Ambivalent avkrok

Nagorno-Karabakh har vært omstridt territorium i snart 100 år, og har lidd under krigshandlinger i snart 30. Ennå kan ikke noe lys skimtes i enden av tunellen.

untitled
«Kjærlighetsstien» i Stepanakert, med presidentpalasset i bakgrunnen. Er ringen på vei av, eller på? Foto: Peter Hagen

Tekst: J. P. B.

Den fjellrike provinsen Nagorno-Karabakh (fra det russiske adjektivet nagornyj — fjellete – og det sammensatte ordet karabagh, hvor første ledd er tyrkisk for «svart», og andre ledd er persisk for «hage», altså, den svarte, fjellrike hagen) kan i dag kun nås på trygt vis med bil eller buss gjennom Armenia.

I høy hastighet og på svingete fjellveier, i en minibuss hvis eneste sikkerhetsinnretning var et portrett av Jesus på dashbordet, og hvis kjederøykende sjåfør hadde et vokabular på omtrent tolv ord på russisk – de fleste av dem ukvemsord – overlevde vi på mystisk vis ferden til Stepanakert, eller på azerbaijansk, Xankəndi – regionens de facto hovedstad.

3

 Avbildet: Ikke definisjonen på trafikksikkerhet. Klar for avreise til Stepanakert/Xankəndi. Jerevan, 16. mai.

Vanskelig historie og fremtid
I 1918, etter 1917s to revolusjoner i Russland og den sovjetiske maktovertakelsen i Kaukasus, begynte kampen mellom armenere og azerbaijanere om området, som historisk sett har vært under både armensk, persisk og tyrkisk kontroll, slik navnet vitner om. Sovjetunionen fikk så området under kontroll – så lenge det varte. De første konfrontasjonene begynte igjen i 1988; siden 1994, etter en brutal krig med hundretusenvis av flyktninger på begge sider, har området formelt sett hatt våpenhvile og vært regnet som en autonom, armensk republikk – litt avhengig av hvem du spør. Det har allikevel vært spredte trefninger siden, og konflikten blusset opp igjen i april i år.

Ankomsten i Stepanakert bød på mye av det samme som Armenia selv: Vennlige mennesker, byråkrati, og nysgjerrighet. Ved innenriksministeriet møtte vi landets eneste engelskspråklige byråkrat, som hjalp oss med å fylle inn en visumsøknad. Resultatet kostet en drøy femtilapp, men sperrer deg ute fra Azerbaijan på livstid om du ikke skaffer deg et nytt pass.

På veggen i samme ministerium hang bilder av lokale barn på stridsvogner, med påskriften «future defenders of motherland» på armensk, russisk og engelsk – en dypt ubehagelig påminnelse om at landet er i en permanent krigssituasjon, og regner med å være det i overskuelig fremtid. Det store, russiskspråklige banneret over hovedgaten med påskriften «Vi tror på vår fremtid» føltes nesten malplassert, som i ironisk kontrast til de militariserte barna på bildet noen meter unna; og at det var skrevet på russisk, ikke armensk, tyder på at det var turistene man skulle overbevise – ikke lokalbefolkningen.

2

Мы верим в наше будущее — vi tror på vår fremtid. Innenriksministeriet på høyre side. Artsakh-flagget på flaggstengene viser de armenske fargene – delt i to av stiplet hvitt. Stepanakert, 16. mai.

Gjestfrihet og natur
Med det fargerike visumet trygt plassert i lomma ved siden av kvitteringen vi trengte for å komme oss ut av området igjen, spaserte vi inn i første og beste kebabsjappe – kaukasiske grillspidd må være verdens beste. Den noe ukonvensjonelle innredningen (en stor hoggestabbe med en øks i plassert midt i rommet; blod på veggene) minnet i det minste om at kjøttet var ferskt, og vi fikk ta med oss maten og noen ølglass ut på gata, hvor vi ble sittende og skue utover det fremmede bylandskapet, med et spenn fra sovjetisk via futuristisk til postapokalyptisk utseende bygninger.

4

Karabakhs presidentpalass. Foto: Peter Hagen

En kort spasertur i byen ledet oss via et overdimensjonert fotballstadion til presidentpalasset, hvor regionens de facto statsoverhode holder til. Sjåføren vår for turen videre nordover i Karabakh – som vi ble kjent med på kebabsjappa – var etnisk azerbaijaner. Han var lei av krig, i likhet med alle andre, men bedyret at han var blitt godt behandlet etter krigen – han støttet tross alt armenerne politisk.

Han kjørte oss gjennom de dype skoger, fulle av en imponerende variert fauna, med bjørner, ulver og leoparder. Etter en time i bekmørket, med nysgjerrige spørsmål om Norge fra sjåføren og våre ditto om Karabakh, kom vi frem til en liten kiosk i skogen, der en kompis av sjåføren møtte oss i full militæruniform (han jobbet tilsynelatende også i kiosken). Han fikk overlevert maten sin – reisens formål for sjåførens del – og takket oss alle pent, og vi kjørte videre til Vank, hjemsted for landets underligste hotell og eldste kloster.

Hotell Eclectica – på folkemunne Titanic – ble bygget av den eksentriske, eksil-armenske milliardæren Levon Hairapetyan (som også finansierte den rimelig gode veien vi kjørte fra Armenia), og ser ut som en syretrippversjon av nettopp Titanic, midt i de skogkledte fjellene og milevis fra alt som kan minne om hav. Vi var de eneste gjestene, og klarte allikevel å tømme hotellets lager for øl (de hadde én), vin (de hadde éi flaske) og frokost (eggene var frittgående i lobbyen).

77

Hotel «Titanic», Vank, 16. mai.

Det luksuriøse hotellet hadde åpenbart sett mer folksomme tider; krigsutbruddet i april har rammet turismen, områdets eneste inntektskilde annet enn sponsorbidrag fra den armenske diasporaen, hardt. De store begrensningene i hvor vi fikk lov til å reise (i alle fall teknisk sett: Taxisjåførene kjører hvor som helst utenom i minefeltene bare du betaler godt nok) minner også om at ikke alt er som det skal være. Spøkelsesbyen Agdam, tidligere hjem for nesten 30 000 azerbaijanere og en bitter påminnelse om at armenerne ikke er uten skyld i konflikten, ligger i ruiner; kun moskeen står, tom og ubrukt av andre enn gressende kyr, igjen.

Dagen etter – 17. mai, Norges nasjonaldag og dermed en påminnelse om de store kontrastene – leide vi landets mest ødelagte taxi, som etter en del om og men (bare første- og andregir virket) førte oss opp fjellet til Gandzasar, et vakkert kloster fra 1200-tallet (navnet betyr «skatt på fjelltoppen» på armensk), med utsikt i alle retninger og flotte, armenske khachkar, korsmotiv hugget i sten. Etter at vi omsider hadde fått sparket opp bildøra, fikk vi sett oss rundt, og ble minnet om at landet ikke bare er en krigssone – det er også ufattelig vakkert.

5

 Undertegnede ved Gandzasar 17. mai. Foto: Peter Hagen

Da vi hadde sett oss om en halvtimes tid, med ørner flygende rundt oss og solskinn på fjerne fjelltopper, og da sjåføren vår atter en gang hadde fylt vann på bilen, gikk ferden tilbake til Stepanakert, og biskopen ved klosteret haiket med oss ned bakken. Han lærte oss et par gloser armensk (ørn: artsiv), og smilte bredt da vi forsøkte oss på noen fraser.

I mellomtiden hadde alle bilens instrumenter sluttet å fungere, men det gikk jo uansett ikke så raskt i andregir, så det fikk være det samme. Vi kjørte forbi monumentet Vi er våre fjell, et symbol for landet, og årsaken til store diskusjoner da Armenia brukte et bilde av det i sin video i Eurovision i 2009. Vi takket taxisjåføren for ferden selv om han nok til seg usedvanlig godt betalt, og ordnet transport tilbake til folkerettslig anerkjente trakter.

7 Minnesmerke for Karabakh-krigen i 1994, Sjusja utenfor Stepanakert. Foto: Peter Hagen

Ingen løsning i sikte
Tilbakeveien ble ikke bare preget av taxisjåførens mange krigshistorier fra den første Karabakh-krigen i ’94 og av den tvilsomme russiske popmusikken på stereoen, men også av ettertanke. For det første: For oss var det så enkelt å reise derfra. Med norsk pass og noen armenske dram i lommeboka, står du fri til å besøke nær sagt enhver avkrok; for lokalbefolkningen er det langt verre. For det andre: Vi reiser trolig aldri tilbake til den fjellrike hagen, til tross for alle dens bedre sider. Hverken gjestfrihet, mat, vakker natur eller rikt dyreliv står tilbake for regionen for øvrig.

Men listen over postsovjetiske frosne konflikter blir ikke kortere: Abkhazia, Sør-Ossetia, Transnistria og Karabakh fikk for to år siden høyst sannsynlig selskap av Krim-halvøya i dette lite prestisjefylte selskapet. At Nagorno-Karabakh ser ut til å belage seg på enda en generasjons blodig usikkerhet, bekrefter inntrykket, og lover dårlig for fremtiden til barna avbildet på stidsvogner på veggen i innenriksministeriet.

**Argument anbefaler ikke reiser til Nagorno-Karabakh, jf. UDs reiseråd.

Fakta: Nagorno-Karabakh

  • Omstrid territorium. De jure del av Azerbaijan; de facto under armensk kontroll.
  • 4400 kvadratkilometer; ca. 150 000 innbyggere.
  • Spredte trefninger siden krigen i 1994.
  • Sovjet-oblasten ved samme navn lå under Azerbaijansk SSR og i helhet innenfor Azerbaijans territorium, men med primært armensk befolkning.
  • Grenser med nåværende (siden 1994) grenser mot Armenia, Azerbaijan og Iran.

2014-00-argument-byline-logo-small