Kan målet om frigjøring fra snevre kjønnsroller nås ved å redefinere ordet «kjønn»?
Tekst: Urd Vindenes og Eli Anne Eiesland | Illustrasjon: Sandra Blikås
Dette er et svar til Kjønnsbedraget i Argument #3 Løgn.
I siste nummer av Argument argumenterer Live Skartveit for at det vi har i buksa ikke bestemmer identiteten vår. Dette er et syn vi deler. Som feminister har vi et mål om at kroppene våre ikke skal begrense oss – hvilket kjønn vi er født med, skal ikke styre hva slags jobber vi kan ha, hvordan vi skal kle oss, hvem vi forelsker oss i, hvilke interesser vi har osv. Men kan dette målet nås ved å redefinere hva “kjønn” betyr?
Blir vi “gitt” et kjønn ved fødsel?
Skartveit definerer transperson som “person hvis psykologisk kjønn ikke stemmer overens med kjønn gitt ved fødsel”. Det første vi lurer på etter å ha lest dette, er: Blir vi “gitt” et kjønn ved fødsel? Det biologiske kjønnet til et embryo bestemmes allerede ved unnfangelsen, basert på hvilket kjønnskromosom sædcellen har. Kjønnsorganene våre dannes ut fra dette, og observeres ved fødselen. Med unntak av noen få mennesker som har forstyrrelser i kjønnsutviklinga (DSD), har alle mennesker et biologisk kjønn som bestemmer vår potensielle rolle i reproduksjonen. De aller fleste mennesker er født med strukturene til å lage en type kjønnsceller – store eller små. De som som produserer de store kjønnscellene, kalles hunkjønn, og de som produserer de små kjønnscellene, kalles hankjønn. Ikke alle mennesker er i stand til, eller har lyst til, å reprodusere seg. De har likevel et biologisk kjønn, med de praktiske konsekvenser det medfører. Det vi blir gitt ved fødsel, er kjønnsroller, et sett med forventninger om hvordan vi skal og bør oppføre oss. Feminister har til alle tider kjempet for at vi skal være fri fra disse rollene.
Det hadde vært fint om alle som blir utsatt for kjønnsdiskriminering kunne ha “identifisert” seg ut av det, men slik er det selvfølgelig ikke
Det andre spørsmålet som melder seg, er: Hva er egentlig psykologisk kjønn? Så vidt vi kan se, gir ikke Skartveit noen definisjon på dette begrepet i sin egen artikkel. Er psykologisk kjønn det samme som kjønnsidentitet? Finnes det en definisjon av dette begrepet som ikke er gjennomsyra av sterotypier, eller som ikke refererer til en usynlig, uverifiserbar “identitet”? Dersom kjønn sitter like mye mellom ørene som mellom beina, må vi anta at menns og kvinners hjerner er forskjellige. Selv om menns og kvinners hjerner i snitt er ulike, så er variasjonen innad i hvert kjønn (og dermed overlappet mellom kjønnene) såpass stor at vi ikke kan sette opp et bestemt skille. Er det mindre deterministisk å si at kjønn er bestemt av en hardkoda kjønnsidentitet i hjernen enn å si at kjønn er bestemt av reproduksjonsorganer?
Dersom kjønn ikke har noe med biologi å gjøre, som Skartveit ser ut til å mene, hvor kommer kjønn fra, og hvordan vet man om man er mann eller kvinne? Skartveit viser til at “cis-personer” er de som “identifiserer seg” med det kjønnet de har ved fødsel – men hvis kjønn ikke er biologisk, hva er det egentlig man skal “identifisere seg” med? En spesielt pussig konsekvens av å anta at den fysiske kroppen er helt irrelevant når det gjelder kjønn, ser vi i eksempelet til Skartveit om en transkvinne som ikke får hjelp med stemmeøvelser for å “høres mindre maskulin” ut. Kjønnsorganer er irrelevant for kjønn, men hvor mange hertz stemmen ligger på, er relevant? Hvis alt som kreves for å være kvinne, er å si “jeg er kvinne”, hvorfor skulle man trenge å endre stemmen sin?
Diskriminering på bakgrunn av kjønn forsvinner ikke hvis vi later som om kjønn ikke eksisterer
Dessverre utsettes kvinner for massiv diskriminering. Norske kvinner tjener fremdeles bare 86 % av hva norske menn tjener. Kvinner voldtas og er ofre for vold i så store tall at WHO kaller det en “epidemi”. I mange land får ikke kvinner bestemme over sitt eget reproduksjonssystem. Det hadde vært fint om alle som blir utsatt for kjønnsdiskriminering kunne ha “identifisert” seg ut av det, men slik er det selvfølgelig ikke. Man plasseres i kategorien “jente” ved fødselen, og på grunnlag av dette sosialiseres jenter inn i en rolle som av mange oppleves som en tvangstrøye. Jenter og kvinner (og gutter og menn) som bryter kjønnsroller opplever mange negative konsekvenser. Ved å fjerne kjønn som en kategori man har et ord for, usynliggjør man denne urettferdigheten.
Diskriminering på bakgrunn av kjønn forsvinner ikke hvis vi later som om kjønn ikke eksisterer, på samme måte som rasisme ikke forsvinner hvis vi “løsriver rase fra hudfarge”. Målet til feminisme er at kjønn ikke skal ha noe å si for hvordan vi lever liva våre. Vi har et biologisk kjønn, og vi har en personlighet – og disse eksisterer uavhengig av hverandre.
