Tekst av redaksjonen Illustrert av Thora Selsøvold
Tiril: Slumre eller stå opp tidlig?
Jeg foretrekker å sprette opp mens det fremdeles er mørkt i resten av vinduene i blokken jeg bor i – aller helst litt før solen, slik at jeg kan få med meg at den titter frem over fjellene i horisonten og gir himmelen et oransjerosa skjær alle syvsoverne går glipp av. Før rushtrafikken begynner rekker jeg å utsette meg for den selsomme kombinasjonen av mild frykt og stor frihet det er å løpe en lang tur i en stille hovedstad. Det er aller best hvis det regner. Bare en og annen 37-buss. En døsig uteligger under en tung markise. Og en måke som gnafser på en halvspist skalk. Jeg kan løpe på røde lys og ta en piruett eller to og sikte på sølepyttene og vifte med en hang loose til overvåkingskameraene og synge med når Greg Gonzales hvisker that we wanted to fuck with real love. Idet jeg setter meg ned etter å ha gjort hybelen til badstue, begynner det å romstere i etasjen over. Fordi klokken ikke er mer, får jeg illusjonen av en andre morgen – en slags sove-til-jeg-våkner-og-drikke-kaffe-på-sengen type morgen. På denne måten slipper jeg å velge!!!
Jeg skal imidlertid innrømme at metoden ikke er uproblematisk for de av oss som identifiserer seg som både morgenfugl og natteugle. For når man er like glad i å bli sittende oppe og høre på «12 hours of medieval lofi chill with rain», skrive metasatiriske essay som på ingen måte matcher lydsporets «ancient and dreamy vibe» og bånne enda mer kaffe – ja, så hender det på mystisk vis at alarmen som ringer i femdraget slumres!? Men det er naturligvis ikke noe jeg kan holdes ansvarlig for, ettersom handlingen utføres i en bevisstløs tilstand. Du tenker kanskje at en løsning for slike som meg er å snu hele døgnet? Vel … Etter å ha forsøkt nettopp det ved å påta meg et utall nattevakter på en psykoseavdeling, innså jeg at jeg behøver min skjønnhetssøvn og ikke minst at det er på sin plass med en henvendelse til Språkrådet for å få endret ordtaket «det er fra fulle folk og barn man får høre sannheten».
Anne Stine: Løpe ut døra eller lang frokost?
Det sies at frokost er dagens viktigste måltid, men er det egentlig det? Kan ikke en lang og god frokost hindre deg fra å komme deg ut i verden, eller ta fra deg litt sårt trengt ekstra søvn i morgentimene? Noen av de beste minnene jeg har er av å sitte og spise frokost hjemme hos bestemor og bestefar på besøk hos dem i feriene. Nykokt varmt vann over Twinings Earl Grey-te i løsvekt i en kopp fra et så stygt at det er fint brunt frokostservise i steingods med gusjegrønne (“olivengrønne”) striper malt på sidene. To teskjeer sukker. Litt melk. En halv bitter grapefrukt hver på besteforeldrene mine. Ferske boller eller rundstykker med misværost for oss små hvis vi var heldige.
Ingenting slår en god og lang søndagsfrokost med familien. Men som student? Hvis jeg får slukt i meg en halv pulverkaffekopp og noen spiseskjeer gresk yoghurt med litt granola før jeg må spurte ut døra, er det en seier. Den ekstra halvtimen med søvn kjennes ofte viktigere. Og jeg tror faktisk den er det. Et trøtt hode har også større behov for rask energi. Raske karbohydrater. Glukose. Mer mer mer. Har jeg sovet godt kan jeg fint holde meg gående til lunsj på nesten ingenting. Så er den lange frokosten egentlig verdt det? Kanskje den blir nødvendig når overgangen til arbeidslivet tvinger meg til å bli et A-menneske? En ting vet jeg i hvert fall sikkert: Én dag, når jeg ikke lenger har noe jeg må spurte ut døra for om morgenen, når jeg har min egen lille familie å spise frokost med, da skal jeg servere Earl Grey-te i det brune og gusjegrønne frokostserviset fra 70-tallet og tenke på bestemor og bestefar. Og da blir kanskje frokosten dagens viktigste måltid for meg.
Hauk: Ligge på sofaen eller trene?
Det burde jo ikke være et spørsmål, jeg burde bare gjøre det. Jeg vet jeg har godt av å trene, jeg vet det jo, selvsagt, selvsagt. Men i det øyeblikket jeg vurderer hvorvidt jeg skal løfte beina fra sofaen, oppdager jeg til min fornøyelige overraskelse at jeg egentlig ligger ganske godt, ja, svært godt ligger jeg. Og når jeg kjenner etter, oppdager jeg at her kunne jeg jo i grunn blitt liggende en stund, ja, kanskje lenger også. Og mens jeg tenker denne tanken, merker jeg hvordan beina mine blir tyngre og tyngre, til jeg synker ned i putehavet som sofaen forankrer. Beina mine blender inn med sofaen, og det føles så naturlig å la dem være, hvilken skade kan det gjøre? Beina mine forsvinner helt, og mens jeg vitner dette, oppdager jeg med et øyekast at lyset utenfor har endret seg, jøss, er det blitt kveld allerede? Men det er ikke kveld, for solen er allerede oppe igjen, og jeg tenker jeg har vært her en stund, ja, en riktig lang stund. Jeg burde kanskje bevege på meg, men nå skjer alt så fort. Kroppen min er i endring, en sann metamorfose, og når jeg ser ned fra vinterhimmelen som plutselig skinner ute, ser jeg at jeg ikke lenger er meg selv. Jeg mangler ordene for å riktig beskrive vesenet jeg nå er, men jeg ligner en.. larve? Gjør jeg ikke det? Si meg, har jeg ikke noe larve-aktig over meg? Eller orm er det? En orm er det jo! Jeg ser det nå, ja, jeg ser det svært godt, akkurat slik det er, og langt, ja, svært langt ser jeg. I valget om å ikke trene, ble jeg liggende på sofaen min i århundrer, ja, årtusener, og kroppen min har utviklet seg til å bli en uendelig orm, og nå ligger jeg her og biter meg selv i halen, og alt strekker seg ut foran meg. Mon tro om ikke jeg er tiden selv i denne synsrike fasongen jeg har skapt. Mon tro om ikke jeg er uendelighetens ansikt. Nei… jeg får vel bare bite tenna sammen og komme meg opp av sofaen. Hvem vet hva som skjer hvis jeg ikke gjør det?
Stina: Scrolle eller hva som helst annet?
TikTok informerer meg om at jeg har scrollet i enda en halvtime, vil jeg ikke snart ta en pause? Om ikke lenge kommer den andre type app-grensen jeg har lagt inn, da må jeg skrive inn en kode for å få fortsette. Men koden er bare 1,2,3,4, og selv om det gjør at jeg noen ganger legger fra meg mobilen, blir det ikke sånn nå.
«Jeg så en Tiktok» sier jeg litt for ofte, for jeg gidder ikke juge og si «jeg leste i The Guardian» når jeg bare så Tiktoken hvor en dame oppsummerte saken og dro inn en halvgrunn analyse. Men saken virket interessant, så jeg lagrer den i en mappe jeg har kalt “Artikler å lese senere”. Mappen har 34 lagrede videoer, jeg tror jeg har lest to. Jeg har også mapper for oppskrifter, kule antrekk, feminisme, sminke, steder å spise i Oslo, litteratur, film og en haug andre kategorier. Og av og til, hvis både humøret og lommeboken er på gli, kommer disse tipsene til nytte. Favorittpastaretten jeg spiste i sommer kom fra en pen brite som lager matlagingsvideoer i drivhuset sitt. Jeg har hvert fall en bok i hyllen og en eyeliner i skuffen som ikke hadde havnet der uten digitale anbefalinger. Det er perspektiver jeg ikke hadde fått eller argumenter jeg ikke hadde hørt, om jeg aldri hadde lastet ned appen.
Men så kommer det til et punkt. Jeg vet ikke helt hva jeg ser på lengre, scroller først vekk, men så tilbake, for å se enda en video om den politiske tilstanden i USA – det føles feil å ikke se hele, ennå verden er like ond etter jeg har sittet gjennom de tre minuttene og førti sekundene. Hårprodukter, kjendis-gossip og folkemord, alltid porsjonert ut i god blanding.
Jeg kan når som helst reise meg. Lukke mobilen. Gå en tur, ringe en venn, bake noe, fermentere noe, pusle et puslespill, lese en bok. Selv å se en film, uavbrutt av mobilen, har blitt en liten seier.
Jeg så en Tiktok som mente at å ikke være på mobilen var den nye velstanden. At vi har utviklet et nytt klasseskille mellom skapere og forbrukere: de som aktivt former verden og de som sitter lammet på sidelinjen og kun observerer.
Jeg lagrer videoen i mappen «Anti-skjerm» og scroller videre.
Noah: Middag preppa eller handlingslammet på Kiwi?
Å overtenke! Man starter med den generelle vurderingen: Gidder jeg å stå på kjøkkenet idag? Jepp, jeg kan smelle sammen noe raskt. Det tar kanskje tredve minutter. Et eller annet med pasta. Men hva? Tomat? Ja, hvorfor ikke. Det tar ikke lange tiden. Men det må være skikkelig pasta, casarecce kanskje, tørket over lang tid og produsert med bronsemaskiner. Så må hvitløken sakte infusere i olivenoljen til den er veldig lett gylden. Så gjør tomaten sitt inntog: Hermetiske fra Campania. Ah, deilig! Vulkansk jordsmonn, Vesuvius, Campi Flegrei, middelhavssol, fanget i en boks ene og alene for å ende opp på min tallerken. Tomatene bør ikke stå for lenge. De reduseres litt, selvfølgelig. Men ikke for lenge. Nok til at de bevarer den friske sødmen. Nei, vet du hva som hadde vært godt? Stekte biter aubergine. Det er som den klassiske Sicilianske retten pasta alla norma. Men faen, jeg har ikke aubergine. Greit. Det tar bare noen minutter å gå bort til butikken. Sausen kan putre på lav varme i mellomtiden. Dessuten trenger jeg basilikum også. Og kanskje alt kan toppes med knuste pistasjenøtter? Flott! Kanskje jeg skal åpne en rødvin og la den luftes til jeg kommer tilbake? Sommeren er jo ikke teknisk sett over før i midten av september.
Rines K: Enda en pils eller endelig hjem?
Vel, mine gode, kjære medstudenter: tiden er endelig inne, studiestarten er ENDELIG her!
For meg var det ikke noe spørsmål, eller veiskille, eller noe å en gang tenke på da jeg ble spurt om å være en fadder. Så klart var svaret «JA»!
Etter en laaang, laaang sommer, var det plutselig tid for å ta på seg fadder t-skjorta (Den røde. Står for UiO. Duuh), og møte mine 30 (tretti!) fadderbarn. De er godgutter og godjenter og godpersoner alle sammen, og jeg føler meg som en stolt, stolt mamma. En litt rar mamma som liker å feste med sine barn, men vi ser bort i fra det. Vi fester gjennom de viktigste studentpubbene (kremt, Kjellern, kremt) og koser oss MAX. Pilsen flyter, musikken er banging, stemninga på topp, man glemmer liksom helt tiden, men så er jo greia dette: jeg er til syvende og sist også en student. Så da jeg plutselig 00:34 kommer på «Faen, praksisen min starter 08:15» står jeg i et umulig dilemma: Skal jeg ta en pils til med mine GOOOODE fadderbarn, danse BITTE liiiiitt til, eller faktisk være en ansvarlig student og komme meg hjem? Spørsmålet er vanskelig. Jeg tenker og tenker. Grubler og grubler. Vipper det tomme glasset mitt fram og tilbake. Sklir kortet mitt langs bardisken. Hva ble det til? Hvem vet? Ble jeg faktisk ansvarlig i natt?
Thora: Drømme eller våke?
Om vinteren; sove. Med vinduet åpent, slik at jeg kan pakke meg inn i den varmeste dyna jeg eier, Svalbard het den på Kid da jeg sent forrige høst var på jakt etter varmere netter. Jeg pakker Svalbard inn i flanell sengetøy og legger attpåtil et mykt pledd, av den typen som altfor raskt blir nuppete etter vask, over lakenet. Til sengs bretter jeg enden av dyna under bena, og slik kan jeg sove, innpakket helt opp til haka. Jeg våkner med kald, rød nesetupp og må knyte Svalbard over skuldrene for å komme meg helskinnet til badet. Akkurat dét kunne jeg vært foruten.
I årets dampende sommervarmen i Oslo er det dette jeg trøster meg med. Nå om sommeren våkner jeg og kan bare håpe det er morgen. Jeg har kvelden i forveien lagt meg med våte vaskekluter på både panne og mage, i brisen fra vifta. Klam og jævlig håper jeg på en rask innsovning, og at jeg slipper gjøre det igjen før neste dag. Jeg har et kreppdynetrekk uten dyne mellom bena, ene og alene for å simulere følelsen av å være trygt pakket inn, uten å generere mer varme enn nødvendig. På tross av mine mange forberedelser våkner jeg gang på gang, omtrent tre timer senere, under halvveis i natta. Jeg våker i sommernatta, fra en kald dusj, og legger meg igjen i senga, håper å sovne før vanndråpene rekker å fordampe.
