Fotballens betydning strekker seg langt utover den grønne matta.

Av Linn Husby

Sport har gjennom historien blitt brukt på mange måter: nasjons- og identitetsbyggende, som politisk maktfaktor og som syltynt dekke for store propagandamaskineri. En årsak til at internasjonale mesterskap er betydningsfulle er for eksempel det at å vinne som nasjon skaper en kollektiv følelse og en nasjonal branding. Sport og nasjon er derfor retorisk sett en kombinasjon som muligens er like genial som den er farlig.

Penger og prestisje

Fra sin spede begynnelse på 1800-tallet og fram til i dag har fotballen, verdens største idrett, gått fra å være lek og tidtrøyte for arbeiderklassen i England til å bli big business. Pengenes inntog har selvsagt hatt stor betydning. Da FIFA startet forsiktig med å åpne for sponsing i Mexico-VM i 1970 ved at dommerne fikk gå med Adidas-drakter og sko var det hele i gang. [pullquote align=left]Den tyske nasjonalismen var svært stigmatisert, men på fotballbanen kunne man feire den nasjonale identiteten.[/pullquote] Seks år senere skrev FIFA og Coca-Cola under på en million-kontrakt.

På 1990-tallet fikk fotballen enda en ekstra økonomisk-kulturell transformasjon: TV-sendte fotballkamper skapte en ekspanderende interesse blant sponsorer og annonsører. Resultatet var et økende rom for TV-kjendiser: fotballspillere ble en integrert del av underholdningsindustriens elite. Beckham, Ronaldo og Carew er nå nesten like kjent for hårsveis, vesker og klær, som de er for bragder på forballbanen.

Pengeinnsprøytningene la også større press på det å vinne. I 2014 delte FIFA ut i overkant av tre og en halv milliard kroner til lagene som deltok i Brasil-VM. Det vinnende laget fikk 215 millioner.

En nasjon blir til

Å snakke om idrett som noe retorisk, fordrer at idretten ikke bare utspiller seg på idrettsarenaen. Det ligger mye penger og prestisje i fotballen. Men sporten spiller også en politisk og ideologisk rolle. Den har religionslignende trekk og kan i enkelte tilfeller være samfunnstransformerende.

Uruguay er et tidlig eksempel på hvordan fotballen kan bidra til et lands nasjonale identitet. Den unge nasjonen ble olympisk mester i fotball i Paris 1924. Fire år senere gjentok de bragden i Amsterdam, hvor de slo nabolandet Argentina. Hvorfor har dette hatt stor betydning? Som en følge av disse resultatene ble den unge nasjonen Uruguay utpekt til å arrangere historiens første fotball-VM i 1930.

Det faktum at landet også vant VM på hjemmebane i 1930, og kunne smykke seg med tittelen «tidenes første fotball-verdensmestre» samme år de feiret 100 år som selvstendig nasjon, var ikke ubetydelig. Ei heller at de gjorde det ved å slå Argentina i finalen. Mye tyder på at seierne på fotballbanen endret nabolandene Argentina og Brasils tanker om den ubetydelige naboprovinsen. Lilleputtnasjonen Uruguay er det desidert minste landet i verden, regnet i folketall, som har vunnet et VM.

Deutschland, Deutschland über alles

Fotballen har også fungert som et samlende symbol for nasjonal tysk identitet etter andre verdenskrig. Mange politiske kommentatorer ser på VM-seieren i 1954 som den virkelige starten for et forent Tyskland.

Etter andre verdenskrig ble Tyskland utestengt fra konkurranse i de fleste idretter fram til ca. 1950. Den tyske nasjonalismen var svært stigmatisert, men på fotballbanen kunne man feire den nasjonale identiteten. Fotballandsslaget har på den måten hatt stor innvirkning på en ny kollektiv identitet for innbyggerne.

Da Tyskland var vertsarrangør for VM i 2006, vaiet det tyske flagget i vinden som aldri før. Men ikke uten sterk politisk debatt. På den ene siden har man de som aksepterer den nasjonalistiske tilnærmingen til nasjon, flagg og nasjonalsang som idrettsprestasjoner tilfører. Mens man på den andre siden finner de som blir kvalme av å se et så massivt nasjonalistisk symbol i offentligheten igjen. Tysklands seier i VM i Brasil i sommer er den første seieren i VM for et forent tysk landslag – en seieren som var styrkende for den tyske nasjonalfølelsen.

Argentina og den kollektive arenaen

Da Argentina arrangerte VM i fotball i 1978, ville de militære styresmaktene presentere et forent land. De fikk hjelp av argentinske seiere underveis i mesterskapet, og unisone Ar-gen-ti-na! ble ropt ut fra tribunene, helt etter generalenes smak. Men kollektiv samling rundt idrett kan like gjerne brukes av et folk som er misfornøyd med styresmaktene. Det argentinske folk ropte nemlig også Argentina campeón, Videla al paredón – Argentina mester, Videla (lederen for militærjuntaen) til retterstedet.

Her ser man også det typiske med fotballretorikken: det direkte uttrykte, kollektive. Fotballens referanserammer er det patetiske, det umiddelbare og emosjonelle, der individet forsvinner i massen. Slik sett har tribuneretorikken mye til felles med enkelte populistiske politiske utsagn. I visse sammenhenger er det en effektiv kommunikasjonsform. [pullquote align=right]Fotballens referanserammer er det patetiske, det umiddelbare og emosjonelle, der individet forsvinner i massen.[/pullquote]Andre eksempler fra samfunnet reflektert i idretten finner vi hos FC Barcelona, hvor slagordet lyder «Barça, mer enn en klubb.» Sammen med det katalanske språket, har FC Barcelona vært den katalanske identitetens fanebærer.

Fotball og positiv retorikk

Retorikk er alltid noe som kan brukes både til å fremme gode saker, så vel som dårlige. I så måte har fotballen ofte blitt brukt som et positivt symbol, med slagord som «Football for Hope» og «Anti-Racism». Fotballretorikken i verdens største fotballturnering for unge, vår egen Norway Cup, har verdiene «Fair Play», «fargerikt fellesskap» og «Handshake for Peace» som idealer. Sistnevnte innebærer at begge kapteinene og begge dommerne tar hverandre i hånden før hver kamp. Dette er et tydelig eksempel på at fotballen også brukes til politisk forsoning.

Et utstillingsvindu mot verden

Idrett brukes ofte som et utstillingsvindu for resten av verden. Man viser frem idealer man ønsker å oppnå, eller glansbilder, den polerte overflaten. Det kan være positivt, som i ønsker om fred, men også farlig. Det mest opplagte eksempelet på en negativ bruk, er nok den tyske propagandaen på 1930-tallet. Hitler anså sport for å være et redskap for å fremme sitt opphøyde menneskesyn, med stor propagandaverdi. Ofte overskygger spillet de politiske forholdene som er i spill, og det skal derfor mye til før det internasjonale samfunnet tar avstand fra en sportsbegivenhet. Enkelte ganger kan dette være bra, for slik sett å skape forsoning og fred fra konflikt gjennom lek og spill. Men alvorlige menneskerettighetsbrudd kan også på denne måten bli neglisjert og de ansvarlige bli ”glemt”.

Sportens retorikk kan altså være et godt virkemiddel for å løfte nasjonal selvfølelse og politikk – på godt og vondt. Viktigst av alt er kanskje hvordan både sport og snakk om den har evnen til å gjøre oss så berusende glade.

 Linn Husby (f. 1983) tar en master i retorikk ved Universitetet i Oslo. Til høsten leverer hun sin masteroppgave om idrett og retorikk i relasjon til motivasjonsforedrag.