The Guardian melder at Richard Dawkins har blitt valgt som verdens fremste tenker i en poll fra Prospect Magazine. Evolusjonsbiologen og forfatteren slo flere Nobelprisvinnere, filosofer og politikere. Tidligere naturvitenskapsredaktør i Argument, Marit Simonsen, snakket med topptenkeren i 2011.
Richard Dawkins – En forgudet ateist
[highlight]Av Marit M. Simonsen[/highlight]Hyllet, hatet og fordømt til helvete. Richard Dawkins er i alle fall kontroversiell.
På klingende Oxford-engelsk forteller han sterkt troende mennesker rolig at menneskesinnet har en utrolig evne til hallusinasjoner. Med venstre hånd vifter han bort fans med «Dawkins is God»-t-skjorter, og med høyre skriver han de vakreste ord om naturen, evolusjon og vårt slektskap med resten av de levende vesenene på jorda.
Richard Dawkins er både poet og en kriger med ord.
Når Argument treffer ham en formiddag på Grand Hotel er han rolig, høflig og blid, selv om det forrige intervjuet gikk over tiden og han er bekymret for mangelen på en pen dress til kveldens eskapader. Man kan lure på hvordan en så professoriell og dannet mann har fått rykte på seg for å være en av de argeste sinna-ateistene på kloden.
Ingen ting å unnskylde for
– Jeg prøver bare å være klar, forklarer Dawkins når han blir konfrontert med at han røsker livsløgnen fra folk i løpet av en runde spørsmål og svar.
– En mann spurte hva jeg kunne si til sånne som ham, som hadde møtt Jesus og levd med troen hele livet. Det er jo helt klart at denne mannen var ærlig og oppriktig, men det er jo jeg også, utbroderer han.
– Jeg mener jo faktisk at de som hevder å kjenne Jesus personlig lider av en vrangforestilling, og det var det jeg sa. Jeg kunne kanskje formulert meg mildere, men jeg mener jeg ikke har noe å unnskylde for.
Overfølsomme religiøse
Dawkins blir ofte kritisert for å være for krass og skarp i møte med troende. Men han anser ikke seg selv for å være slem likevel.
– Jeg tror at vi har blitt så vant til at religion er immun for alle former for kritikk, slik at selv mild kritikk gir en følelsen av at brodden i det som sies er skrudd opp. De tror tonen er mer aggressiv og insisterende enn den virkelig er, fordi de har blitt vant til en mild og dempet tone, sier Dawkins og nipper til sin kopp med svart kaffe.
– Jeg synes klarhet er en viktig verdi. Dessverre blir klarhet misforstått som aggresjon. Hvis du snakker klart og enkelt kan det høres aggresivt ut.
Keiserens nye klær
Men det er ikke bare tone han kritiseres for. Mange prominente teologer mener at Dawkins ikke kan avvise Gud før han har undersøkt deres argumenter nærmere.
– Hvilken teologi?, fnyser Dawkins. Han låner karakteristikken av dette argumentet fra vennen og bloggeren PZ Myers, og kaller det The Courtier’s reply. Myers sier kravet om å besvare teologien er som et krav om å få detaljkunnskap om keiserens nye silke før man påpeker at han er naken. Det er ikke rart at folk reagerer.
Ignoranse er problemet
I en artikkel i New York Times angrep han kreasjonister ved å si at alle som hevder ikke å tro på evolusjon enten er ignorante, gale, eller dumme.
– Det høres aggressivt ut, men det er en enkel faktapåstand. Husk at ignoranse er noe som gjelder de fleste når det kommer til de fleste ting det går an å vite. Dawkins smiler bredt.
– Jeg er komplett ignorant når det kommer til baseball, og det gjør meg ingenting om noen påpeker det. Man kan ikke vite alt. Han får et alvorlig drag over ansiktet.
– Det burde ikke tas som en fornærmelse. Hadde jeg sagt «You’re a fucking idiot!» eller noe slikt ville det vært noe annet, men så lenge jeg ikke hever stemmen i obskøne ord eller voldelig språk ser jeg ingen grunn til å unnskylde.
Hvem er Chuck Norris?
Det er ikke bare baseball Dawkins ikke kjenner til, hans kunnskap om populærkultur er også skrantende. På en skeptikerkonferanse i sommer ble de 1600 menneskene som hadde møtt opp for å høre Dawkins midlertidig sperret inne av Chuck Norris. En kampsportkonferanse som holdt til over gangen ble overfylt da Norris ankom, og Dawkins fikk forespørsel om å holde en lenger Q and A så publikum ikke trengte å gå ut av rommet før forstoppelsen var oppløst.
– That’s perfectly allright, but can someone tell me who Chuck Norris is?, kom det fra scenen til stor latter i salen.
– No really, I don’t know who Chuck Norris is, gjentok briten alvorlig.
Hetset og hatet
En annen ting Dawkins har måttet lære seg, er hvor mange fornærmede fiender han har. På YouTube ligger det klipp hvor han med stor overbærenhet og lattermild tone leser opp noen av hatbrevene han får.
«Go fuck yourself! Your famed intelligence is nothing more than the fart of God. Satan will enjoy torturing you!» leser han rolig opp. Han fortsetter: «Haha! You fucking dumbass! I hope you get hit by a church van tonight and you die slowly!», leser Dawkins mens han begynner å le.
– Det er en gedigen vits, sier Dawkins etter en stund.
– Jeg tar det ikke seriøst. Det er som det sies; sticks and stones may break my bones, but words can never hurt me.
Med pennen som sverd
Men Dawkins fornærmer ofte andre med sine ord. Samtidig er han en av verdens mest hyllede populærvitenskapsforfattere – når han ikke skriver om religion. Som formidler av vitenskap er Dawkins i en egen klasse. Han skriver med vakre analogier om hvordan gener sprer seg gjennom en populasjon og hvordan vår og andre organismers historie har utspunnet seg.
– Kan det finnes noe vakrere tema for litteratur enn hvordan romtiden arter seg?, spør han, og legger til:
– De burde dele ut Nobelprisen i litteratur til en sakprosaforfatter!
Kanskje mener evolusjonsteoretikeren at han selv burde vært en kandidat. Han innrømmer at kritikken som rammer hardest er påstander om at språket hans er tamt og uten vidd. Men den 70-åringen burde nok ikke bekymre seg for det. Bøkene hans har solgt i mange millioner kopier og er oversatt til over 30 språk.
Virkelighetens magi
Poesien i Dawkins’ språk skinner også gjennom i løpet av et 40-minutters intervju. På spørsmål om ikke et liv uten overnaturlige elementer mangler magi, svarer han uten tenkepause:
– Det er så villedet og så feil å si det! Det er mye mer magisk å ha forståelse. Ikke bare er universet vidunderlig, men det må være det, ellers kunne vi ikke vært her og fundert over det!
– Prosessen som har brakt frem den typen objekter som deg og meg, som kan forstå den, må være en spennende og vidunderlig prosess. Hvem kan unngå å bli fortryllet av den forståelsen? Det å legge seg ned under misforståelser, uforstand og ignoranse er feigt, og det gjør livet tomt og uten sannhet, sier han med glødende øyne.
Mer enn nyttig teknologi
Det er åpenbart at Dawkins mener at vitenskap handler om mer enn nytte.
– Kunnskapen gjøres så billig når man annonserer at vitenskapen har brakt oss non-stick stekepanner og post it-lapper, sier han engasjert i en tale på Universitetet i Oslo.
– Det er som å si at den eneste grunnen til å spille fiolin er for å trene fiolinistens høyre arm. Dawkins ønsker seg vitenskap på pensum i grunnskolen. I følge ham burde det være en del av allmenndannelsen.
– Hvorfor er det slik at det ikke er flaut å si at man ikke forstår et fnugg matte, når folk rødmer hvis det avsløres at de ikke vet hvem velkjente forfattere er?
Memer til folket
Men Dawkins’ innsikter når folk flest på en uventet måte. Det var han som i sin tid kom opp med begrepet mem, en betegnelse på tar sikte på å forklare hvordan visse ideer spres og lagres i organismer. I boka The Selfish Gene, argumenterer han for at formasjonen og utviklingen av memer følger evolusjonære regler.
Ideer med god overlevelsesevne, altså de som enklest fester seg i hjernebarken og gir deg lyst til å dele det videre, oppfører seg akkurat som et virus som bruker kroppen din til å få mangfoldiggjort og spredt seg selv. På samme måte evolverer memene. En idé oppstår et sted, men omformes gjennom flere «generasjoner» til noe annet. Tenk bare på hvordan hviskeleken omformer en setning. Noe liknende ser vi med bilder og videoer på internett.
«Fuck off»
Med berømmelsen har det fulgt memer om Richard Dawkins selv, og ikke minst er det utallige YouTube-klipp fra forelesninger, spørsmål og svar-runder og andre opptredener. I et populært klipp der han får spørsmål om han ikke er for krass mot andre, svarer han at han slettes ikke er den verste. Han gjengir så et sitat fra en tidligere redaktør av populærvitenbladet New Scientist, som illustrerer personen, fenomenet, Richard Dawkins godt.
– Science is interesting, and if you don’t agree, you can fuck off!
