I 2008 falt en dom i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol. Saken? En liten tv-stasjon på Vestlandet fikk medhold i sin anke mot staten Norge. Konklusjonen? Norge bryter kanskje ytringsfriheten når de ikke tillater politisk reklame på tv. Vilde S. Imeland tok en ringerunde til småpartiene for å høre hva de synes om saken.
[highlight]Av Vilde Sagstad Imeland[/highlight]
Dommen fra 2008 fikk store deler av medie-Norge til å tro at det nå ville bli greit med politisk reklame på tv. Man så for seg tilstander lignende USA, hvor politiske toppkandidater sitter smilende ved et kjøkkenbord, mens de avgir enkle beskjeder som «there’s a lot of work to be done» eller «I want to take this nation forward». Fem år senere lar politisk tv-reklame ennå vente på seg i Norge. Skyldes det en felles enighet om at det bare er noe vi ikke driver med her til lands? Og hva med all den «gratis» reklamen partiene får gjennom tv-omtale i nyheter og lignende?
Norge knebler ytringsfriheten
TV Vest sendte ved lokalvalget i 2003 reklameinnslag for Pensjonistpartiet i Rogaland. Reklamen ble ansett for å være i strid med kringkastingsloven. Kanalen ble ilagt en bot, men gikk til søksmål mot staten. Staten ble frikjent i Oslo Tingrett, og senere i Høyesterett, men TV Vest brakte saken inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) i Strasbourg.
EMD konkluderte i 2008 med at det var begått et brudd på artikkel 10 i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, som omhandler ytringsfrihet. Dommen ble begrunnet i at politisk reklame for enkelte partier kan være den eneste muligheten til å få TV-dekning. Dommen ble av mange sett på som en seier for ytringsfriheten, selv om det forble uklart hvorvidt det egentlig ble fritt frem for politisk tv-reklame. En ringerunde til de involverte parter avdekker en viss skuffelse over etterdønningene av denne saken.
– Det er klart at det ble regnet som en seier, forteller Jacob Grude i Pensjonistpartiet i Rogaland på telefon.[pullquote align=»right»]Resultatet er at de små politiske partiene tar kjempesjanse hvis de bestemmer seg for å sende tv-reklame.[/pullquote]
– Vi fikk store forventninger til at de små partiene nå ville bli tatt mer på alvor, kanskje spesielt i debatter.
Offensiven fra Giske
– Daværende kulturminister Trond Giske var veldig misfornøyd da denne dommen falt, forteller Anine Kierulf, stipendiat ved institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo (UiO). Kort tid etter uttalte Giske at forbudet mot politisk reklame på tv ville opprettholdes, men at NRK-plakaten skulle endres, slik at kanalen nå ble forpliktet til å ha en «bred og balansert dekning av politiske valg» (utdrag fra NRK-plakaten). Samtlige partier og lister over en viss størrelse måtte nå omtales i den redaksjonelle valgdekningen.
– Giske prøvde blant annet å anke dommen, og faktisk var han også inne på å si opp hele konvensjonen. Da han ikke fikk det gjennom, foretok han i stedet noen krumspring, blant annet opprettet han den såkalte «Frikanalen», hvor alle de politiske partiene kunne sende så mye de ville, helt gratis. På den måten kunne det ikke kalles reklame, forteller Kierulf.
– Problemet var bare at frikanalen ikke hadde noen seere, legger hun til med en lattermild stemme.
For lite pensjonistsex
I høst er det igjen duket for stortingsvalg, og hvordan står det så til med til med dekningen av de små partiene og deres viktigste kampsaker? I følge Pensjonistpartiet i Rogaland er det fremdeles vanskelig å nå frem i den offentlige debatten.
– Vi slipper til med korte leserinnlegg i lokalavisen, det er vel egentlig det, sier Jacob Grude.
– Men ellers er det veldig vanskelig. Å få delta i debatter er så godt som uaktuelt, legger Ole Odd Berge, førstekandidat i Vest-Agder til, også han på telefon, med et lite avbrekk fra ferien.
– Vi pensjonister er beskjedne. Vi tramper ikke så hardt. Vi har snakket litt om at vi kanskje trenger en sex-skandale på landsmøter eller noe sånn, ler han. Han legger til at det til tider er stor frustrasjon innad i partiet over manglende inkludering i offentligheten. Berge er oppgitt over at partiet ikke slipper til, fordi de har mye de kunne ha sagt.
– Likevel blir vi ikke invitert fordi vi er så små.
Makt over dagsorden
Berge får støtte fra Bjørnar Moxnes, førstekandidat i Rødt, som er travelt opptatt med valgkampavviklingen, men likevel kan avse fem minutter til et intervju med Argument. Heller ikke han [pullquote]Vi har snakket litt om at vi kanskje trenger en sex-skandale på landsmøter eller noe sånn – Ole Odd Berge, Pensjonistpartiet[/pullquote]opplever at det har skjedd noen forandringer etter EMD-dommen i 2008, og han uttrykker samme type frustrasjon som Pensjonistpartiet.
– Det er direkte udemokratisk å ikke slippe til et parti som Rødt. Vi forstår jo godt at man ikke kan ha med alle, men Rødt oppfyller to viktige kriterier, nemlig at vi har mandater i alle fylker, og dessuten reell sjanse til å komme på Stortinget i dette valget. NRK har ikke endelig bestemt seg for om vi kommer med på de store partilederdebattene, men i realiteten er det én fyr, nemlig Kyrre Nakkim (samfunnsredaktør i NRK, journ. anm.) som sitter og bestemmer om Rødt får være med i disse debattene eller ikke. Jeg synes i alle fall ikke dette er særlig betryggende for demokratiet, legger han til.
NRK svarer
– Noen må jo ta den vurderingen, og det er så klart ikke meg alene, svarer Kyrre Nakkim, samfunnsredaktør i NRK, når han blir bedt om å svare på kritikken fra Moxnes.
– Beslutningen om hvem som blir med i debattene blir tatt av store deler av NRKs redaksjonelle miljø, deriblant kringkastingssjefen og meg selv. Bjørnar Moxnes vil så klart bli synlig, og han vil slippe til med sine argumenter i NRKs valgkamp. Men det er nå en gang slik at det er en forskjell mellom Bjørnar Moxnes og Jens Stoltenberg, legger han til.
– Vi har et kapasitetsproblem, det er klart. I Oslo er det 18 partier som stiller til valg. Teknisk vil dette ikke gå, det vil bli noe sånt som et halvt minutt på hver. Vi har noen kriterier for når vi vurderer hvilke partier som blir med i partilederdebattene. Rødt og Miljøpartiet De Grønne oppfyller disse. Pensjonistpartiet blir for lite, men blir til gjengjeld ivaretatt gjennom distriktssendingene våre.
En innskrenket dagsorden
Anine Kierulf mener at det er vanskelig å legge seg opp i den redaksjonelle friheten til tv-kanalene. Hun forteller at NRK-plakaten ikke egentlig forandrer noe, men at den i stedet er ren symbolpolitikk.
– Det er ikke egentlig noen som kan kreve at NRK-plakaten blir fulgt opp. I dag kan du si at det ikke egentlig har skjedd noen forandringer, men at situasjonen stort sett er den samme som før dommen i EMD, konkluderer hun.
Bjørnar Moxnes mener at skjevfordelingen av de politiske partienes taletid i media har to alvorlige konsekvenser:
– De store nyhetskanalene får svært stor makt i valginnspurten, og det er flere saker som ikke blir diskutert og belyst. De store partiene har dermed full adgang til å sette dagsorden. Det er 30-40 prosent av de stemmeberettigede som ikke stemmer ved valg, og dette betyr at det er rom for flere partier. Sjansen for å nå disse velgerne minker når vi aldri slipper til på tv.
Alternative løsninger?
– Rettstilstanden i dag er at små partier, som ellers ikke får tilstrekkelig tv-dekning, i teorien kan sende TV-reklame, forteller Kierulf.
– Dette er fordi dommen ville blitt den samme dersom liknende saker hadde kommet opp for høyesterett, som er forpliktet til å dømme i tråd med tidligere EMD-dommer. Risikoen for at det ikke vil føre frem er likevel tilstede, og skulle det skje, vil det jo gå nedenom og hjem med økonomien til et lite parti, sier Kierulf. [pullquote align=»right»]Det er direkte udemokratisk å ikke slippe til et parti som Rødt. – Bjørnar Moxnes, Rødt[/pullquote]Det enkleste for staten er alltid å si totalforbud, i stedet for å legge opp til skjønnsmessige vedtak. Kierulf mener resultatet er at de små politiske partiene tar kjempesjanse hvis de bestemmer seg for å sende tv-reklame. Hun synes selv at dette er kritikkverdig.
– Som borger blir man overlatt til et veldig uforutsigbart reglement. I stedet kunne man for eksempel sagt at ingen har lov til å bruke mer enn så og så mye penger på reklame, jeg tror det kunne funket veldig bra.
For dyrt for småpartiene
Rødt og Pensjonistpartiet har det til felles at de er små partier med et ønske om å nå ut til så mange som mulig. Deres velgermasse er riktignok svært ulik, og mens Pensjonistpartiet satser på å «være der folk er», setter Rødt mange ressurser inn på å nå ut gjennom sosiale medier. Likevel er det ingen av partiene som ser for seg at det ville hjulpet dem noe særlig dersom det hadde blitt tillatt med politisk reklame på tv.
– For oss er det et mye større problem at vi ikke slipper til i det hele tatt, sier Moxnes. Ved valget i 2009 viste NRKs «valgomat» at 10 prosent av de som tok testen var mest enige med Rødt. Likevel fikk vi bare 2 prosent av stemmene ved valget. Prioritet nummer én er derfor definitivt å nå ut til flere folk.
Heller ikke Pensjonistpartiets Ole Odd Berge ser for seg at det vil bli noen fordeler dersom det blir tillat med politisk reklame
– Vi ville aldri hatt råd til å kaste oss inn i den dansen der. Det er alt for dyrt for oss å skulle konkurrerer med de store partiene. For oss er det mye viktigere å få lov til å være med i debatter.
Om forfatteren: Vilde Sagstad Imeland (f. 1989) studerer rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo.
