Evolusjonen har ført mennesker og dyr mange steder. Vitenskapen har gitt oss viktig innsikt, men også ført oss opp og ut av blindgatene. Den tiden forskningen tilbringer i en blindgate kan være avgjørende for store deler av historien. Cesare Lombroso, en italiensk kriminolog som levde på 1800-tallet endret kriminologien som vitenskap. Han banet også vei for en ny forståelse av Europas menneskesyn, men fikk aldri se følgene av sine egne teorier. I tiårene etter nazismens og fascismens fall har vi jobbet hardt for at hans idéer ikke skal gjelde som vitenskap i dag, men en ambivalens lurer i bakgrunnen. Kan vi være sikre på at Lombrosos ideer bør avfeies?
Lombrosos gjennombrudd
Lombroso ble født i Verona, den italienske provinsen som er mest kjent for å være handlingssetet i Shakespeares ”Romeo og Julie”. Da han ble født inn i en velstående jødisk familie, lå alt til rette for at han skulle få en god utdannelse. Det fikk han også; i 1859 ble han krigslege. I 1871 ble han ansvarlig for det psykiatriske sykehuset i Pesaro. Da Lombroso dissekerte liket av den notoriske tyven Giuseppe Villella i 1871, fant han et lite hulrom bakerst i den kriminelle mannens hodeskalle. I tillegg fant han at en del av ryggraden var forstørret. Dette hevdet Lombroso at var et uvanlig trekk hos mennesker, og at det var vanligst blant apene, fuglene, gnagere og ”noen underlegne raser i Bolivia og Peru”. I ettertid beskrev Lombroso øyeblikket som det mest spennende i hans unge karriere.
Han ga deformiteten navnet ”median occipital fossa”. Nå som han allerede hadde ett eksemplar av et evolusjonsmessig degenerert menneske fant han stadig flere eksempler på deformiteten hos andre mennesker. De som bar disse tvilsomme kjennetegnene var ifølge Lombroso mer impulsive, empatiløse, brutale og egoistiske. Dette var trekk han mente å kunne se i dyreverdenen også, og derfor måtte de kriminelle menneskene ha mer primitive gener. Utviklingsmessig stod de altså ikke like sterkt som lovlydige mennesker.Lombroso levde og åndet for denne oppdagelsen helt til han døde i 1909. Selv om vi i dag kan tro at livsverket hans (langt på vei) døde med ham – fordi vi ikke lenger henviser til ansiktstrekk for å forklare hvorfor noen blir kriminelle – finnes levningene av hans teorier andre steder. Ekko av dem kan anes i fascismen og nazismen, steder der den jødiske Lombroso nok aldri hadde sett for seg at hans vitenskap skulle ende opp.
Lombroso i vår tid
Den latente og tidsriktige rasismen i det Lombroso skrev, kombinert med studier av folks utseende, ga ikke forskningen hans gode odds for overlevelse etter Holocaust. Likevel er det kanskje største problemet med Lombrosos idéer i dag at de ikke kan avfeies med like stor letthet. Frem til genteknologiens tidsalder var tanken om at miljøet formet personen den rådende idéen. Men etter at forskerne fikk bedre tilgang på sekvenseringsmaskiner som kan undersøke gener kjapt og billig, har vi igjen begynt å studere genenes betydning for hvem vi blir. Lombroso har blitt en fotnote i vitenskapen, først og fremst fordi at han fant feil tegn på såkalt ”arvelig kriminalitet”. I sin bokanmeldelse av den britiske psykologen Adrian Raines ”The Anatomy of Violence” skriver Paul Bloom at det er vanskelig å finne biologiske markører for kriminalitet, nettopp fordi at arv og miljø spiller sammen på en såpass finurlig måte. Vi finner eksempler blant de mest ekstreme blant oss; amerikanske seriemordere – blant annet Ted Bundy, Jeffrey Dahmer og John Wayne Gacy – som har både skremt og fascinert oss i mange tiår.
Den fødte kriminell
Ted Bundy var alt annet enn det Cesare Lombroso forutså i sin forskning. Bundy var kjekk, vellykket og tidligere jusstudent. På bildene fra de to rettssakene der han ble dømt for å ha drept til sammen 28 kvinner, kunne han lett ha blitt forvekslet med en advokat. Han hadde alltid et muntert smil på lur. Nettopp denne vellykkede, kjekke mannen han ga uttrykk for å være, gjorde at han ble sjekket ut av saker der politiet vurderte om han kunne være drapsmannen. Allerede i de tidlige barneårene var det noe foruroligende med den sjarmerende Ted. I NRK-artikkelen “Mordere har ikke noe valg, mener forskere” (19.12.2015) av Chris Veløy, fortelles det at Bundy som treåring pleide å ta med seg skarpe kniver fra kjøkkenet, og legge dem i tantens Julias seng. Han ble stående der helt til hun våknet, med et uttrykk i øynene Julia siden beskrev som et ”spesielt glimt”. Tante Julia var den eneste i familien som reagerte på Teds oppførsel. Hadde flere reagert, er det mulig at han aldri hadde blitt en av verdens mest kjente seriemordere. Samtidig hadde det vært enklest om han selv tok valget om å slutte å drepe. Så hvorfor gjorde han ikke det?
Det ufrie mennesket
Forskerne har i mange år lurt på i hvilken grad valgene våre er frie eller forutbestemt ut i fra hva vi tidligere har valgt å gjøre. Forskjellen kan være avgjørende: avhengighet begrenser vår evne til å ta frie valg, mens et helt uavhengig menneske – både emosjonelt, økonomisk og sosialt – kan gjøre det som passer ham eller henne.Påstandene om at mennesker ikke egentlig har fri vilje – bare en vilje som er begrenset av hvordan vi er vant til å handle – er omstridte. Bare 12 prosent av amerikanske forskere mener vi ikke kan velge helt fritt. Kritikerne av den frie viljen sier at valget om å drepe et annet menneske er en følge av en rekke andre valg, og såkalte ”hjernetilstander”. En hjernetilstand avhenger både av hva slags gener vi er født med, men også hvordan vi bruker disse genene. Ulike områder i hjernen aktiviseres, alt ettersom hvordan vi bruker den. James Fallons studier av ”psykopathjerner” har vist hvordan såkalte ”psykopater” bruker hjernen på en annen måte enn ”folk flest”. Det er langt på vei akseptert at ulikheter i intelligens ikke bare skyldes miljø, men også arv. Så hvorfor kan ikke alle handlingene vi foretar oss være et resultat av hvem vi er og hva vi er vant til å gjøre? Troen på at vi alle fødes som blanke ark er utbredt både i forskningsmiljøene og blant ”folk flest”, og for mange kan ideen om at vi ikke bestemmer selv virke skremmende.
Forskning på rotter viser at det er mulig å forutsi hvilke valg rottene kommer til å ta, flere sekunder før de selv er bevisste på hva de kommer til å velge. Utfordringen her er om mennesker vil forsøke å ta andre valg enn de normalt ville gjort, om de skjønner at de testes. Hadde den intelligente Ted Bundy blitt testet på denne måten, er det mulig at han ville ha forsøkt å lure forskerne.Spørsmålet om fri vilje leder oss også til skyldspørsmålet. Kan vi da dømme en seriedrapsmann, om hjernen hans var laget for å drepe? Det har ikke kommet noe endelig svar på dette, men en konklusjon kan snu rettssystemet på hodet. De kulturelle rettesnorene om ”rett og galt” kan bli avgjørende; vi vet at det ikke er rett å drepe, men noen av oss gjør det likevel. Forutsatt at et menneske er innforstått med ”rettesnorene”, kan de bli viktige for å avgjøre skyldspørsmål. Dermed ville Ted Bundy havnet i fengsel uansett, fordi han med all sannsynlighet visste at han gjorde noe galt. Samtidig krever rettesnorene mye kunnskap om menneskers intensjoner og resonnementer. Ny kunnskap om hjernen – hvor fanget eller frie vi er på grunn av den – vil lede oss ut i nytt, ukjent terreng.
Å kartlegge en morder
De aller fleste av oss blir aldri seriemordere. Raine mener at selv om man allerede i unge barneår kan finne kimen til den ekstreme voldsutøvelsen mange seriemordere og serieovergripere utviser senere i livet, kjenner vi ikke gener, miljø og andre omstendigheter godt nok til å vite hva som gjør de aller fleste kriminelle til kriminelle. Det gjenstår fortsatt mye forskning, men foreløpig ser det ut til at Lombroso kan ha hatt rett i at det er mulig å forutse kriminalitet. Derimot er det ikke utseendet som vil gi oss svaret, men hjernen.
Benedicte Tandsæther-Andersen studerer journalistikk ved HiOA, og har en bachelor i kriminologi fra UiO.
