Det sies at når to kunstnere møtes, snakker de om livet, døden og kjærligheten. Når tre eller flere kunstnere møtes, snakker de derimot om regninger, honorarsatser og selvangivelsen.
Av Eivor Mæland
Forholdet mellom kunst og penger har lenge vært problematisk. Aksel Sandemose, den dansk-norske forfatteren som mange kjenner som «jantelovens far», var konstant på flukt fra sine kreditorer. Historien om hvorfor han flyttet fra Danmark til Norge, sier sitt: Noen kreditorer truet med å drive ham fra gård og grunn, så han bestemte seg for å bytte hjemland. For Norge var dette positivt: Dermed hadde vi nok en stor forfatter å sette på «se-så-høykulturelle-vi-er»-skrytelista. Selv før Norge vant oljeeventyret, forstod man hvor viktig det var å lage gode praktiske og økonomiske rammer for de som vier livet sitt til å utvikle norsk kunst og kultur.
Som nasjon er det viktig å ha et levende kunst- og kulturliv. Likevel er det vanskelig å forklare dette i rene, nytteorienterte ordelag. Vi kan si: Det har med nasjonal selvfølelse og identitet å gjøre. Vi kan si: Poesi er med på å ivareta og utvikle det norske språk. Men hvilke praktiske og økonomiske rammer skal vi ha rundt kunsten, og hva skal vi basere kvalitetsvurderingen på? Hvor mye koster det å trykke en diktsamling med tre ord på hver side, hvor mye koster det å ivareta innkjøpsordningen og de offentlige bibliotekene? Ikke minst: Hva koster det om vi lar være?
Kulturbløff
Kristian Meisingset, medredaktør i det konservative tidsskriftet Minerva, hevder i boken Kulturbløffen at den norske kulturpolitikken har vært basert på en misforstått likhetsideologi: [pullquote align=»right»]Når folk som har vokst opp i en av verdens mest konforme kulturer, tar steget ut av det trygge fellesskapet for å bli kunstnere, er det lett for dem å søke tilhørighet i en gruppe med likesinnede.[/pullquote]Man har ønsket å gjøre finkulturen folkelig. Man ville gi folket opera og sonetter, men folket ville ikke oppdras, de vil fortsatt ha sitt brød og sirkus. Løsningen til kulturminister Thorhild Widvey (H) er å slippe kunsten og kulturlivet «fri». Det hevdes at kulturstøtten har lagt sterke bånd og føringer på samtidskunstnerne, som heller bør innrømme at finkultur er ekskluderende og elitistisk, og søke økonomisk støtte fra næringslivet. Når finkulturen anerkjenner at den ser ned på kommersialitet, vil den kunne få mulighet til å satse på kvalitet, mens folkekulturen kan fortsette å være kommersiell og folkelig uten å bli påtvunget krav om å være kunstnerisk nyskapende.
Få sulten tilbake
Frp’s kulturpolitiske talsmann, Ib Thomsen, har lenge signalisert at han mener norske kunstnere har det for godt. I et innlegg fra 2012 uttrykker Thomsen at hans ønske for norsk kulturliv er «at sulten skal komme tilbake». Nå som regjeringen har besluttet å gi ti millioner kroner mindre til norsk litteratur, ser det ut til at Thomsen og co. får sitt ønske oppfylt. Thomsen hevder at norske kunstnere lager kunst for hverandre, for å få kred i et lukket rom, og at man har havnet bakpå fordi man nekter å forholde seg til hva folk flest vil ha.
I likhet med Thomsen kan jeg bli provosert over den selvhøytidelige, navlebeskuende elitismen man kan møte i deler av kulturlivet. Masseforakten som ligger til bunns for den kvalitetsmessige nedvurderingen som kan følge med populære kulturfenomener, sier sitt. Men kan man snu dette på hodet, og si at folk flest lider av kunstnerforakt? Kunstneren personifiserer bruddet med janteloven: Et individ som tror det kan lære fellesskapet noe, at det er verdt og duger til noe. Det å satse på kunst – eller noe annet som ikke umiddelbart vil være økonomisk lønnsomt – kan oppfattes som en kritikk av materialistiske konformister som lar lønnsomhetshensyn styre seg.
Konformitetskultur
Psykologen Stanley Milgram konkluderte, i en eksperimentell studie på slutten av femtitallet, med at nordmenn var det mest konforme folkeslaget i verden. I en studie om kulturell tetthet-løshet fra 2011, havnet Norge, sammen med land som Pakistan, India, Malaysia og Sør-Korea, i gruppen av land som har strengest sosiale normer. «Den norske konformiteten» er altså noe mer enn bare en myte. Jeg mener det er spesielt interessant å se på disse funnene i sammenheng med det norske kulturlivet.
Forfatteren Stig Sæterbakken synliggjorde flere ganger hvor trangt spillerommet kan være. I en hyllest til forfatteren beskrev Karl Ove Knausgård – en forfatter som selv har strevd med å balansere behovet for å bli likt, med ønsket om å være original[pullquote]Kunstneren personifiserer bruddet med janteloven: Et individ som tror det kan lære fellesskapet noe, at det er verdt og duger til noe.[/pullquote] – en paneldebatt der Stig Sæterbakken deltok. Paneldeltakerne ble spurt om de mente det var konformitet på feltet. Nei, sa den første, det var det absolutt ikke. Den andre var enig: Nei, det var ikke konformitet, ikke i det hele tatt. Den tredje svarte hoderystende at noe konformitet kunne han ikke se. Nei, den fjerde kunne heller ikke se noe konformitet på feltet. Da Stig Sæterbakken til sist påpekte at jo, han syntes han kunne spore en viss konformitet på feltet, så de andre overrasket på ham. Hva var det han snakket om?
Denne situasjonen likner en del på Salomon Asch’ klassiske konformitetsstudie fra 1955. Selv når forskningspersonene var klar over at det gruppen sa var feil, sa de seg enige med gruppen to av tre ganger. Konklusjonen syntes å være at det ofte er viktigere å bli akseptert i og føle tilhørighet til en gruppe, enn å si det en mener er rett.
Vi trenger kunstnere
I En flyktning krysser sitt spor følger vi romankarakteren Espen Arnakkes forsøk på å komme unna de strenge normene han er vokst opp med. Men uansett hvor i verden han reiste, uansett hvilken gruppe han ble en del av, så fulgte konformitetspresset fra hjembyen Jante ubønnhørlig med. Normene var blitt en del av ham. Så når folk som har vokst opp i en av verdens mest konforme kulturer, tar steget ut av det trygge fellesskapet for å bli kunstnere, er det lett for dem å søke tilhørighet i en gruppe med likesinnede. Der slipper man bestandig å forsvare livsvalget man har tatt, og kan omgås andre som også ser ned på A4-livet. Dermed blir den sosiale konformiteten videreført innad i den gruppen som ønsket å gjøre opprør mot samfunnets konformitetspress.
Ingen følger janteloven i dag, sa en venninne. Nå skal man tvert imot tro at man er noe, mente hun, man skal være ambisiøs. Vi elsker vellykkede kunstnere, folk som har slått igjennom og klart det. Ingen vil være smålige – vi skal jo unne hverandre suksess.
Situasjonen hun beskriver, er mesterlig tegnet fram av internettkunstneren Mr. Fish. På bildet står en gruppe mennesker tett sammenklemt. Samtlige er ikledd identiske t-skjorter med påskriften «Be yourself!». Litt for seg selv, til høyre for gruppen, står en bebrillet fyr i bar overkropp. Gruppen skuler bort på ham. Hvem er det han tror han er?
Der det tenkes likt, tenkes det som kjent ikke særlig mye. Siden Norge er blant verdens mest konforme samfunn, må det bety at vi, i større grad enn våre naboland, trenger kunstnere. Og for at kunsten skal videreutvikle seg, bør man innse at folkekultur og finkultur, kulturelite og folk flest, ikke er rake motsetninger, men heller står i et gjensidig avhengighetsforhold til hverandre. Også kunstnere må ha noe å spise.
Eivor Mæland (f.1988) har bachelor i filosofi fra Universitetet i Oslo og er redaksjonsmedlem i tidsskriftet Filologen.
Jonas Alexander Larsen (f. 1991) er frilansillustratør, tegneserieskaper og tekstforfatter fra Larvik. Han jobber med illustrasjon og skriving, samt tegneserier som fortellende sjanger.
