Hva skjer med krigen i Syria, nå som den internasjonale samtalen nesten kun dreier seg om saringass? «Partene i krigen i Syria må nærmest tvinges til forhandlingsbordet,» sa utenriksminister Espen Barth Eide i går til norske ikke-statlige organisasjoner, i forkant av FNs generalforsamling i New York neste uke. I siste utgave av Argument skrev sosiologistudent Edin Kozaric om mulige realpolitiske løsninger på den slepende konflikten.
Syrias demokratiske utsikter
Av Edin Kozaric
Med over 100 000 døde og millioner av flyktninger har resolusjon i Syria blitt en utenrikspolitisk førsteprioritet for alle stormakter med interesser i Midtøsten. Stormaktene har dog delt seg ved et veiskille. Vesten indikerer at de ønsker å fjerne Assad og danne en demokratisk stat, mens Russland fronter en mer realpolitisk tilnærming med fokus på regional stabilitet. Hva innebærer disse tilnærmingene i praksis, og bør kanskje idealpolitiske drømmer vike for en tryggere vei mot stabilitet i Syria?
[accordion] [acc title=»Krigen i Syria – en tidslinje»]- Regimet avfyrte de første skuddene mot demonstrantene i april 2011
- Avgått militære formet Free Syrian Army i juli samme år.
- Hezbollah skal ha assistert regimet militært f.o.m tidlig i 2012.
- Jabhat al-Nusra, som har tilknytninger til Al-Qaeda, skal ha begynt sine angrep mot regimet i januar 2012. De antas å ha mellom 6000-10000 soldater.
- Etter rapporter om regimets antatte bruk av kjemiske våpen, bestemte USA seg i juni 2013 for å gi FSA våpenstøtte.
- Dødstallene rundet 100 000 i juli.
- Det syriske regimet er anklaget for å ha brukt kjemiske våpen i borgerkrigen.
- 14. september ble Russland og USA enige om en avtale som går ut på at Syria må ødelegge alle sine kjemiske våpen under oppsyn av FN-inspektører. [/acc]
Kampen om demokratiet
Da de første demonstrasjonene fant sted i mars 2011, ønsket demonstrantene demokratiske reformer og økt ytringsfrihet. Til å begynne med inngikk Assad kompromisser, blant annet ved å oppheve unntakstilstanden som har vært i kraft siden 1963 og tildele tusenvis av statsløse kurdere statsborgerskap. [pullquote]Finnes det et glimt av demokratisk håp i enden av det syriske blodbadet, eller vil en realpolitisk løsning være eneste vei mot stabilitet?[/pullquote]Likevel fortsatte protestene, og resten er blodig historie. Grunnet Assads overtak i borgerkrigen, samt hans antatte bruk av kjemiske våpen, bestemte USA seg for å tildele opposisjonen våpenstøtte. Målet var å fjerne Assads regime og tilrettelegge for en demokratisk overgang. Men i skyggen av idealpolitikken vokser en regional konflikt, som handler om mye mer enn kun Syrias fremtid.
En sekterisk utvikling
Krigen har fått et sekterisk ansikt det siste året. Både lokalt og regionalt utvikler den seg som et oppgjør mellom sunni -og sjiamuslimer. Utenom det åpenbare skillet mellom Assads alawittiske (sjiamuslimske) regime og den sunnimuslimske opposisjonen, har det sekteriske aspektet i konflikten også blitt uttrykt gjennom tilsynelatende tilsiktede drap på sivile, og ødeleggelse av religiøse monumenter. Resten av verden ble først oppmerksomme på brutaliteten av denne utviklingen da henrettelsesvideoer begynte å bli lagt ut på nettet.
Parter og støttespillere
Assad har hovedsakelig fått støtte fra Hezbollah og andre sjiamuslimske paramilitære. Men også Iran har tatt tydeligere stilling etter USAs avgjørelse om å gi våpenstøtte til opposisjonen. Samtidig har Russland støttet det nåværende regimet, både gjennom våpenhandel og bruk av vetorett i FNs sikkerhetsråd. Det er ikke akkurat mangel på interesse i Moskva. Russland har hatt gjennomgående konflikter med sunnimuslimske ekstremister i Nord-Kaukasus, og deres eneste havnebase utenfor tidligere Sovjetunionen ligger i Syria. I tillegg har russerne en handelskontrakt verdt 1.5 milliarder dollar med det nåværende regimet. Det er heller ikke uvesentlig at russiske bedrifter har omtrent 20 milliarder dollar investert i det krigsherjede landet.
På den andre siden står den sunnimuslimske opposisjonen, som internt er ideologisk splittet mellom de som ønsker en sekulær demokratisk stat, og de som kjemper for et Islamsk kalifat. Islamistene har fått betydelig med støtte fra Qatar og Saudi Arabia, [pullquote align=»right»]Det finnes sammenfallende interesser for både syrere og internasjonale aktører i Syria, og disse må stå i fokus under gjennomføringen av en realpolitisk resolusjon av borgerkrigen.[/pullquote]i tillegg til at «hellige krigere» fra hele verden har kommet til Syria for å kjempe det de oppfatter som Jihad. Begge har til felles at de ønsker å fjerne Assads regime, men har særdeles ulike oppfatninger om hvordan et fremtidig Syria bør se ut. USA har stilt seg bak den «sekulære» delen av opposisjonen, den såkalte «Free Syrian Army», som ifølge mange rapporter visstnok både er dårligere bevæpnet og trent enn islamistene. Det er derfor stor frykt for at våpenstøtten vil ende opp i feil hender, og at et lignende etterspill som Afghanistan på 80-tallet kan følge den amerikanske intervensjonen.
Den idealpolitiske løsningen
Den ideelle løsningen på konflikten, sett med vestlige øyne, er klar nok. Fjern Assad, og la den sekulære opposisjonen danne en demokratisk stat som sørger for alle syreres sikkerhet og rettigheter. Men hvordan skal alawittene og de andre minoritetene føle seg trygge i en stat hovedsakelig formet av den sunnimuslimske opposisjonen? Hvordan skal ekstremistene drives ut, og ikke være en kontinuerlig trussel i en nyopprettet stat? Hvordan vil Iran takle det å miste nok en alliert til Vesten? Det er mange vanskelige spørsmål, og ingen tydelige svar. Det å sende inn våpen og håpe på det beste er en ufullstendig plan, men satt på spissen er det planen som er satt i verk av Vesten. Det er i det minste steg én. At steg én vil være blodig er det ingen tvil om, med mindre en omfattende internasjonal intervensjon settes i gang for å fjerne Assad slik Gaddafi ble fjernet – med luftstøtte. Dette virker imidlertid vanskelig å gjennomføre, da et slik tiltak først må gjennom FNs sikkerhetsråd, hvor Russland har vetorett. Assad må med andre ord sannsynligvis felles av syrerne selv, og flere uskyldige liv vil gå tapt.
Når Assad fjernes, gjenstår steg to: å reise en ny stat. Den største utfordringen her er å sørge for at landet ikke oppløses i anarki. Samtidig gjenstår spørsmålet om hvor «demokratisk innstilt» den seirende opposisjonen vil vise seg å være, etter å ha felt Assad. Hva hvis «demokratiske verdier» kun viser seg å være et middel for å nå sunnimuslimsk dominans? Det er viktig å skjønne at ytringsfrihet ikke er det eneste Assad-regimet undertrykte. Religiøs ekstremisme og sekterisk hat ble også holdt under overflaten, og hvis Assad fjernes, vil disse kampene kunne fortsette – med vestlige våpen.
Den realpolitiske løsningen
Stabilitet bør være førsteprioritet i Syria. En tilstand hvor befolkningen slipper å leve i konstant frykt, og humanitær hjelp kan foregå mer systematisk. En kommer ikke dit ved å eskalere konflikten og inkludere flere parter enn ved noe tidligere tidspunkt. Forhandlingene må gjenoppstå, og alle som har interesser i Syria må enes om den beste løsningen for stabilitet. For å øyne en mulig løsning kan vi rette oss mot en konflikt i Europa som hadde mange av de samme utfordringene som eksisterer i Syria i dag.
I 1995 forhandlet amerikanerne frem Daytonavtalen, som endte krigen i Bosnia og Hercegovina. Avtalen delte landet i to politiske entiteter, og skilte med det de bosniske-serberne fra de bosniske-kroatene og bosnjakene. Delingen skjedde i stor grad på bakgrunn [pullquote]Det er viktig å skjønne at ytringsfrihet ikke er det eneste Assad-regimet undertrykte.[/pullquote] av krigsfrontene, noe som kan betraktes som en belønning av militær aggresjon, spesielt fra bosnisk-serbisk side. Like fullt endte avtalen den blodigste krigen på europeisk jord siden andre verdenskrig, og det har heller ikke brutt ut militær konflikt siden.
En «bosnisk løsning» er aktuell for Syria. Kurderne bor i etnisk homogene områder nord-øst i landet, mens alawittene har sine områder i sør-vest. Resten tilhører den sunni-muslimske majoriteten. Etter oppdelingen må partene demilitariseres, og det endelige målet vil bli å tilrettelegge for oppstanden av legitime myndigheter i hver entitet. Kurderne er allerede godt i gang på egenhånd, og Assad og hans parti har hatt kontinuerlig støtte blant alawittene. Den største utfordringen her blir den sunni-muslimske entiteten hvor det med stor sannsynlighet vil oppstå maktkamp mellom de som ønsker en sekulær stat, og de som ønsker en stat som samsvarer med Islamsk lov. Dette, sammen med det faktum at religiøse ekstremister neppe vil anerkjenne en alawittisk entitet der Assad har makten, vil skape problemer i et ny-oppdelt Syria. Et slikt scenario vil påvirke demilitariseringen, og det er vanskelig å se for seg en noenlunde stabil situasjon uten at de mest ekstreme av de religiøse militante gruppene bekjempes militært. Hvorvidt sunni-muslimene har makt og vilje til å gjøre dette selv er vanskelig å svare på, og internasjonal intervensjon er ikke utenkelig.
Assads fremtid
En realpolitisk løsning innebærer altså at Assad beholder en politisk rolle i Syria. Det er vanskelig å se for seg hvordan han skal skrive under på en avtale som krever hans politiske avgang, og med det også stempler hans regime som illegitimt. For Assad ligger kompromisset i å skrive fra seg store landområder i bytte mot egen sikkerhet og autoritet. Dette kompromisset er prisen man må betale for regional stabilitet, og selv om han symboliserer død og urettferdighet for majoriteten, symboliserer han sikkerhet for store deler av minoriteten. Det er vanskelig å se for seg en trygg alawittisk befolkning uten hans tilstedeværelse, noe en fredsavtale vil måtte ta i betraktning.
Sammenfallende interesser
Det finnes sammenfallende interesser for både syrere og internasjonale aktører i Syria, og disse må stå i fokus under gjennomføringen av en realpolitisk resolusjon av borgerkrigen.
Det er ingen som ønsker økende dødstall og et «safe-haven» for terrorister, og dette må trumfe over all intern frykt. Kun da vil fremtiden begynne å lysne for syrerne, selv om religiøse ekstremister nok vil skape uro i årene fremover.
Frem til da må alle med makt til å gjøre en forskjell ta på seg de realpolitiske brillene. De må finne tilbake til forhandlingsbordet, og glemme tanken om at noe så ustabilt som en blodig borgerkrig kan skape noe så stabilt som et fungerende demokrati.
Om forfatteren: Edin Kozaric (f. 1991) studerer sosiologi ved Universitetet i Oslo.
