Dette er drømmeoverskriften til skandalejournalistene, men som forsker får man fort et forklaringsproblem.

 Les hele denne kronikken og Nina Kristiansens kommentar i argument #5/2014 på papir eller nett. 

I sommer har jeg og seks andre studenter deltatt i den internasjonale forskningskonkurransen iGEM (International Genetically Engineered Machine). En viktig del av prosjektet går ut på å formidle forskning og syntetisk biologi. Resultatet var ikke udelt positivt.

Å snakke om forskningsformidling

At kommunikasjon av og til kan være en utfordring er noe mange har kjent på. Det betyr ikke at man skal la være å kommunisere. I det siste har det vært snakket mye om forskningsformidling. Det er lett for journalister eller politikere å hevde at forskere formidler for lite – eller for dårlig. Det står imidlertid i stillingsbeskrivelsen at forskere skal bruke noe av tiden på å dele resultatene. Utover dette er det ikke lagt noen føringer på hvordan man skal gjøre dette. Holder det med en tweet, eller skal man ringe Dagsnytt18? Eller skal man skrive til internasjonale forskningstidsskrifter som stort sett bare leses av andre forskere?

Det enkleste er ofte det beste

Den enkleste måten å nå ut til resten av samfunnet på er gjennom media. Da står man ofte overfor et dilemma: Skal man formidle enkelt, og risikere at viktige presiseringer går tapt? Skal man dure i vei på forskerspråket og risikere at journalisten skriver om øl og pupper i stedet , siden det tross alt generer flest klikk? Eller skal man risikere en skandaleoverskrift?

Statistikken er soleklar: Det er ikke registrert noen
dødsfall knyttet til havregrøt.

Er dette farlig?

Journalister elsker alt som er farlig. De elsker det enda litt mer enn en ekstremsportentusiast elsker høye fjellvegger. Derfor spør de ofte om noe kan være farlig. Er det noen som helst sannsynlighet for at noen kan dø? Vil dette være en fare for miljøet? Slike spørsmål er en viktig del av journalistikken. Selvfølgelig skal journalistene bidra til å avdekke feil og klanderverdige forhold. Journalister har en viktig jobb i så måte. Likevel er det noe som skurrer. Alt er nemlig farlig. All kunnskap kan misbrukes. Det betyr ikke at vi ikke skal utdanne folk eller forske.

Havregrøtens hevn

Mye av kommunikasjonsutfordringen mellom forskere og journalister ligger i spørmålet «er det farlig?». Dette setter forskerne i et dilemma fordi ALT er farlig, og forskerne svarer gjerne ærlig. Da er havregrøt er helt sikkert også farlig. Du kan brenne deg på den hvis den er varm, eller drukne i den. Den er kanskje også kreftfremkallende hvis du KUN spiser dette, flere kilo om dagen, i flere år. Derfor bør du være svært varsom når du skal håndtere havregrøt. Skandaleoverskriften lyder «Slik dør du av havregrøt». Likevel vil de fleste si at det er liten grunn til å frykte havregrøt. Statistikken er soleklar: Det er ikke registrert noen dødsfall knyttet til havregrøt, men ærlige som forskere er, sier de at det potensielt KAN være farlig Likevel går ikke verdens mest intelligente mennesker rundt og frykter havregrøt. Grøtete kommunikasjon kan dermed fort gi feil inntrykk av forskning. Selv om journalister elsker farer er forskernes oppgave å nyansere dette bildet.

 All kunnskap kan misbrukes. Det betyr ikke at vi ikke skal utdanne folk eller forske.

Syntetiske bakterierbiologi

Smak litt på ordet syntetisk. Det høres ekkelt ut. Syntetiske bakterier må dermed være noe av det verste du kan utsettes for. Som nevnt tidligere kan de for eksempel lyse blått. Det verste som kan skje er at du bevisst ruller i blå bakterier og blir seende ut som en smurf. Det går av i vask, for bakterier er fremdeles ikke så glade i vanlig såpevann. Det bør presisiseres at syntetisk sammensatte virus eller bakterier aldri har blitt brukt i forsøk på bioterror noe sted, noensinne. Hvorfor? Fordi dette er utrolig komplekst. Kunnskapen er lett tilgjengelig, men i praksis er det vanskelig å få til. Forskningen innen syntetisk biologi dreier seg først og fremst om løsninger. Ta for eksempel antibiotikaresistente bakterier. For å bekjempe dette problemet forsker man på bakterier og ser på hvilke mekanismer som gjør dem resistente og hvilke stoffer de tåler dårlig. Slik utvikles nye medisiner.

Det verste som kan skje er at du bevisst ruller i blå bakterier og blir seende ut som en smurf.

Overdreven overskrift

Universitas overskrift skaper derfor mer frykt enn det er belegg for. Faktisk så kan man trekke det så langt som at slike overskrifter i seg selv er en form for terror fordi de skaper en frykt og mistillit som er totalt unødvendig. Vår historie er dessverre ikke det eneste eksempelet på at det forskere sier blir misforstått. At «alt er farlig» er en klassisk felle. En annen felle er sitater som settes i en annen kontekst. Dag Hessen, biologiprofessor ved Universitetet i Oslo, har blant annet fått oppleve dette da hans intervju om genetikk ble til «folk på vestkanten er penest i Oslo». Heldigvis har ikke han blitt skremt bort fra å formidle eller å bruke media, men artikkelen kan skremme andre forskere. Kan mine kommentarer misbrukes?

Skrem en forsker

Dersom vi skal ha mer forskningsformidling må vi legge til rette for at forskere og journalister kommuniserer bedre. Journalister er ikke tjent med at forskerne skremmes bort. Samtidig må kanskje forskere gå med på mer tabloide overskrifter og formater, men innenfor rimelighetens grenser. Dette kan være noe av utfordringen, men jeg tror noe av problemet også ligger i forskernesønske om å ikke generalisere eller si noe som kan være feil. Min opplevelse er at de er ganske optimistiske. Mange tenker på løsninger og muligheter. Det er kanskje derfor skandaleoverskrifter skremmer forskerne. For en som er vant til å tenke muligheter passer skandalene rett og slett ikke inn. I vårt tilfelle ville jeg foreslått andre vinklinger som: «Studenter deltar i internasjonal forskningskonkurranse», «Får forske allerede på bachelornivå», «Entrprenørskap som biofag». Vi vil virkelig løse problemer – ikke skape dem. Når forskerne fokuserer på løsningene blir nettopp kontrasten til lite løsningsorienterte skandaleoverskrifter stor. Det var noe av det som sjokkerte meg i denne saken, og som jeg tror kan skremme mange fra å formidle.

 Elina Melteig (f. 1988) tar en mastergrad i materialer, energi og nanoteknologi ved Universitetet i Oslo og er engasjert i den internasjonale forskningskonkurransen iGEM.