Tekst av Håkon Andreas Skandsen Illustrasjon av Oona Joronen
Jeg står med pikken ute. En kvinne ser på den, studerer den, tar på den.
– Det ser fint ut. Ingenting unormalt her, sier hun og trekker seg rolig tilbake.
– Er du sikker? spør jeg, full av nerver.
– Helt sikker.
Vi utveksler et raskt blikk før jeg ser ned, trekker opp underbuksa, jeansen, strammer beltet.
– Kan jeg få litt antibac? spør jeg.
– Ja, selvfølgelig. Tror du at du klarer å slå deg til ro med dette nå? Du har ikke kreft, dette er helt ufarlig.
– Ja, jeg skal klare det.
Og jeg klarer det. Jeg sitter i bilen og jeg er fri. Jeg har ikke kreft for faen! Jeg vet at denne gleden og friheten er på lånt tid, for nå er legens ord ferske, jeg stoler på det hun sa og det jeg hørte. Men om en stund, kanskje bare om noen dager, så er jeg i dusjen og tar på ballene. Er ikke den ene litt hard sammenlignet med den andre? Det har jeg lest kan være et symptom på testikkelkreft. Legen sjekket jo aldri ballene, kun pikken. Så kommer det tilbake igjen. Usikkerheten, bekymringen, googlingen og til slutt telefonen til legekontoret der jeg bestiller nok en ny time.
Men akkurat nå er jeg fri. Hva skal jeg finne på? Hva med å kjøpe meg en bok og sette meg på en kafé? Det gjør jeg! Jeg drar innom kjøpesenteret jeg har besøkt hundrevis av ganger. Jeg forbinder det med en tapt tid, med barndommen min, med et annet liv, for når jeg går inn nå er det som en annen person. Jeg føler på alt det nostalgiske og sentimentale, men det oppleves med en slik avstand at jeg holder ut. I andre etasje ligger det en kafé jeg forbinder med farfar. Vi spiste vafler der nesten hver helg. Vaflene smaker dritt nå, og det er som gutten som var med farfaren sin også er borte, fordi jeg kjenner han ikke igjen. Jeg har selvfølgelig blitt en mann, blitt voksen. Det er vel naturlig at jeg tenker og oppfører meg annerledes da, men det er som om minnene er det eneste jeg har til felles med barnet jeg var. Det er som hele min bevissthet er endret og at jeg lever i en annen virkelighet. Vi dør kanskje to ganger – først sjelen og så kroppen.
Jeg går inn på Norli, finner hyllen med skjønnlitteratur og leter etter K. K for Knausgård.
Der! Jeg griper En tid for alt, en bok som gjorde enormt inntrykk på meg første gang jeg leste den. En jente står bak kassen, hun ligner på hun blonde i Game of Thrones.
– Skal ha den her jeg.
Hun smiler og slår den inn.
– Knausgård ja! Han er bra, godt valg!
Jeg fylles av glede.
– Ja, han er fantastisk! Min favorittforfatter.
– Min også!
Hun er så vakker, også leser hun Knausgård. Jeg har aldri trodd så mye på skjebnen og sånn, men hva om dette er skjebnen og dersom jeg ikke tar denne muligheten, vil jeg aldri finne kjærligheten. Hva om denne jenta, som står i dette betydningsfulle kjøpesenteret og som elsker den samme forfatteren som meg, hva om hun er den rette? Jeg kan ikke la henne gå!
Jeg feiger som regel ut, men jeg er kreftfri, fått livet i gave som alle snakker om. Det må jeg utnytte.
– Sorry om dette er upassende, men kunne du tenke deg å ta en kaffe en dag?
Jeg ser det i blikket hennes med en gang. Det er et nei.
– Koselig du spør, men jeg har kjæreste, smiler hun høflig.
– Skjønner! Kult du liker Knausgård da! Ha det bra.
Jeg begynner å gå raskt mot utgangen, men så hører jeg stemmen hennes. Et forsiktig håp trer frem i meg, har hun ombestemt seg?
– Unnskyld! roper hun.
Jeg snur meg, smilende.
– Du glemte å betale.
– Shit, beklager.
Jeg betaler, sier ha det på nytt og går ut full av skam.
Jeg velger Starbucks. Jeg vet det finnes bedre kaffe, men jeg orker ikke oppdage et nytt sted bare for å ikke trives. Jeg vil sitte og lese, bli innkapslet i historien, glemme min egen verden for en liten stund. Jeg stiller meg i kø og foran meg står det et par. De holder hender, hun ser på ham med et hengivent blikk mens han snakker om, ja hva snakker han om?
– Jeg så en serie på NRK her om dagen. Den handler om et mulig scenario der Danmark er i ferd med å havne under vann, og danskene må flykte over grensen til andre naboland.
– Det høres spennende ut! Hva heter serien?
– Det husker jeg ikke helt.
Dette vet jeg jo! Jeg så den ferdig i går, de blir vel glade om jeg gir dem navnet.
– Hei, unnskyld. Serien heter «Familier som våre», sier jeg med et forsiktig smil.
– Åå tusen takk!, utbryter jenta.
Mannen smiler ikke, han ser irritert ut. Han ser rett på meg og jeg krymper.
– Vær så god, neste! nærmest roper baristaen.
– En kaffe latte, takk, sier jeg.
– Dobbel eller enkel?
– Dobbel.
– 64 kr da.
Jeg ser meg rundt. Innerst i hjørnet satt familien en junidag grytidlig på morgenen. Vi skulle på ferie til Portugal. I sofagruppen sentralt i rommet satt jeg med pappa etter å ha sett Gråtass på kino. Pappa hadde sovnet under filmen, så jeg foreslo at vi kunne dra innom Starbucks. Helt på andre siden av rommet satt jeg med eksen min. Det var en uke før hun slo opp med meg, jeg ante ingenting, merket ingenting, men hun må selvfølgelig ha visst det, visst at det ikke skulle bli oss. Det hun kanskje ikke hadde sett for seg, var hvor lenge jeg unngikk kafeen etterpå. Det var det siste stedet vi så hverandre, og hvis jeg gikk inn her så ville det være helt over. Da ville jeg med lengsel se bort på hvor vi satt, og det ville jeg ikke klare å holde ut. Det føles samtidig ikke like vondt lenger. Ingenting har endret seg utenom tiden. Hun er fortsatt den eneste jenta som har vært alt for meg, som jeg har tenkt «hun vil jeg ha barn med».
Hadde hun ringt en dag og sagt at hun ville ha meg tilbake, hadde jeg tatt henne imot uten noe tvil. Så svak er jeg for henne.
Kaffen er klar og jeg finner et bord helt innerst i rommet. Tar frem boken, sjekker at sofaen ser noenlunde ren ut og dumper ned i den. Jeg stiger inn i Knausgårds litterære verden, lesingen er kanskje det eneste som gir meg en pause. Men så, etter en stund, tar jeg boken opp fra bordet og ser noe mørkerødt. Er det blod? Syltetøy? Noen kan jo ha blødd litt fra en finger, eller blødd neseblod her. Hjertet banker, jeg blir tungpustet og svimmel. Jeg må vaske hendene! Jeg reiser meg brått, småløper mot toalettet mens det føles ut som jeg skal besvime. Det er en kode på døren. Jeg snur, løper mot kassen.
– Hva er koden til doen?
– 1234.
Hva er vits med kode når de har den barnehagekoden der. Jeg blir fylt av et raseri. Jeg beveger meg mot doen igjen, møter på paret fra i stad, de ser rart på meg. Smører meg med masse såpe og vasker lenge, passer på at alle områder på hendene blir vasket. Ser etter tørkepapir, de har bare en lufttørker. Jeg hater lufttørkere. Ikke faen om jeg tar opp boken igjen nå. Jeg må ut, jeg vil bare hjem og vaske meg. Jeg reiser meg og går bestemt mot utgangen.
– Unnskyld, du glemte boken din, ropes det bak meg.
Jeg løper mot bilen og skynder meg hjem.
Ukene og månedene går. Jeg tenker mindre og mindre på situasjonen på kafeen, det har begynt å slippe taket. Så slår skjebnes ironi til en sen kveld mens jeg leser nyheter på sengen. VG skriver at en mann med viten og vilje ga kjæresten HIV. Hjertet begynner å hamre, plutselig husker jeg den røde flekken som om det skjedde i går. Jeg lukker PC-en, griper mobilen og bestiller en legetime.
– Så jeg ønsker altså å ta en HIV- og hepatitttest. Det har gått tre måneder, så da kan jeg vel stole på testen om den er negativ?
– Jada, men det er ikke nødvendig å ta noe test. Mest sannsynlig var dette syltetøy og om det var blod, så var det nok tørt for lenge siden. Du sa du ikke hadde noen åpne sår og da er det helt umulig å bli smittet av det du bekymrer deg for. Som legen din, kan jeg fortelle deg at du ikke trenger å ta noe test. Han smiler varmt og jeg lengter etter å tro på han.
– Men om jeg ikke tester meg nå, så kan jeg aldri være helt sikker. Da vil det alltid være i bakgrunnen når jeg har det bra, at ja jeg har det bra, men jeg har også HIV, som jo vil gi meg AIDS om noen år, og da er livet mitt over.
– Jeg kan ikke nekte deg å ta testene, men det er helt unødvendig. Om du tar testene vil du opprettholde angsten du har, fore den. Du må sette grenser for disse bekymringene, og det kan jeg hjelpe deg med. Hva tenker du?
– At jeg vil ta testene.
