Du kan ingen tweet ta med deg når du dør, sang trubaduren, men har du tenkt på Facebookprofilen du legger igjen?
Døden, skal vi chatte? – av Eivind Eggen
Da kreftforeningen i januar i år inviterte Per Fugelli og et panel av filosofer, leger og andre samfunnsdebattanter til å snakke om døden, dukket det opp nærmere 1000 mennesker, på en tirsdag kveld. Undertegnede har aldri sett en så lang kø på Litteraturhuset. I den siste tiden har nekrologer om nabodamer fra Torshov fått førstesideoppslag i avisene og Kulturdepartementet har lansert sine råd for tro og livssynsnøytrale begravelser. Det synes åpenbart at noe er i ferd med å skje med døden, eller i alle fall med vår håndtering av den.
Denne endringen er omkranset av større kulturelle og samfunnsmessige endringer. Døden møtes på veldig forskjellig vis i forskjellige himmelstrøk. Men et fellestrekk er at den som oftest er omgitt av lange tradisjoner. Hva skjer da når endringer i kultur og teknologi skjer så fort at seremoniene ikke rekker å følge med?
Seks byte under
Som innbyggere av internettet etterlater vi oss større og større digitale fotavtrykk; E-postkontoer, blogger, spillkontoer, nettbanker og ikke minst Facebookprofiler. Når brukeren dør, utgjør alt dette ens digitale dødsbo. Som med virkelige dødsbo er det mye papirarbeid involvert i å gi de pårørende tilgang til dette materialet. Foreløpig er det få selskaper som spesialiserer seg på dette. Her i Norge er Legade, en bedrift startet av studenter fra NTNU, det eneste selskapet som nå tilbyr håndtering av digitale dødsbo. Ingen av de større begravelsesbyråene har foreløpig fulgt opp tråden.
Død og digitale rettigheter
Hver gang du trykker ja på en brukerbetingelse på internett uten å lese den, signerer du potensielt fra deg rettighetene over ditt intellektuelle arbeide ved døden. Legade tilbyr å avvikle og slette de profilene de kan få tilgang til, samt lagre innholdet og sette det sammen til en minnebok for de pårørende. Men det er ikke alle tjenester som gjør denne jobben lett for dem. Facebook, som på en internasjonal basis håndterer nærmere 3 millioner dødsfall årlig, har klare rutiner. Mindre aktører derimot har ofte ingen retningslinjer, og mange motsetter seg aktivt overføring av profiler. Dette truer potensielt opphavsretten. Den amerikanske tenketanken The digital beyond har flere ganger satt søkelyset på slike internettjenester. Siden de startet i 2009 har de forsøkt å påvirke behandlingen av digitale dødsbo så godt de kan, blant annet ved å få problemene relatert til dette inn i det offentlige ordskiftet. Foreløpig har resultatene latt vente på seg.
Fortiden er ikke skrevet i stein
Av og til, i internettets blindgater, finner man forfalne grunnmurer av hjemmesider fra 90-tallet. Som ruiner fra mediets barndom minner de oss om det som kom før. Det samme er det med digitale dødsbo. Døde profiler står som gravsteiner over et liv levd. Men som virkelige gravsteder er slike sider kun nyttige så lenge de forblir fredelige. Kirkegårder skal ikke bare oppbevare de døde, men også minne oss om dem. Som man beskytter graver mot skjending, må også internettsider beskyttes. Selv etter døden vil Facebook være knyttet til personens identitet. Hva skjer når en slik plattform blir stående uten en bruker? Hackere kan stjele dødes identitet, og bitre bekjentskaper kan benytte anledningen til å fortelle verden hva de egentlig syntes om personen. Som med kirkegårdene trengs det noen som kan forvalte disse minnestedene. E-postkontoer kan sammenlignes med en kiste full av brev. Hvilke hemmeligheter kan slike kister inneholde? Internett tilfører ikke noe nytt her, se bare på avsløringen av Nansens nakenbilder. Slikt kan skje den beste. Men det er en viss forskjell på offentlige blogger og private fotoalbum. Bør familien ha rett til å slette ting som var ment for offentligheten? Hvis vi lever livene våre mer og mer i digitale stammer, slik den kanadiske kommunikasjonsfilosofen Marshall McLuhan mente, burde ikke klanene ha noen rettigheter?
Spøkelse i maskinen
For noen år siden begikk en venninne fra folkehøyskolen min selvmord. Etter hvert som nyheten spredde seg til en vennegjeng fordelt ut over hele landet, vendte alle seg til det felles knutepunktet vi hadde: Facebook. Korte og lange minneord samlet seg på veggen hennes. De neste ukene fulgte vi profilen hennes daglig, blomster til begravelsen koordinerte vi gjennom chatten.
Den neste tiden var jeg innom profilen hennes i stille stunder. Tiden gikk og hennes sosiale liv fortsatte. Veggen var fremdeles et møtested for oss etterlatte. Ett år etter at hun døde, lastet moren opp et bilde av graven hennes. Mesteparten av denne tiden var jeg på feltarbeid i California. Veggen hennes ble et sted, en digital grav jeg kunne oppsøke på tvers av fysisk rom. Videre begynte jeg å søke i andre nettverk på brukernavnet hennes, og fant profiler på en rekke andre sosiale nettsteder. Her lå bilder, meldinger og minner, både fra våre møter og fra hennes andre venner. Frosset i tid kan slike sider bli et holdepunkt i den ellers så flyktige digitale hverdagen.
Nye dilemmaer
En Facebookvegg, i kontrast til en grav, er først og fremst en publiseringplattform. Dette medfører nye dilemmaer. Selvmord omtales sjeldent i mediene, da det er påvist en målbar smitteeffekt. Dette er noe som må tas hensyn til i institusjonaliseringen av hvordan man behandler slike dødsfall. I tillegg er kostnad et spørsmål. Hvis dine digitale levninger skal bli bevart for ettertiden, må dette lønne seg. Båndbredde er ikke gratis, ikke serverplass heller. Kan døde brukere generere verdi? Google og Facebook bruker allerede profilen din til å generere modeller for folks forbruksvaner. Hvem vet hva slags kommersiell verdi all informasjonen vi legger ut om oss selv kan få, med stadig kraftigere analyseverktøyer, selv etter brukerens død?
Pyramider og serverfarmer
Hvis vi skal følge Fugellis oppfordring om å ta døden tilbake inn i samfunnet, må vi ha bedre rutiner for hvordan vi håndterer digitale dødsbo, og lar det som er tjent med å være offentlig forbli offentlig. I en tidsalder der de færreste bygger pyramider for å minnes sine døde, vil det å slette deres digitale fotspor være nesten som å slette dem fra historien. Hvor lite av din livsutfoldelse kan i dag spores gjennom tradisjonelle kilder som aviser eller dagbøker? Tenk bare på den ressursen en blogg kan være. Kanskje kan dine barnebarn gå på oppdagelsesferd på internettet og spore opp ditt gamle brukernavn.
