Menneskeheten har fire år igjen å leve ifølge Einstein. Hvis biene dør ut, vel å merke.

Av Helene Müller

Se for deg en deilig sommerdag i hagen. Solen varmer fra skyfri himmel, du skal akkurat til å nyte en iskald brus. Så kommer den. Summingen, den irriterende summingen. Du vet instinktivt at det kan ende i et smertefullt stikk. Den eneste løsningen er å komme seg avgårde i en heidundrende fart, gjerne akkompagnert av farevarslende skrik og heftige håndbevegelser. Den hissige lille bien er til stadighet på jakt etter et nytt offer. Svart- og gulstripete insekter med brodd er noe vi kunne klart oss foruten. Eller..?

Honningbiene forsvinner

I flere år har honningbiene vært i kraftig nedgang. De forsvinner sporløst og i hopetall, både i Europa og i USA. Alt fra mobilsignaler til dårlig vinterfôr og overdreven transport av biene har fått skylden. Akkurat nå er det en gruppe sprøytemidler, neonikotinoider, som ser ut til å være en av de viktigste syndebukkene.

Mye tid og penger er lagt ned i forskning på fenomenet. Likevel har vi ennå ikke et klart svar. Uansett hva grunnen er ser det ut til at vi, menneskene, har en finger med i spillet.

Kartlegger humlene

Også i Norge gjøres en innsats for å bli kjent med problemet. Humlepopulasjonene skal overvåkes, [pullquote align=»right»]Uten bier og humler er det mye vi hadde gått glipp av, faktisk så mye som en tredjedel av verdens matproduksjon.[/pullquote]for også disse hårete honningbie-slektningene blir det færre av. Humler registreres og resultatene sendes til Norsk institutt for naturforskning (NINA). Som økologistudent har jeg brukt flere somre på å suse rundt med håv i hånden. På jakt etter humler. På jobb. Vi har en nytte av humlene og bienes eksistens.

Kunnskap om biologisk mangfold er viktig for flere enn biologene. Kartleggingsarbeidet gjøres både av forskere og amatører. Du kan selv sende inn informasjon om egne observasjoner til Artsdatabanken. Det finnes over 30 ulike arter av de pelskledde arbeiderne, og de har forskjellige adferdsmønstre og spesialiteter.

Ivrige arbeidere

I hagen summer hun videre, uanfektet av hyl, skrik og målløs sprinting. Uvitende om sitt dårlige rykte, fortsetter hun sin utrettelige jakt etter pollen og nektar, mat til fremtidige arbeidere. Hun flyr fra blomst til blomst, lengre og lengre vekk fra kuben jo mer erfaren hun blir. Helt til siste vingeslag er slått jobber hun med den største iver.

Nektaren hun bærer med seg hjem blir omdannet til honning, et fullverdig vinterfôr for yngre søsken. Og noe søtt å ha i teen for oss. Spesielt bra hvis du har en forkjølelse på lur. Kjekt å ha, men varsler om en fremtid uten honning utløser neppe ramaskrik i befolkningen. Da er det verre med «5 om dagen» – frukten vår. Det finnes et avhengighetsforhold mellom næringsplantene vi spiser og insektene rundt oss.

Færre bier, mindre mat

I sin honningproduksjon yter biene en tjeneste som har en mye større verdi enn det honning har, for oss og vårt dagligliv. Det er det velkjente «blomsten og bien»-fenomenet. Bier og blomster har levd sine liv i gjensidig symbiose i mer enn 100 millioner år. Det samme gjelder humlene. Biene og humlene henter pollen og nektar hos blomstene, blomstene blir bestøvet og får formert seg takket være insektenes pollinering.

I neste instans får plantene produsert frukt, og det er altså her menneskeheten kommer inn i bildet igjen. Epler fra Hardanger. Ferskpresset juice. Julegrisen av marsipan. Tomater. Brokkoli, blomkål og gulrøtter. Jordbær, bringebær og blåbær. Uten bier og humler er det mye vi hadde gått glipp av, faktisk så mye som en tredjedel av verdens matproduksjon.

Klarer oss uten kaffe

Listen over produkter som insektene produserer er lang, men trenger vi dem alle? Vi må jo ikke ha grønnsaker til middagen, eller det eplet til lunsj? Banan er ikke avhengig av bier, og det er da vel så bra som annen frukt? Spaghetti uten tomatsaus får vi takle. Morgenkaffe er det jo ikke mange som er avhengige av uansett, ei heller sjokolade.

Det finnes steder i verden hvor de må forholde seg til nettopp en slik virkelighet. Nesten, iallfall: de kan jo fremdeles få varer fra resten av verden, der humla og bien ennå suser. [pullquote align=»right»]Biene pollinerer avlinger verdt millioner av dollar på verdensbasis, og de gjør det gratis.[/pullquote]I Maoxian, Kina har de måttet klare seg uten pollinatorer de siste 20 årene. Her forsvant biene etter overhøsting av honning og utstrakt bruk av sprøytemidler.

I Maoxian får de likevel produsert både epler og pærer. Løsningen? Landsbyens innbyggere trår til og håndpollinerer milliarder av blomster med fjærkost. Vi kan altså klare oss uten bier og andre pollinatorer. Vi vil til og med få økt sysselsettingen.

Bedre føre var…

Biene pollinerer avlinger verdt millioner av dollar på verdensbasis, og de gjør det gratis. Her i Norge er humlene viktige bidragsytere. Den tykke pelsen deres er godt tilpasset det kalde klimaet her i nord. Humlene er nå i nedgang fordi endret landbrukspraksis fører til gjengroing av kulturlandskapet. Det fører i sin tur til nedgang i, og utrydning av enkelte blomsterarter. Blomsterarter som humlene livnærer seg av.

Nok en gang har vi mennesker en finger med i spillet. Vi ødelegger, bruker og utrydder arter over en lav sko for tiden, og har gjort det i mange år. Blir det færre blomster, blir det færre bier og humler.

Vi har en stadig større innsikt i konsekvensene det får for både oss og samspillet i naturen. Full oversikt har vi likevel ikke. Vi er tross alt bare mennesker, vi har ikke full kontroll over naturen. Kanskje kan føre-var-holdningen få en oppblomstring. Det er en vinn-vinn-situasjon for oss, og kanskje, hvis vi er heldige, får vi til og med beholde morgenkaffen.

Helene Müller (f. 1988) studerer økologi ved Norges universitet for miljø- og biovitenskap (NMBU), og mener at vitenskapen må ut til folket hvis vi skal få til endringer i måten vi forvalter naturressursene på.

Solfrid Crowo (f. 1990) studerer kunsthistorie ved Universitetet i Oslo.