Eufori og depresjon i en grenseløs tilværelse

Hva kan en serie med eksplisitte skildringer av en gruppe high school-elevers forhold til rusmidler, sex, vold og hverandre fortelle oss om grunnleggende aspekter ved det å være menneske?

Tekst: Maria Jones | Foto: HBO/pressefoto

«Jeg bygde ikke systemet, eller ødela det» sier Rue, hovedpersonen i Euphoria, den nye amerikanske tenåringsserien til HBO. Født tre dager etter terrorangrepet 11. september har hun og de andre ungdommene i serien ufrivillig blitt kastet inn i systemet vi kaller samtiden. Det må de, og vi som seere forholde oss til det. Over åtte episoder skildrer serien syv individuelle narrativer om å det å være ungdom på full fart fremover i ulike utviklingsakser. Det tegnes et bilde av et samfunn hvor ungdommene har full frihet og nærmest ubegrensede muligheter til å realisere seg selv, hvor tenåringers seksuelle frigjøring bejubles og det er en selvfølge at både kjønnsidentiteter og seksualitet er et spektrum. Hva kan gå galt?

Alle menneskelige uttrykk må forstås i lys av kulturen de oppstår i
Da Freud utviklet sin teori om nevroser på slutten av 1800-tallet, ble nevroser forstått som et uttrykk for (kvinnenes) feilslåtte forsøk på å undertrykke sine seksuelle drifter i et samfunn som i seg selv var seksuelt undertrykkende. Selv om Freud i liten grad lente seg på et samfunnsperspektiv i sin formulering av den menneskelige psyke må lesningen av ham gjøre det. Individers muligheter til å tilfredsstille sine behov, realisere sine ønsker og følge sine lyster er annerledes i 2019 enn de var på slutten av det nittende århundret. «Det går fremover», ville Steven Pinker kanskje sagt. Men mange individer opplever likevel systemets mangler. Og tenåringlivet i et liberalt, frigjort og progressivt samfunn kan være forbanna vanskelig og vondt. Å se Euphoria minner oss på det.

Hvis man ikke forstår systemet som en medvirkende faktor til barn og unges vansker, ender man med å søke etter årsaker inne i individet. Da blir vår forståelse av psykiske uttrykk og lidelser intrapsykiske, og diagnosene og løsningene deretter. Som med Rue, som blir vurdert å ha tvangslidelse (OCD), angstlidelse og bipolar lidelse fra barneskolealder og satt på medisiner fra tidlig av. I starten av tenårene opplever hun imidlertid at den kreftsykes farens opiater lindrer de psykiske smertene mer effektivt, og hun blir med det én av 2010-tallets USAs utallige pillemisbrukere. Heldigvis står kristne avvenningsprogrammer klare, hvis man har helseforsikring.

Alene i verden
Se for deg en tilværelse uten grenser. Hva ser du? Muligheter. Utvikling. Frihet. Uro? Forvirring? Kaos? Et samfunn som forteller deg at alt er lov og at alt er mulig, kan på sitt verste bli så overveldende at det kommer til uttrykk i destruktivitet. Som med Nate, som fra tidlig alder av får beskjed fra faren om at det er han mot verden, at ingen vil heie på ham. Men han får også høre at han er sterk, at han har jernvilje og at han kan bli det han vil, hvis han bare bestemmer seg og jobber hardt nok. Innen han er 12 år hadde han ikke bare en rigid trenings- og matplan, men også et rigid forhold til kjærlighet og seksualitet.

Eller som med Cassie, som etter en tidlig fysisk utvikling oppdager at utseende og seksualitet er en type kapital som gir henne rask og umiddelbar bekreftelse. En tilknytning til omsorgspersoner som kan hjelpe henne å utvikle en selvfølelse som baseres på mer enn utseende, har hun imidlertid ikke. Nyere psykodynamiske og utviklingspsykologiske perspektiver fremhever relasjonens betydning for god utvikling. For barn og ungdom innebærer det behovet for trygge omsorgspersoner som både kan sette grenser, støtte dem og være der når ting blir vanskelig. I Euphoria ser vi hvor sårt og vanskelig det kan være å leve som ungdom stående midt mellom forventninger om en nærmest grenseløs utvikling på den ene siden, og mangelen på en grunnleggende trygghet hjemme på den andre: Å skape seg selv, samtidig som man er alene i verden.

EUPHORIA

En ny dramaserie som skildrer en gruppe high school-elever. Serien skal angivelig være basert på regissør Sam Levinsons egen oppvekst og personlige erfaring med rusavhengighet.

Artisten Drake er medprodusent.

Hvor: HBO Nordic

Sesong: 1. (en andre sesong er bekreftet)

Episoder: 8

Eufori, depresjon og hjerner i utvikling
Det finnes sjelden én årsak til at noen utvikler problemer, enten det er med rus, følelser, seksualitet eller relasjoner. Som Rue sier i første episode: «Jeg ble ikke fysisk eller seksuelt mishandlet. Jeg hadde rent vann». Hun hadde en mor som var der og som gjorde sitt beste. Likevel begynner hun å streve med angstsymptomer, depresjon og mani fra ung alder. Og hun er ikke alene om å streve. Det er vanskelig å forstå årsakene, på grunn av menneskets komplekse natur. Fordi alle vansker oppstår i samspillet mellom ens genetiske sårbarhet og miljøet man befinner seg i. Mest sårbar for miljøpåvirkning er man under oppveksten, mens både hjernen og ens identitet er i utvikling.

Ungdomstiden er spesiell fordi den representerer en overgang fra å være styrt av andre, til å styre seg selv. Det er en periode for selvstendiggjøring og utforskning, samtidig som behovet for stabilitet og trygghet fortsatt er stort. Euphoria tar oss med inn i utforskningen sett fra innsiden, med eksplisitte skildringer av mangfoldige former for rus, seksualitet, identitetsuttrykk og digitale alter egoer. Som seer blir man dratt inn i en søken etter både selvstendighet, frigjøring, bekreftelse, anerkjennelse, fellesskap og nærhet, og man får kjenne på hvor vanskelig og paradoksalt det er å skulle tilfredsstille alle disse behovene på samme tid.

En normativ grenseløshet
Euphoria har av noen blitt kritisert for å være provokativ, at serien gir urealistiske skildringer av sex, vold og rusbruk. Men nettopp noe av det som gjør Euphoria så fascinerende er at vi hele veien får oppleve hendelsene slik protagonistene selv opplever dem. Serien viser hvordan det oppleves å være tenåring, fra innsiden ut, og det er en krevende øvelse å skulle argumentere mot andres subjektivitet. «Sånn føles det for meg!», «Nei, det gjør det ikke!». Hva som faktisk skjedde er ikke relevant fra dette perspektivet – det vi får se og kjenne på er «sånn opplevdes det for meg». Euphoria er progressiv, kultursensitiv og «woke», og karakterene er så sterke, modige og komplekse at det til tider kan vekke en regressiv misunnelse i en: «Kunne ønske jeg var en av dem»

Karakterenes er raffinerte, deres politiske bevissthet er tydeligere og sminken sitter langt bedre enn jeg selv kunne drømme om på samme alder. Samtidig sitter jeg igjen med en klump i magen. Et grenseløst tenåringsunivers hvor det meste er tolerert og mulighetene tilsynelatende uendelige, legger et godt grunnlag for å utvikle et idealselv: «Hvem
vil jeg være?». Et samfunn som ved første øyekast kan fremstå åpent, fritt og tilgjengelig, viser seg fort å likevel ha noen iboende normative maktstrukturer under overflaten. Disse internaliseres i oss som et «overjeg» som påvirker vår oppfatning av oss selv og vår væren i verden. Når man kan bli hva man vil, må man bli noe. Og hvis man tenker at man kan få til hva som helst, vil veien ned til et gjennomsnittlig liv være langt, og gapet mellom ens faktiske selv og ideal-selv kan bli overveldende stort. Det gapet er vanskelig å stå i alene.

2014-00-argument-byline-logo-small