Tekst: Mikkel Ihle Tande | Illustrasjon: Erlend Peder Kvam
Folk flest gjør opprør over hele Europa. De tar på seg gule vester og sloss med politiet i Frankrike. Arbeiderklassen har stemt Storbritannia ut av EU og Fremskrittspartiet trekker velgere ved å love fravær av svenske tilstander. Svenskene på sin side, opplyser om at alt er i skjønneste orden eller at kriminaliteten, arbeidsledigheten og befolkningens generelle uro er i faretruende rask vekst, alt avhengig av hvilket samfunnslag man henvender seg til. Europas sosialdemokratiske partier kjemper i skrivende stund tappert for ikke å lide samme skjebne som klapptelefonen: Det hotteste på 2000-tallet, men stadig mer irrelevant i møte med målgruppens skiftende preferanser. Folk flest ser seg stadig mer forvirret om etter noen å stemme på, og høyrepopulistene har som Augustus Glup på sjokoladefabrikken til Willy Wonka, forsynt seg skamløst. Med lovnader om at industri- jobber skal komme tilbake og at trygd skal være forbeholdt innfødte høres de nesten ut som 1900-tallets venstrepopu- lister. Men på samme måte som at tenåringers depresjon ikke fikses av sjokolade, fikses ikke Europas problemer av simple slagord og snedig skyldfordeling.
Superintelligente aper på antidepressiva
I mange land vakler det politiske systemet som Romerriket i senantikken. De mest etiske og hederlige beslutningstagerne folket har valgt ut, nemlig politikerne, sliter med å løse problemene som har skapt denne krisen. Hvem har egentlig skylden? Er det det totalitære EU eller privilegerte, hvite cis-menn? Er det tredjebølgefeminismen i en allianse med marxismen eller er det nyliberalismens empatifattige bankfyrster? Kanskje er det en kombinasjon av alle disse. Vi har aldri levd i en tid med så omfattende endringer. Det virker som universets lover er stilt inn slik at ting blir mer og mer komplekst med tiden og at denne prosessen går fortere og fortere. På kort tid har vi utviklet oss fra encellede organismer til kreative, snakkende aper som lager problemløsende algoritmer vi ikke engang forstår oss på selv. Det er kanskje slik evolusjonen virker. Dens produkter jakter alltid en høyere standard i møte med endringer i miljøet. Det som skiller mennesker fra dyr er at vi samarbeider om å produsere et samfunn, med sin egen kultur, teknologi og språk. Sam- funnets kompleksitet- og standarder øker, fortere og fortere.
En av vår tids mest populære Europeiske forfattere gjør et tappert forsøk på å analysere dagens komplekse samfunn. Michelle Houellebecqs siste bok, Seretonin, handler om Florent-Claude. Mannen er definitivt en del av Europas mangfoldige elite, men likevel en slags representant for folk flest. Som toppbyråkrat og sivilagronom har han en enorm innsikt i miljøet, politikk og handel, og dessuten makt til å påvirke EUs beslutninger. Han har likevel lite til overs for de mektige, og bærer på en konstant dårlig samvittighet for hvordan systemet er satt opp. Smerten døyves med sigaretter, antidepressiva og mimring om ungdommens lykke. Bokas tittel refererer til signalstoffet som i hjernen er essensielt for å regulere humør, søvn, seksualitet og appetitt. Serotonin er stoffet MDMA frigjør en flodbølge av, og som hjernen er tom for når man er deprimert, slik som Florent-Claude.
Er det egentlig så ille?
Houllebecq maler ikke bare et bilde av en hovedperson, men også et Europa, i forfall. Forfatteren kan vanskelig plasseres politisk og sparker i alle mulige retninger. Inntrykket som gis er et samfunn som har mistet kontakt med sine tradisjoner, uten å konstruere noen nye. Vi har byttet ut kristendommen og nattverdens vin og brød med en hedonisme som leder til overforbruk av legemidler, sukker, tobakk, sosiale medier, rusmidler og tilfeldig sex. Vår livsførsel orienterer seg mot umiddelbar behovstilfredsstillelse, og vi har mistet oversikt over hva livet egentlig handler om. Bønder blir tvunget til å selge dyrkbar jord til multinasjonale selskaper og den kinesiske staten. Beslutninger som angår lokalsamfunn og livene til folk flest, blir tatt i stadig fjernere kretser, av byråkrater hvis eneste kontakt med lokalsamfunnene de styrer, er blikkene de sender ned fra vinduet under flyreisene mellom Europas metropoler. Hele denne samfunnskritikken utføres på en høyst upolitisk korrekt måte. Vi er et samfunn med individer som hater seg selv, fordi vi hater vår egen kultur. Et samfunn som tar politikk mer seriøst enn religion og fellesskap, og vektlegger konsum mer enn kunst.
«Vent litt!», sier Harvard-psykolog Steven Pinker fra sidelinjen. «Verden er bedre enn noensinne!». I sin nyeste bok, Enlightenment Now, peker han på at statistikkene for dødelighet, levealder, velstand, voldsrater og så videre, aldri har sett bedre ut enn i dag. Er det bare folk flest i Europa som er noen utakknemlige naut, som ikke klarer å sette pris på å leve i det beste samfunnet som noen gang har eksistert? I 1820 var verdens gjennomsnittlige BNP per innbygger 700 dollar. I 2010 hadde den blitt ganget med 10, og farten ser bare ut til å øke for hvert år. «What a time to be alive», utbryter vår tids største underholdningsartist, rapperen Drake. Nettopp den nevnte innebygde evolusjonensmekanismen, jakten på en stadig høyere standard, kan forklare at det ikke er mulig å være fornøyd med tingenes tilstand, uansett hvor mye bedre den er enn for 100 år siden. Som mennesker sammenligner vi oss med de som lever med en bedre standard enn oss selv i vår egen samtid, og vi vil ha det de har. Drake synger om å fly privatjet over hele verden, ta rusmidler og ha sex konstant, alt mens kledd i Gucci-klær fra topp til tå, med diamanter i ører og tenner. Det er den nye standarden vi jakter, og som driver både innovasjon, angst og depresjon. På sosiale medier dominerer Kim Kardashian og Sophie Elise. Det å portrettere den nye, opererte standarden for kvinnekroppen er den sikreste oppskriften på følgere, altså makt, i dataalderens verden. Når dette er idealet, er det ikke rart Houllebecq skisserer en kultur på vei mot det store syndefallet raskere enn polene smelter.
Hva som skjer, er opp til deg
Hvorvidt man velger å danse etter Steven Pinkers pipe, eller tar Houellebcqs dystre samfunnsbeskrivelse på alvor, er
opp til hver enkelt. Globalismen gjør at verden i sum blir rikere i en rasende fart, samtidig som ulikhet også øker, og folk flest mister kontroll over egen skjebne. Mens vi venter på tingenes internett, den fjerde industrielle revolusjon og kunstig superintelligens, er det en hunger etter noe å klamre seg til. Serotonin bør leses som en advarsel, selv om den er dyster, er den også spekket med en vanvittig mengde humor og vakre skildringer av menneskelige erfaringer. Kanskje presenterer også boka en løsning for oss alle: «Folk flest kan ikke dette med å leve, de er ikke fortrolige med livet, de føler seg aldri helt til rette med det, derfor løper de omkring etter alskens prosjekter, mer eller mindre ambisiøse eller stormannsgale, etter som, og som hovedregel mislykkes de naturligvis og ender med å slå fast at de hadde gjort klokest i rett og slett å leve, men som enda en hovedregel er det da for sent.»
