penger til vår store veldedighetsorganisasjon.
Knokene mine sprakk ikke da jeg banket på døra, men det dukket opp en usikkerhet om det var spor av skjelett jeg så, eller om huden hadde blitt til omgjort til stein. Noen kom ned fra andreetasjen. En vond følelse, å høre noen trampe mot gangen, og så står jeg der, skjelvende med refleksvest og nettbrett. Hun knirket opp døra. Hei, hei, sa hun, litt overalt med blikket. Det flakket som flammen på stearinlys. Bare kom inn, sa hun, enda jeg ikke hadde startet talen min ordentlig. Rettere sagt hadde bare de første tre linjene blitt nevnt: Hei, jeg kommer fra en tillitsfull og moralsk overlegen veldedighetsorganisasjon. I dag går jeg fra dør til dør for å samle inn penger. Det jeg vil ha fra deg i dag er enkelt. Noe i den duren. Bare kom inn, sa hun. Da satt jeg i en klemme, men jeg ristet på hodet og snøen falt som støv. Skulle de tre linjene gjentas? Det var kanskje ikke så viktig, men det virket som at hun var ukonsentrert første gangen jeg introduserte meg selv. Jeg startet talen på nytt, rett innenfor ytterdøra i gangen. Hun virket interessert, på en passiv og uttrykksløs måte. Ja, dette er jo en god sak, sa hun, bli med opp du. Jeg tok av meg sko, beholdte boblejakka på, sendte adressen til min kollega som kakket på dører på andre siden av gaten, og fulgte damen opp trappa.
Hun var allerede i andreetasje da jeg krøp oppover. Hun trakk meg innover mot kjøkkenet, satte seg ned, og begynte å rote med papirer og penner. Først fungerte ingen av de blekkfrie pennene og hun spurte om hun kunne låne den jeg holdt, men den var da bare en pinne til nettbrettet. Det var tomme ark liggende litt overalt. Bare en av de ti lampene jeg registrerte var påskrudd. Gule lapper lå på spisebordet, med håndskrift og ord jeg ikke forsto. Min mann var gullsmed, sa hun, alle kalte han for smeden, men han døde i fjor. Det var leit å høre, jeg kondolerer. Smeden. Hun sa dette ordet rytmisk, kallenavnet på hennes mann, kanskje hvert tredje minutt. Det kom plutselig, som om han hoppet inn i hodet hennes og forlot raskt etterpå. Hun drev fortsatt og fiklet etter en fungerende penn, og til slutt fant hun en. Da fant jeg en, sa hun, hva var det du solgte igjen? Jeg skulle gjenta min lille tale en tredje gang, men det føltes unaturlig å kjøre den samme innøvde setningen, så jeg nevnte bare i slengen at det var en veldedighetsorganisasjon som jobbet i krigsrammede områder. For hvilken side av krigen, spurte hun. På den riktige siden, svarte jeg spørrende.
Smeden. Så det jeg må gjøre er å gi deg bankinformasjonen min, spurte hun. Ikke egentlig, du må bare signere en avtale, også fikser banken det for deg automatisk, svarte jeg. Hun stirret, og med et blankt ansiktsuttrykk ristet leppene. Hun ba om hjelp til hva det var jeg mente – og dette gjorde hun med dype, tomme øyne. Det er helt trygt, og du kan ringe oss når som helst for å kansellere, sa jeg.
Jeg tok meg tid til å forklare alt sammen, så detaljert som mulig. Damen tok noen gule lapper og skrev ned alt, men jeg fikk ikke helt med meg hva hun skrev. Smeden. Hun ristet med pennen mot papiret. Ristet all blekket ned på gulvflaten. Jeg er usikker på om pennen noensinne traff. Kanskje hun var kald? Da hun hadde signert, fortalte hun litt mer om mannen sin, Smeden, og hvordan det hadde vært tøft i det siste. Jeg forstår, sa jeg, men jeg forsto jo så klart ingenting. Tusen takk skal du ha for at jeg fikk komme inn, og tusen takk for at du bidrar til en svært god sak. Håper du har en fin kveld videre, sa jeg og begynte å gå ned trappen. For hvor lenge hadde jeg vært der inne?
Hun fulgte meg ned, åpnet døren, og jeg gikk ut. Før den slamret snudde jeg meg kjapt for å vinke farvel. Men da traff jeg et blikk, som jeg aldri glemmer. Et blikk jeg nok aldri ser igjen. Et tapt blikk, et menneske som mistet varmen, sjelen, alt som ga glød og gnist til livet. Gule flammer skjøt ut fra de beksvarte pupillene. Vår sol gjør det samme, skyter sine flammer fra det mørke vakuumet, men om milliarder av år, så slukkes trolig den også. Det virket som om øynene til damen hadde reist fremover i tid. Tiden, mellom nå og rett før solen visner, stirret mot meg da døren smalt. Smeden.
Idet jeg forlot innkjørselen så jeg opp mot huset jeg hadde besøkt, i hjemmet hvor mine kinn boblet av varme. Opp der gjennom vinduet, hvor all bakgrunn og forgrunn var hvitt som snø, grått som lys, eller sort som himmel, så jeg et glødende vindu med en tydelig skikkelse. Hun stirret rett ut av vinduet, mot tomrommet der ute, mot mørket selv. Så vidt jeg kunne se, snakket hun, men det var jo ingen andre i huset. Jeg lurte på hva hun sa, der hvor hun stod og glante utover, men jeg tror ikke det er gåtefullt eller hemmelig hvilket ord hun gjentok mot det uendelige.
