Når apokalypsen kommer, vil naturen slå tilbake. Dersom det fortsatt finnes noen natur, da.
Av Erlend Tårnesvik Dreiås
Da jeg var liten, pleide jeg å forestille meg at vannet plutselig ville stige, og at jeg seilte ut på senga mi, i en verden av hav. Når jeg la meg om kvelden, var det derfor viktig å ha det mest nødvendige i umiddelbar nærhet. Jeg hadde en strategi for et «worst case»-senario. Akkurat hvilken nytte favorittkosedyrene skulle ha i en verden som hadde blitt hav, vet jeg ikke. Men ingen skal kunne si at jeg ikke var forberedt!
De samme tendensene kan vi se i dokumentarserien Doomsday preppers. Dette er den mest sette serien på National Geographic noensinne. I serien møter vi mennesker som er overbevist om at endetiden er nært forestående. De bygger underjordiske bunkere, kjøper gassmasker, våpen og ammunisjon, lagrer frø, medisin, mat og drikke. Alt dette, forklarer de med alvorlig mine, er for å møte apokalypsen mest mulig forberedt.
Mennesket er fortellingen om naturens største suksess, tross alt. Vi har evnen til å planlegge og tilpasse oss. Og ikke minst, har vi en sterk selvoppholdelsesdrift. Å planlegge for apokalypsen er definitivt en god idé, skal man tro Discovery-dokumentarfilmen Apocalypse How. Filmen konkluderer med at det vil inntreffe en hendelse som abrupt avslutter menneskehetens tid på jorden. Det er ikke relevant å spørre om det vil skje, men hvordan.
Apokalypse når?
Det kan være en naturkatastrofe, som et vulkanutbrudd, en flodbølge eller et jordskjelv. Eller det kan være en dødelig pandemi med rask spredning. Spanskesyken i 1918 drepte omlag 50 millioner mennesker. Det er blitt anslått at mellom 20 og 40 prosent av alle verdens mennesker ble syke, og det på en tid da skip var det eneste kollektive fremkomstmiddelet mellom kontinentene. I vår globaliserte verden, vil det ikke ta lang tid før vi finner smittede i alle verdenshjørner.
Dokumentaren tillater seg også å gå utenfor den etablerte vitenskapen, og foreslår et utenomjordisk angrep som det mulige endepunkt for menneskeheten slik vi kjenner den. [pullquote align=»right»]Vi fortsetter livet som før: Finner stadig nye oljeressurser vi kan tømme og skog vi kan hogge, kjører fremdeles bil og tar fly. Vi tror vi er i stand til å holde naturen på armlengdes avstand.[/pullquote]Romanen War of the Worlds av H. G. Wells forteller om kampen mellom mennesker og marsboere. Publisert i 1898, er det en av de første apokalyptiske romanene vi kjenner. Dette er altså ikke en nymotens trussel mot menneskeheten. Men det behøver ikke være intelligent liv som kommer fra det ytre rom. I 2004 oppdaget man asteroiden 99942 Apophis, og slo fast at det var 2,7 prosent sjanse for at denne ville treffe jorden i 2029. Faren ble siden avblåst. Imidlertid vil en asteroide på denne størrelsen i gjennomsnitt treffe jorden hvert åtti tusende år, så sikker kan man vel aldri være. Kanskje er det ikke så dumt å begynne å grave sin underjordiske bunker nå.
Studert popkultur
For samtlige apokalyptiske scenarier er det laget minst én apokalypsefilm. Høsten 2013 hadde Harvard-professor Sue Schopf forelesningsrekken «The post-apocalyptic novel and film». Et tilsvarende dystopiemne gikk på Blindern for noen år siden. Fenomenet endetid har nådd akademia. Professor Schopf har regnet ut at det i løpet av de tre siste årene har kommer over 50 katastrofefilmer som skildrer en post-apokalyptisk verden. Hun mener at disse filmene og bøkene finner klangbunn i en menneskelig angst.
Ser man bort fra religiøse fortellinger om endetiden, var det fra og med bombingen av Hiroshima og Nagasaki i 1945 at disse fortellingene for alvor begynte å florere. Aldri før hadde menneskene sett denne typen massive ødeleggelser, som etter atombombingene. En trussel om plutselig og absolutt utryddelse var nå reell. Påfølgende kald krig, våpenkappløp og kampen om verdensrommet skapte en kollektiv angst for hendelser som lå utenfor enkeltindividets kontroll. Denne angsten fant veien inn i populærkulturen.
Klimatrusselen
I dag, sier Schopf, er det i stor grad klimatrusselen som skremmer menneskeheten. I et foredrag som ligger ute på nett, viser Schopf avisforsider med skremmende bilder av isbjørner på små isflak og døde bier. Temperaturen på jorden stiger, isen på polene smelter. Vi får flom, tørke, sultkatastrofer, og flere orkaner og tsunamier.
Dermed får vi filmer og bøker som speiler denne redselen for hva som skal komme. Populærkulturen kommer som en effekt av reelle og begrunnede bekymringer. [pullquote]Etter 500 år har forsteder blitt til skog. Men mellom trærne vil man fortsatt kunne finne deler av oppvaskmaskiner, og kasseroller av rustfritt stål med plastikkhåndtak. [/pullquote]Vi har vitenskapelig belegg for å si at menneskeskapte klimaendringer er en realitet. Merkelig nok lever folk flest ganske komfortabelt med denne trusselen hengende over hodet. Vi fortsetter livet som før: Finner stadig nye oljeressurser vi kan tømme og skog vi kan hogge, kjører fremdeles bil og tar fly. Vi tror vi er i stand til å holde naturen på armlengdes avstand, samtidig som vi spiser popcorn og ser The day after tomorrow. Folket vil ha post-apokalyptisk populærkultur på det store lerretet i den mørke kinosalen. Så kan vi gå ut fra kinomørket etterpå, og se at sola fortsatt skinner. Vi puster lettet ut og stemmer Frp ved neste valg.
Veien mot undergangen
Selvdestruktiv atferd anses som en motsetning til selvoppholdelsesdriften hos mennesket. I tillegg til en biologisk komponent, må mennesker forstås i en psykologisk og kulturell kontekst. Samtidig som vi har et sterkt ønske om å overleve, gjør vi mye dumt som ikke kan forstås som noe annet enn destruktivt på lang sikt.
Vi sier gjerne at mennesket er dyret som ble for smart for sitt eget beste. Den norske filosofen Peter Wessel Zapffe skriver i essayet Den siste messias (1933) om hjorten Megaloceros giganteus fra paleontologisk tid, hvis horn ble stå store og mektige at det tilslutt døde av tyngden av det. Han ser mennesket som en slik hjort. Vi er arten som ble væpnet for sterkt og ikke lenger passer inn i naturen. Mennesket kan ikke leve med denne eksistensielle vissheten, og naturen kan ikke leve med oss. Vi er hjorten med for tungt gevir: «Under depressive tilstande kan sindet opleves i billede av et slikt gevir, som i al sin fantastiske pragt knuger sin bærer til jorden.» Storhet fordrer undergang: menneskeheten må dø ut.
Verden uten oss
En verden uten mennesker er en interessant idé, og det apokalyptiske tankeeksperimentet Alan Weisman utfører i boken The world without us fra 2007. Weisman konkluderer med at naturen raskt vil ta tilbake makten. Dagen vi forsvinner, begynner naturen jobben med å fjerne sporene etter oss. Etter 50-100 år vil husene våre være borte. Etter 500 år – avhengig av klima – har forsteder blitt til skog. Men mellom trærne vil man fortsatt kunne finne deler av oppvaskmaskiner, og kasseroller av rustfritt stål med plastikkhåndtak. De største sporene av menneskelig bebyggelse utenfor byene vil forsvinne relativt raskt. I de store byene vil prosessen være litt langsommere.
Verdensmetropolen New York City er bygd over elver som har blitt presset under bakken. Dersom menneskene forsvant, ville også de 753 pumpene som holder vannivået nede, stoppe. Når det regner, vil t-banenettet bli fullt av vann i løpet av 36 timer. Vannet vil begynne å grave bort jord og fundament, og ikke lenge etter vil gatene over begynne å rase sammen. I løpet av noen år vil de originale elvene være tilbake til sitt utgangspunkt. Naturen vinner til slutt. Lynnedslag vil antenne løv og skape storbranner som ingen kan stoppe. Gassledninger vil eksplodere og sprenge vinduer. Regn og snø blåser inn, og selv betongblokkene vil begynne å sprekke etter gjentatt nedfrysning og opptining. Samtidig som bygninger raser, vil trær og blomster, i et stadig økende mangfold, spire og gro. Gradvis vil asfaltjungelen gi etter for en ekte jungel, spår Weisman.
Heltedrømmen
I de apokalyptiske filmene seirer mennesket til slutt. Det er en helt, en underdog som visste om trusselen i forkant og forsøkte å advare menneskeheten om katastrofen som var i emning: en moderne doktor Stockmann. [pullquote align=»right»]Vi er arten som ble væpnet for sterkt og ikke lenger passer inn i naturen. Mennesket kan ikke leve med denne eksistensielle vissheten, og naturen kan ikke leve med oss. [/pullquote]For menneskene som skildres i Doomsday preppers, er nok en del av drivkraften en faktisk angst for fremtiden. En annen teori om hvorfor mennesker drages mot dommedagsprofetier og skildringer av verden etter apokalypsen, er imidlertid forfengelighet. Mennesket har en tendens til å tro at vi lever i en spesielt viktig tid i historien. Den som har bunkers under bakken, mat og våpen, blir plutselig en helt når katastrofen rammer. Å planlegge for katastrofen gjør kanskje tyngden av hornet litt mindre trykkende også.
Mens vi venter på slutten
Det er noe flott ved tanken på naturens evne til å slå tilbake. Løvetannen som bryter gjennom asfalten en vårdag er en liten smakebit på det. Sjansen for at alle mennesker plutselig forsvinner, er liten, men eksisterende, skriver Weisman. Videre er sjansen for at kun mennesker forsvinner mens resten fortsetter som før, enda mindre, men fortsatt ikke umulig. Hvis samtlige mennesker plutselig forsvant, ville en av tre fugler ikke merke noen forskjell. Lus, rotter og kakerlakker vil derimot ta vår sorti tungt. Og kanskje er det akkurat det gravfølget vi fortjener. Jeg bygger ingen bunker under jorden. Jeg vil seile ut på det åpne hav i senga mi.
Det dystre faktum er at menneskelig adferd har størst sannsynlighet for å utgjøre en trussel mot menneskets fortsatte eksistens, men da på grunn av at naturen lider. Uansett hvor homo sapiens har kommet, har noe blitt utryddet. Apokalypsens sannsynlige scenario blir dermed ikke bare en verden uten oss, men en verden uten natur. Hvis apokalypsen kommer, håper jeg menneskeheten forsvinner, og at naturen står seirende tilbake.
Erlend Tårnesvik Dreiås er utdannet i dramaturgi, har master i estetikk og teatervitenskap og er temaredaktør i Argument.
