Bokanmeldelse: Black Athena – Avkolonisering av høyere utdanning anno 1985

Debatten om avkolonialisering av høyere utdanning har rast i mediene de siste månedene. Frontene kan virke steile, og kanskje med rette. Savnet etter argumenter som går dypere enn enkle slagord om systemisk skjevfordeling eller advarsler om at en vestlig vitenskapstradisjon er truet melder seg.

Tekst: Kristoffer Solberg | Illustrasjon: Kine Jakobsen

Martin Bernal – Black Athena: The Afroasiatic Roots of Classical Civilization: Volume 1 The Fabrication of Ancient  Greece 1785-1985. London. Vintage Books Random House. 1991

Edward Said kan sies å være en av de store figurene innen postkolonialistisk forskning, særlig med hans bok og begrep «Orientalismen» i 1978, som han brukte som et angrep på en tradisjonell vestlig fremmedgjøring av Orienten, «den andre», i europeisk akademia.  Siden den gang har debatten blusset opp hver gang sønnavinden tar tak. En forsker som følger i Saids fotspor er Martin Bernal, som satt sinn i kok da hans bok Black Athena kom ut 1985.

«The political purpose of Black Athena is, of course, to lessen European cultural arrogance.» Dette er den avsluttende setningen i introduksjonen til Martin Bernals Black Athena, et vidt strekkende og kontroversielt verk. Kort sagt tar boken et oppgjør med tanken om det autonome Hellas som arnestedet for en egenartet europeisk kultur, filosofi og konstitusjon, og de tankeretningene som har fremmet et slikt syn.

Boken opererer på to nivåer, tidvis som et historisk arbeid, tidvis som polemisk og politisk tekst. På visse områder er den suksessfull som begge deler, mens på andre mangler den sammenheng både som akademisk verk og som politisk skrift.

Et korrektiv

Bernal setter seg fore å korrigere det som i følge han har vært en eurosentrisk lesning av den greske antikken og dens egenart. Dette forsøker han å oppnå gjennom å benytte seg av en rekke tekstlige, arkeologiske og språklige virkemidler.  Dette er en bok som tar for seg nesten 3000 år med historie, og driver en aktiv kanonkritikk av dennes fremstilling i vestlig akademia.

Bernal opererer egentlig med to hovedteser i Black Athena. Den første er at egyptisk og fønikisk påvirkning i høyeste grad var med å forme den antikke greske sivilisasjonen, gjennom interaksjon men også gjennom kolonisering og senere assimilering. Den andre tesen er at europeiske tenkere har skapt et falskt bilde av det antikke Hellas for å distansere seg fra eventuelle Egyptiske eller semittiske røtter. Denne distanseringen finner i følge Bernal sitt mest ekstreme utrykk gjennom rasisme som legitimerer kolonialisering og rasediskriminering.

I følge boken er det to hovedmodeller for lesning av antikken.  Han kaller disse den Antikke modellen og den Ariske modellen. Den Antikke modellen antar at det er en selvfølge at store deler av gresk kultur kom fra egypt og fønikerne. Denne selvfølgeligheten finner man ikke bare i greske kilder, det var den dominerende tanken helt frem til 1800-tallet i europeisk akademia. Den Antikke modellen, i ulike former, var i følge Bernal selvsagt i nesten 2000 år, frem til det han kaller den Ariske modellen overtok.

Europa i den hvite manns bilde

Den Ariske modellen, hviler i Bernals øyne på et grunnleggende rasistisk og eurosentrisk menneskesyn. Det var hovedsakelig 1800-tallets kombinasjon av fremtidstro og akademisk positivisme sammen med nasjonalromantikk og rasisme som gjorde at et afrikansk og semittisk grunnlag for den greske sivilisasjonen uspiselig.

Spesielt tyske og engelske forskere var instrumentelle i å skape det antikke Hellas i sitt i eget bilde. Bernal ser dette i sammenheng med samtidige prosesser som kolonialisme og utviklingen av nasjonalstater. Den europeiske kulturarven kan umulig ha kommet fra Afrika og midtøsten, særlig når disse er koloniserte, slaver og underutviklet. Dèt var den hvite manns synspunkt. Dette rasistiske perspektivet sammenfaller med utviklingen av systematisk kildekritikk, noe Bernal mener har ført til en plukk og velg metode som har preget historieforskningen og studier av antikken frem til hans egen tid.

Overbevisningen og etterrettelighetens kunst

Men klarer Martin Bernal å overbevise med påstandene han fremlegger i Black Athena?  For det første synes Black Athena å beskjefte seg med flere prosjekter samtidig, med ulik grad av suksess.

Legger Bernal frem gode argumenter for at store deler av den greske sivilisasjonen kommer fra egypterne og fønikerne? Bevæpnet med analyser av språklige likheter, nyere arkeologiske funn og tekster på tvers av middelhavet forsøker han å argumentere for sitt syn. Han finner flere tilfeller hvor greske navn i myter, som Aigyptos og Danaos, har likheter med både egyptiske og hebraiske navn fra eldre kilder.
Det som kan virke problematisk med Bernals argumentasjon er at han kun ønsker å øke plausibiliteten til en forklaring gjennom flest mulige sammenhenger. Noen argumenter kan være svakere enn andre, men de anvendes dersom de styrker hypotesen i sin helhet.

En slik form for argumentasjon antar fort en spekulativ karakter, og boken kunne med fordel ha behandlet færre argumenter i dybden heller enn mange som en kumulativ indikator for plausibilitet.

Institusjonelt preg

Noen av de sterkeste og mest originale momentene i Black Athena trer frem når Bernal skriver om de tankeretningene som var med å prege dannelsen av de moderne universitetene. Her skriver han klart og fengende, om hvordan strømninger som nasjonalromantikk og positivisme blandet med rasisme skapte forskningsmiljøer som tilsynelatende benyttet seg av moderne, etterprøvbare metoder. Problemet i Bernals øyne er at de ideologiske forutsetningene gjorde datidens vitenskapsmenn ute av stand til å anerkjenne kilder som ikke passet med deres øvrige verdensbilder. Dette er grunnlaget for det Bernal har kalt den Ariske modellen. Argumentasjonen i denne delen av boken synes å ha større gjennomslagskraft. Bernal referer til kilder som utvilsomt er preget av både rasisme og nasjonalromantiske strømninger.

Videre skriver Bernal om den Ariske arven i moderne historieskrivning. Argumentasjonen er kontroversiell, men Bernal har noen gode poenger, og han er ikke redd for å skyte med grovt hagl. Et eksempel på dette er den noe forstyrrende kapitteltittelen «The Final Solution of the Phoenican Problem, 1885-1945». Bernal viser hvordan nedskrivningen av den fønikiske innflytelsen på grekerne korrelerer med økende antisemittisme i europa.

En reorientering basert på skam

Styrken i Bernals hovedpoeng kan man finne i den nyorienteringen historiefagene gjorde etter andre verdenskrig. Etter krigen vedkjente miljøene at en del forskning var basert på antisemittisk grunnlag. Av den grunn begynte man å inkorporere fønikisk innflytelse i forskningen på antikkens Hellas igjen. For Bernal synes dette å være symptomatisk for hele historiske fagmiljøer og det han kaller den Ariske modellen. Poenget med økende fokus på fønikerne etter andre verdenskrig er ikke vektig bare fordi det ble gjort, men fordi det underbygger hele tesen til Bernal om at mulige innflytelser tidligere har blitt utelatt av rasistiske grunner. Dette er selvfølgelig et spekulativt argument, men det bærer en viss vekt.

Black Athena er utvilsomt en kontroversiell bok. Til tider er det vanskelig å skille mellom hva som er genuint kildebelagte påstander og hva som er politisk motivert spekulasjon.  Det kan i så fall være et gode også, for Bernal stiller en rekke spørsmål og peker en rekke fingre som hadde vært hadde føltes mindre konfronterende dersom de enkelt kunne tilbakebevises. Når det er sagt, er det også en bok som med fordel kunne ha vært forkortet på visse områder og utdypet på andre. Bare fordi noe intuitiv mening er det ikke nødvendigvis riktig, en feil Bernal stadig påpeker ovenfor sine motstandere, men ser ut til å slite med selv. I dagens debattklima skimter man et gjenklang av de samme dynamikkene.

2014-00-argument-byline-logo-small

Kristoffer Solberg er samfunnsredaktør i Argument.