Komiker Ricky Gervais er ikke den eneste med et kritisk blikk på kristendommen. I siste utgave av Argument retter biologistudent Robert Sommerfelt et akademisk blikk på flommen over alle flommer, syndefloden.
Flom og folkemord
I barnas kristenoppdragelse er drukning greit fordi det er Gud som står bak.
Av: Robert Sommerfelt
Syndfloden er beretningen om hvordan Noah, hans familie og en farkost full av dyr berget livet i en katastrofal vannflom. Selv etter århundrer med opplysningstid fortsetter adventistiske, frikirkelige og muslimske trossamfunn å holde fast ved en bokstavtro tolking av sine hellige tekster og insisterer på at beretningen er sann. Noen korte søk på nettet eller en telefon til disse menighetene, bekrefter at de har dette synet. Vi spør derfor: Er det greit å tro at Gud en gang valgte å utrydde så å si alle dyr og mennesker ved å drukne dem?
Syndflodtilhengerne bør få slippe til med sin argumenter. De kan ta en akademiker litt på sengen. Men når vi veier dem på den vitenskapelige vektskålen, skjer det noe interessant.
Argument 1: Flomlegendene
Hundrevis av forskjellige urfolk på så å si alle kontinenter har beretninger om en omfattende vannflom, og det hevdes blant annet i fora som «Answers in Genesis» at disse stammer fra én og samme historiske hendelse. Er ikke det logisk?
Ikke nødvendigvis. Mange andre forestillinger er like universelle som beretningen om syndfloden, uten at vi tror på dem av den grunn: Legender om ymse guder som skal ha skapt fjellene, elvene og livet på jorda; koblingen mellom bruk av hallusinogener og troen på en åndeverden; ritualer som sammenligner jordas avlinger med menneskets forplantningsevne; bilder av dyrelignende guder. Vi finner ganske like varianter av disse forestillingene på alle kontinenter, uten at vi dermed kan si at forestillingene er sanne, eller at de er nødt til å stamme fra én og samme kilde.
Argument 2: Topografi
I bokstavtro religiøse miljøer tolker man dramatiske strukturer i naturen som beviser for en global flom. Utgraving av dalfører og oppressing av fjellkjeder forklares med ett eneste gigantisk styrtregn, kolossale vannmasser i bevegelse og en brutalt tung havmasse som la press på jordskorpen. Og isen ved polene blir forklart som en etterlevning av denne kjempestormen. Hvis en geologistudent påpeker at disse strukturene er mye eldre enn 4500 år (slik Bibelen forutsetter) og ikke kan forklares med en flom, henviser kreasjonisten gjerne til at «vitenskapen har tatt feil før». Hvordan imøtekommer vi et fantasifullt verdenssyn som dette?
Avslører feil
Vitenskapen benytter mange forskjellige «klokker» til å datere materien på jorda, og klokkene har vist seg å gå likt. Isotoper av forskjellige stoffer og deres konstante nedbrytningstid sammenholdes med telling av årringer og med isboreprøver, der forskerne henter opp lange søyler av is som gir et avbilde av fortiden. Dette materialet viser at jordas fjell og iskalotter er svært gamle. Hvis historien om syndfloden er sann, må alle dateringsmetodene derfor ha nøyaktig den samme, ekstremt store feilforskyvningen. Dessuten må de svært mange og svært tykke lagene i materialet ha blitt avsatt samtidig eller i løpet av bare ett år.
I USA finnes det flere forskere som i fullt alvor forfekter et slikt syn, blant annet ved Institute for Creation Research i Dallas. De henviser til en håndfull «avslørende» historier om vitenskapelige feildateringer som tilsynelatende støtter deres syn. Men historiene inneholder som regel feiltolkinger av geologiske data som «en hvilken som helst student som har bestått et geologiemne på 100-nivå, forstår er meningsløse,» for å sitere førsteamanuensis i kjemi Karen Bartelt.
Argument 3: Frosne mammuter
I de nevnte miljøene er det også populært å henvise til frosne mammuter som har dukket frem på den nordlige halvkule de siste to hundre årene. Bilder av delvis opptinte mammuter akkompagnert med opplysninger om at de er funnet med ufordøyd planteføde i munnen, regnes som beviser på at de ble rammet av en plutselig flom for noen få tusen år siden. Overbevisende?
Egentlig ikke, for betydningen av funnene er overdrevet. Det er funnet titusenvis av støttenner fra mammuter. Men det er bare dokumentert rundt 40 mammuter med noe av kjøttet bevart, og bare fem eller seks med så å si hele kroppen intakt. Av disse er bare én mammut funnet med mat i munnen, og denne var delvis gått i forråtnelse og hadde tydelige tegn på at rovdyr hadde spist på den.Altså kan den ikke ha druknet i en plutselig flom og blitt dypfryst på et øyeblikk.
Argument 4: Plass i arken
Det er gjort omfattende beregninger for å se hvor mange dyr som kunne ha fått plass i arken. Kristenbloggen.net har valgt sauen som modelldyr for å beregne volumet. Kilden oppgir at det finnes til sammen 72.700 arter, som blir til 145.400 dyr når man regner to av hvert slag. Disse ville gjøre krav på et volum tilsvarende bare 318 amerikanske godsvogner, mens arken angivelig var på størrelse med 569 slike. Altså har man rikelig med plass til korridorer, boligrom og forsyninger.
Beregningene holder ikke mål. I dag har vi navngitt 1,9 millioner dyrearter. Det gir et plassbehov for 3,8 millioner dyr eller 15.833 amerikanske godsvogner. Og da har vi ikke tatt høyde for at det faktiske antallet eksisterende dyrearter er anslått til mellom 3 og 100 millioner.
Argument 5: Mikroevolusjon
Det siste argumentet er tilpasset evolusjonsteorien. Vårt nåværende mangfold kunne utviklet seg på noen tusen år, fra dyrene i Noahs ark. Det er riktig at fordelaktige endringer i en populasjons genforråd ofte gir overraskende hurtige utslag i seleksjonen. Men å se for seg at dagens mangfold av arter skal ha blitt til på mindre enn 5000 år, i landskaper som nylig lå i et helt år under vann, holder ikke vann. For det første ville dette forutsette en mutasjonsrate og en ombygging av kromosomene som går mye raskere enn noen genetiker vil si er mulig. For det andre ville det innebære utvikling på et mye høyere nivå enn artsnivået, noe som per definisjon er makroevolusjon, ikke mikroevolusjon. Og for det tredje ville vi ikke ha funnet fossile «overgangsformer» mellom dyregruppene i kronologiske lag, slik vi har gjort de siste 200 årene..
Med argumentet om mikroevolusjon, biter de flomtroende seg i halen. De faller for fristelsen til å salte bokstavtroen med tilsynelatende vitenskapelige argumenter, og ender opp med å hevde at evolusjonen kan virke mye raskere og enn de selv som kreasjonister egentlig ønsker å tro.
Drukning er ugreit
En from troende trenger ikke nødvendigvis å forkaste sin gudstro selv om det ikke finnes fysiske funn som støtter syndflodsberetningen. Men konsekvensene av en katastrofe som syndfloden, hvis den hadde vært sann, burde få leseren til å sette flomvannet i halsen. En slik forferdelig utryddelse av uskyldige − firbente og tobente, store som små − kan ikke forsvares simpelthen med at det var Guds avgjørelse, eller med at folk den gangen skal ha vært fryktelig slemme.
Vi bør innse hva som faktisk har skjedd på planeten de siste to millioner år. Det vil gi oss et mye bedre grunnlag for å kunne verdsette det livet vi er forunt, enten vi vil takke Gud eller naturen for det.
Robert Sommerfelt (f. 1977) studerer biologi ved Universitet i Oslo (UiO).
