Skigledens hemmelighet

Ski uten gli i nedoverbakke og ingen feste i oppover kan ta motet fra de sprekeste. Med litt tålmodighet og råd fra en bestefar, er drømmeskituren innen rekkevidde.

Landskapet er hvitt etter de siste dagers snøfall. Trekronene henger tunge under vekten av snøen. Stillheten blir kun forstyrret av brøytebilene og løypemaskinene i skogen. Jeg kjenner kriblingen i kroppen. Sesongens første skitur står for tur.

Snøen forsvinner

Bestefars bil er ferdigpakket med ski og staver på taket, og bestefar selv står klar i Swix-dressen og topplua. Termometeret viser rundt seks minusgrader og det snør lett. Bestefar spør om skiene mine er preppa, men jeg ivrer etter å komme meg ut i løypa og svarer at fjorårets smøring bør duge. Dagens løype ligger en liten kjøretur unna. Ifølge bestefar bør snøen være dyp nok. Jeg finner fram smarttelefonen og sjekker for sikkerhetsskyld snøkartene. Det ser lovende ut, og jeg skrur på radioen. Snøen kommer til å bli borte på Østlandet i løpet av de neste par generasjonene, melder nyhetsoppleseren. Jeg ser bekymret på bestefar som spøker med at snøen holder seg for oss i dag.

Hastverk svir

Jeg er i god form, trodde jeg. Jeg strever, skiene glipper og jeg sliter med å holde følge. Den gamle svever lett bortover sporet. Han er seig etter et liv med skigåing og gjennomførte renn. Mens bestefar går stødig i motbakkene, strever jeg meg opp med fiskebein og kjemper med å holde motet oppe. Nedover øker avstanden ytterligere. Etter noen strevsomme kilometer foreslår bestefar endelig en pause.

Snøkrystaller kan være like

Skogen er stille, vi hører knitringen fra bålet og pølsene som sprekker opp i varmen. Snøfillene daler sakte og minner meg om noe jeg hørte på radioen. Jeg spør bestefar om han vet at nesten all nedbør blir dannet som snø i atmosfæren, hvor temperaturen er under frysepunktet. Først blir vanndamp til iskrystaller når de fester seg til små partikler. Iskrystallene smelter sammen til snøflak som faller som snø når de er tunge nok og temperaturen i lufta er under null grader. I det samme de treffer bakken begynner de å forvandles. Kornene endrer fasong slik at snøen blir fastere. Bestefar undrer om det er sant at det ikke finnes to like snøflak. Nei, faktisk kan to snøflak være like, svarer jeg. Men sannsynligheten er ekstremt liten når formen på snøkrystallen avhenger av hvor fuktig det er og temperaturen når de blir dannet.

Friksjon og vann avgjør

På hjemveien mener bestefar at jeg, som interesserer meg for snø, bør ha kontroll på skismøring. Jeg innrømmer at jeg har litt å lære. Han stopper og setter den ene skien på høykant, peker med staven på den midtre delen av skien og forklarer at når jeg sparker fra, presses denne delen ned i snøen. Når det glipper, er det for lite friksjon mellom snøen og skiene. Skismøringen skal legges her, i midtsona. Han forklarer at en god tommelfingerregel er at smøringa skal være hard i kulda og mykere i mildvær. Da trenger snøkrystallene passe langt inn i smøringen til å gi godt feste. Dårlig feste betyr at smøringa er for hard og at snøkrystallene ikke går langt nok inn i smøringa. Men når det kladder, er smøringa for myk. Det var oppoverbakkene. I nedoverbakkene avgjør derimot glidesmøringen øverst og nederst på skiene. Han peker. Friksjonen mellom skiens underside og snøen gjør at det dannes et vannlag her, litt som å stå på vannski. I kulda trenger man en glider som øker vannlaget, og en som reduserer vannlaget i mildvær. Aha, jeg forstår. Vannlaget som skapes under skiene mine er altså for tynt, og virker som en brems, og så gir ikke skismøringen meg feste fordi den er for hard. Bestefar setter skien tilbake i sporet og lover meg et mesterkurs i smøring før neste tur.

Smørekurset

Når vi treffes igjen er vi bestefars smørebod. Smørejernet er varmt og smørebordet står klart for skiene mine. Gammel smøring blir fjernet og skiene renset, og et nytt lag med glivoks blir smeltet inn. Jeg forsøker å henge med så godt jeg kan når bestefar forklarer samtidig som han gnir, pusser og børster med stor presisjon. Når skiene har fått ny festesmøring i den midtre festesonen og glivoks i glisonen, bærer det ut i skisporet.

Fysikken avgjør

Vel ute i løypa på neste tur er skiene som en drøm. Det skorter kun på teknikken. Jeg peiser på og oppdager først etter en stund at bestefar henger etter. Litt brydd over at det er jeg som nå ligger først, stopper jeg og lar han tro at jeg ikke har mer å gi. Jeg roser skiene og sier noe om at alt handler om dagsformen, selv om vi begge vet at fysikken avgjør.