Offisielt eksisterte aldri Vladimir Vysotskij som visesanger og artist. Likevel kunne enhver russer sangene hans utenat.

Vladimir Vysotskij begynte som visesanger på kjøkkenet, hvor han fremførte sine samfunnskritiske viser for familie og venner. Sangene ble etter hvert tatt opp på båndopptager og delt med venner og naboer. Innen kort tid hadde de spredt seg rundt om i hele Russland. Tekstenes innhold førte til at Vysotiskijs viser ble forbudt av det sovjetiske sensurveldet, og konsertene – gjerne på søndager, i parker og på sportsplasser – ble helst annonsert først etter at myndighetenes kontorer var stengt fredag ettermiddag.

Oversatt til norsk

Den norske visesangeren og Prøysen-tolkeren Jørn Simen Øverli var den som introduserte Vysotskij til det norske publikummet. Han har gitt ut flere cd-er hvor han synger Vysotskij på norsk, og har fremført Vysotskijs viser over hele landet i en årrekke. Selv kom han over Vysotskij på studietur i Polen på begynnelsen av 80-tallet. Øverli, som allerede på den tiden var godt skolert innen visetradisjonen, forteller om sitt skjellsettende første møte med Vysotskij, på et nachspiel blant studenter og aktivister i Kraków:

– Gjennom fyllerøret hørte jeg noen merkelige skrapelyder. Det hørtes ut som en baklengs avspilling av en avspilling gjort inne i en stor blikkboks av et forvrengt og overstyrt kassettbånd som noen måtte ha tråkket på, forklarer Øverli.

– Alt ble stille, alle satte seg forsiktig ned. Bare rolig pust, dype sukk og litt gråt kunne høres. Vladimir Vysotskij sang.

Uutforsket fenomen

Visesanger Øverli anser Vysotskij for å være en av de største visesangerne som har levd, og mener russeren ikke har fått den oppmerksomheten som[pullquote align=left]»Bare rolig pust, dype sukk og litt gråt kunne høres. Vladimir Vysotskij sang.»[/pullquote] kvaliteten på tekstene hans skulle tilsi.

– Visene hans faller utenfor de sjangerene som studeres ved universiteter, og derfor har han ikke fått den statusen han fortjener, en skjebne som han inntil nylig har delt med for eksempel Alf Prøysen. I en vise skal du finne kvintessensen i det du skal si, og du skal klare å si det på et frimerke, eller tre minutter. En god vise er som en roman, og derfor stor kunst, forteller Øverli engasjert.

Folkets røst

Visene til Vysotskij går inn i en eldre russisk sangtradisjon kalt blatnye pesni, som kan oversettes med «bandittsanger», eller «rennesteinsviser». Sjangeren kjennetegnes særlig av sitt folkelige språk og den mørke humoren. Språket Vysotsikj brukte var hverdagslig, men også intelligent. I sangen Sannheten og Løgnen, en karakteristikk av det totalitære Sovjetunionen, synger han om den blåøyde Sannheten som tar i mot et tilbud om kost og losji fra den uærlige Løgnen. Etter at Sannheten har sovnet stille inn, gjennomfører Løgnen sin utspekulerte plan.

«Litt av en kjerring» sa Løgnen og satt opp en ansikt
som kunne skremme bort bulldogger, alt mens hun sang:
«Kler man av løgn og av sannhet kan ingen i verden
se forskjell på hvem som er rett og på hvem som er vrang»
Finstasen tok hun og flettet inn gullbånd i håret
pressa seg inn under eder i ny kledebon
Klokke og lommebok tok hun og sprang ut på byen
Vinket og viftet med Sannhetens legitimasjon

Hellige ulver

Ulvejakt har en lang tradisjon i Russland, og ble bedrevet som fritidsaktivitet av velstående kosakker og landeiende. Hos folket har derimot ulvejakt vært et symbol på de få priviligertes dekadente livsførsel. Folkets sympati lå derfor ettertrykkelig på ulvenes side. I sangen Ulvejakten synger Vysotskij følgende:

De skyter ulver nå igjen, unge ulver
Skyter tispene, skyter hannene
Nå roper jegerne, nå uler hundene
Og det er blod i snøen og blod på alle flagg

En metode brukt for å jakte ulv var å dele jaktlaget i to. Noen jegere drev ulvene ut på en åpen slette, hvor andre jegere ventet med faner. Angivelig paralysere de store fanene ulvene, som ble stående stille og var dermed enklere å skyte.

Jeg var ulydig, gitt utenom flaggene
Tørsten på livet ble alt for stor
Bak meg hørte jeg frendene
Tute begeistret i kor

Og strupen brenner, hjertet mitt sprenger
For i år er ikke alt som i fjor
Jeg satt fast i fella, men sprang ut i frihet
Og skammen er det jegern som får

Vysotskijs tekster har fortsatt relevans i Russland, og ofte fremheves han som inspirasjonskilde av unge, russiske musikere.

– Jeg pleier å si at jeg kan bli sluppet ned i fallskjerm hvor som helst i Russland, uten noen ting, sette meg ned og synge Vysotskij, så har jeg fri kost og losij så lenge jeg vil, avslutter Øverli.

Eirik Falk (f. 1990) studerer historie ved Universitetet i Oslo, og er for tida på utveksling i Medellín, Colombia.