Humanist, javisst

Leder i Argument #2 2013

[dropcap]H[/dropcap]østen 2007 ble jeg humanist. Stedet var Auditorium 1 på Sophus Bugges hus på Blindern, anledning var forelesning i emnet «Exfac for humanister», en introduksjon til fagfeltet for nye studenter. For en fullsatt sal snakket foreleser Helge Jordheim om «vitenskapen om det menneskeskapte». Det handlet om dannelse – å kjenne sin historie, kunne lese og fortolke verden rundt oss, å kunne se det store bildet. Grunnferdigheter i et samfunn fullt av kulturelle referanser, skiftende paradigmer og store spørsmål. Jeg husker ennå følelsene av stolthet og glede over å være med på et slikt prosjekt.

[pullquote]Idealer om refleksjon og dannelse er ikke nok til å rettferdiggjøre masseproduksjon av humaniorastudenter.[/pullquote]

Det er ikke alltid lett å huske på denne følelsen. Humaniorastudentene har blitt anklaget for å være dumme, naive og egoistiske, akademikerne for å være usynlige. Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås – selv humanist – har flere ganger på kronikkplass kritisert humaniora for å ikke delta og bidra nok. Bildet Åmås tegner er av et lukket og låst elfenbenstårn med dype vollgraver rundt. Inne sitter akademikerne og tviholder på de gamle bøkene sine, mens de lukker ørene for markedskreftenes brøl.

Som innehaver av en mastergrad i norrøn filologi treffer kritikken meg rett i fleisen. Den første reaksjonen er en av rettferdig harme. Et slikt syn har for eksempel blitt uttrykt i media av litteraturprofessor Toril Moi. I en Aftenposten-kronikk med tittelen «Forsvar for humaniora» definerer hun fagfeltet som samfunnets selvrefleksjon og hukommelse. Mois tekst er et glødende forsvar for den «unyttige» grunnforskningen og verdiene som ikke lar seg måle i krone og øre. For kritikerne vil utspillet likevel være bensin på bålet. Selvrefleksjon og hukommelse klinger fint, men hva vil det egentlig si i praksis? Og blir man «teknokrat» med en gang man stiller disse spørsmålene?

Jeg vil være den første til å stille i demonstrasjonstog mot nedleggelse av smale fagfelt og nedprioritering av humanistisk forskning. For å bare ta mitt eget fag som eksempel: Uten kompetansen og diskusjonen rundt den eldste nordiske litteraturen som finnes på universitetene, ville vi sittet igjen med en haug gamle manuskripter som ingen kunne lese eller forstå. Disse tekstene forteller blant annet om vikinger og norrøne guder, kulturhistorisk fellesgods som stadig dukker opp i diskusjonen om «det typisk norske». Et tema som i høyeste grad opptar samfunnsdebatten.

[pullquote align=»right»]Inne sitter akademikerne og tviholder på de gamle bøkene sine, mens de lukker ørene for markedskreftenes brøl.[/pullquote]

Men idealer om refleksjon og dannelse er ikke nok til å rettferdiggjøre masseproduksjon av humaniorastudenter. Det humanistiske fakultet er det største ved Universitetet i Oslo, med rundt 5600 studenter. Man trenger ikke en mastergrad for å forstå at de færreste av dem kommer til å drive med grunnforskning. Derimot vil de fleste møte et arbeidsmarked som stiller seg undrende til hva humanistene har å bidra med. Hva det egentlig vil si å bidra til et samfunn er i seg selv et spørsmål uten fasitsvar. Begreper som nytte og verdi kan tolkes på mange måter, som vi kan lese om flere steder i denne utgaven av Argument.

Vi trenger ikke færre humanister, men vi trenger humanister med selvtillit og forståelse for sin oppgave i samfunnet. Derfor er vi nødt til å stille spørsmålene om vår rolle og bidrag i samfunnet, og besvare dem med gode argumenter og friske blikk. Hvis ikke en ny generasjon tar grep, kan humaniora bli stående som akademias litt rare onkel, han med den sjeldne boksamlingen og uerstattelig kunnskap, som aldri går ut døra og ikke har skiftet genser siden 1995. For å unngå dette er det på høy tid at humanistene viser seg frem og krever sin plass.