De pedoseksuelle banker hvileløst på terapeutens kontor. Det er på tide å gløtte på døren.
Kronikk: Ingvill M. D. Hekne | Illustrasjon: Eduardo Mata Icaza
Pedoseksualitet er psykologiens siste tabu. Tilsynelatende ønsker ingen å forske
på det, og få ønsker å erkjenne det. Dette er uheldig. Mange tør ikke å oppsøke hjelp, og blant de som gjør det opplever mange at de ikke blir møtt på en god måte av helsearbeiderne. Psykologene som behandler pedoseksuelle gjør dette primært ut av et ønske om å hjelpe potensielle overgrepsofre, ikke klienten selv. Empatien og alliansen som er avgjørende i terapi må nødvendigvis lide under dette. Psykologer reserverer seg mot behandling, og er reserverte under behandling. Er det egentlig greit å dømme pedoseksuelle på denne måten – fremfor å forsøke å møte deres behov for behandling?
Pedoseksualitet som legning
Vi skal naturligvis ikke akseptere voksnes overgrep mot barn. Her må straffene være strenge, og rettssystemet effektivt. Likevel må vi ta inn over oss at lite tyder på at å være tiltrukket av barn er et valg man tar. Pedoseksualitet har alltid forekommet, og er vanligere enn vi skulle ønske. Dersom dette grunner i at å være tiltrukket av barn er en medfødt legning, er det heller ingenting vi kan gjøre for å endre denne preferansen. Derfor, mener noen, bør det omfavnes som en normal variasjon i menneskets seksualitet.
Det er dessverre stor motvilje mot å bruke ressurser for å finne ut hva som er ville være aller best – for de aller verste.
En underbehandlet sykdom
Innenfor moderne, vitenskapelig psykologi, er pedoseksualitet klart definert som en psykisk sykdom, ikke som legning. Pedoseksualitet betraktes, og behandles, som en utviklingsforstyrrelse. Noe usunt som kan repareres. Kan det egentlig det? Et omfattende norsk studium viser at behandling ikke har fungert for å redusere overgrep. Det er mange begrensninger ved den behandlingen som har blitt gitt. Hvorvidt en mer omfattende behandling kan fungere, vet vi ikke.Det er dessverre stor motvilje mot å bruke ressurser for å finne ut hva som er ville være aller best – for de aller verste.
Vi bør ikke fordømme den pedoseksuelle orienteringen, men kun de seksuelle overgrepene.
Kan vi fordømme?
Hvorvidt det er mulig å behandle pedoseksualitet er avgjørende. Vi kan ikke gi dem opp, vi må forhindre overgrep mot barn. Dersom det ikke er mulig, kan vi kanskje stue dem bort i et hjørne? De er ikke de reelle ofrene. De har et potensiale til å voldta barn. Men kan vi på denne måten avskrive dem som gruppe? Behandling har to målsetninger. Én er å forhindre overgrep. En annen er å hjelpe pedoseksuelle med den psykiske problematikken de opplever. Alle har rett til slik hjelp, men fordommer hindrer psykologer i å gi ordentlig helsehjelp. Dersom pedoseksualitet ikke er et valg, kan det ikke fordømmes. Ettersom pedoseksualitet er galt i den forstand at det skader barn, kan vi ikke fordømme den pedoseksuelle orientering, men kun de seksuelle overgrepene. Det vesentlige er spørsmålet: Hvordan kan vi avverge overgrep?
Forebygging, fremfor fordømmelse 
Alle ønsker å forhindre skade mot barn. Det er krystallklart at overgrep er
assosiert med en signifikant risiko for alvorlig skade. Dessverre er forskningen
mangelfull når vi prøver å finne ut av hvordan vi best forebygger pedoseksuelle overgrep. Likevel vet vi at demoniseringen av pedoseksuelle kan påvirke dem til å fraskrive seg handlingsansvar og isolere seg fra samfunnet. Dette kan føre til mer overgrep. Det er imidlertid et stort steg å ta fra å akseptere at pedoseksualitet eksisterer nå, til å hevde at dette bør eksistere. Dette er et steg vi ikke skal ta. Pedoseksualitet skal ikke normaliseres for å kureres, slik voldtekt ikke kan godtas for at overgripere kan oppsøke behandling. Vi kan hjelpe mennesker best hvis det er handlingene, ikke personene, vi fordømmer.
Ingvill M. D. Hekne går profesjonsstudiet i psykologi ved Universitetet i Oslo (UiO).
