En stund etter at menneskene skilte lag med sjimpansene, oppsto språket. Siden vi ikke har noen fossiler av urspråket, og siden skriftspråket sannsynligvis oppsto lenge etter talespråket, veit vi lite om tidlig språkevolusjon. Hvilke kilder har vi til informasjon om urspråket? 1800-tallsbiologen Ernst Haeckel postulerte den såkalte biogenetiske grunnloven, som sier at utviklinga hos individer etterlikner artenes utvikling. Hvis dette stemmer, kan språkutvikling hos barn si oss noe om åssen språket utvikla seg fra urspråk?
Hva er forklaringa på språk som atferd?
Språk kan på mange måter karakteriseres som atferd, biologisk sett. Niko Tinbergen satte i 1963 opp fire nivåer av årsaksforklaringer for atferd i biologi. Disse er på mange måter relevante for evolusjonen av språk, og kalles Tinbergens fire spørsmål. For å forklare et atferdstrekk fullt ut, bør en kunne svare på alle. Det første dreier seg om hva slags mekanismer som ligger til grunn for fenomenet. For eksempel kan man si at mennesker snakker fordi vi har taleorganer og kan styre disse nevralt. Det neste spørsmålet er hva fenomenet er en tilpasning til. Eksempelvis kan man ut i fra en fuksjonell forklaring si at vi har språk fordi vi trengte å kommunisere eller knytte sosiale bånd. I tillegg til mekanistiske og funksjonelle forklaringer fins det ontogenetiske forklaringer, som skal skal si hva som trengs for at fenomenet skal utvikle seg hos et individ. Det er f.eks. kjent at barn må høre språk og bable før de utvikler et eget språk. Det siste spørsmålet innbefatter fylogenetiske forklaringer, altså åssen et trekk har utvikla seg over tid i en art.
Flere forskere, bl.a. Peter MacNeilage og Derek Bickerton, mener at ontogeni kan si mye om språkevolusjon. Om språkutviklinga hos barn virkelig kan vise åssen språket blei til, kan vi så å si «spille om igjen» evolusjonshistorien. Vi kan få innblikk i hvilke lyder, ord og grammatiske strukturer som oppsto først, og i åssen det tidligste språket så ut. Ifølge MacNeilage kan det kompensere for mangelen på fossiler.
Utvikling av lyder: fra tygging til stavelser?
La oss ta utviklinga av lydsystemet, fonologien, først. MacNeilage mener at denne utviklinga besto av to trinn. Det første trinnet var utviklinga av såkalte rammer, og deretter kom et stadium hvor disse rammene fikk lydlig innhold. Rammene skal ha utvikla seg fra sykliske tyggebevegelser som åpning og lukking av munnen, og er forløperen til stavelser i moderne språk. Det lydlige innholdet er konsonanter og vokaler som fyller «hull» i disse rammene. Resultatet blir stavelser som f.eks. ba, ma, ki, ko. MacNeilage mener at barn gjentar disse stadiene i utviklinga av tale. Med andre ord etterlikner ontogenien til en viss grad fylogenien. Babling hos barn begynner når de er ca. sju måneder gamle, og MacNeilage mener babling kun er produksjon av rammer. Barn har ikke kontroll over hvilke lyder de fyller rammene med, og slik kan det også ha vært for våre umælende forfedre.
I det siste stadiet i utviklinga av lydsystemet blir rammene fylt med lydinnhold. Barn skiller først mellom ulike typer stavelser når de lærer de første orda, eller seint i bablestadiet. Her øker bruken av leppelyder (f.eks. m og p) på bekostning av tungespisslyder (f.eks. t og d) i begynnelsen av ord, til tross for at de sistnevnte påstås å være lettere å lage. For eksempel kan de si patt i stedet for tapp. Når vi lager stavelser på denne måten, minner det om tyggebevegelser. Dette kan ha vært det første skrittet på vei til et mer komplekst lydsystem hos tidlige mennesker, akkurat som hos barn i dag. MacNeilage påpeker riktignok sjøl at man må være forsiktig med å si at ontogenien og fylogenien er identiske. I dag hører småbarn språk hele tiden, og mønsteret leppelyd-før-tungespisslyd er vanlig i de fleste språk.
«Ordforståelse må ha utvikla seg før ordproduksjon, fordi man har mindre nytte av å bli tolka sjøl enn av å tolke andre.»
Utvikling av ord: Babyprat og lydherming
Kan studiet av den første ordproduksjonen hos barn si åssen de tidlige menneskene lagde de første orda? Såkalt «baby talk» har vært trukket fram som en egen sjanger, hvor foreldre og barn utveksler konsepter gjennom enkle ord. Barn over hele verden lærer tidlig begreper for nære forhold som mamma og pappa, kroppsfunksjoner, dyr, leiker, og ord som nei og ja. Vi kan anta at også de første talende menneskene brukte ord for viktige konsepter, som familieforhold. Man kan også tenke seg at det var barn som brukte de første orda, også i fylogenetisk sammenheng. I teorier om musikalsk urspråk, som sier at «tomme» lydlige segmenter oppsto før begreper, skjedde overgangen til et språk som likner vårt ved at barn tolka betydning inn i lydene. Forskeren Robbins Burling påpeker at ordforståelse må ha utvikla seg før ordproduksjon, fordi man har mindre nytte av å bli tolka sjøl enn av å tolke andre. Dessuten er det meningsløst å snakke hvis ikke mottakeren forstår det du sier. Det er vanskelig å tenke seg at noen kan bruke et ord hun aldri har hørt før – med mindre det er et onomatopoetikon (lydhermende ord). De første «orda» som blei brukt, var altså ikke ment for kommunikasjon, men de blei likevel tolka av andre individer, og fikk dermed betydning.
Andre teorier om opphavet til ord sier at onomatopoetikon som pang, mø og kvekk, eller interjeksjoner som au, huff og oi, var de første orda som oppsto. Det er usannsynlig at hele ordforrådet har oppstått fra onomatopoetikon, men det går an å kombinere teoriene og se etter flere kilder til ordlaging. Sjøl om kun noen ord blir til på denne måten i moderne språk, utelukker ikke dette å se på barnespråk for å finne ut åssen de første orda kan ha vært. Mange ord i barnespråk har oppstått som onomatopoetikon, særlig ord for dyr, som vov-vov for hund, pip-pip for fugl, osv. Enkelte forskere mener også at evnen og trangen som barn har til å sette navn på ting, gjenspeiler den fylogenetiske historien.
Ikke helt problemfritt, men beggars can’t be choosers
Språkutvikling hos barn kan se ut som et slags lydopptak vi kan bruke for å få innsikt i åssen språket så ut på et tidlig stadium. Det fins imidlertid en del logiske problemer med tilnærminga. Utviklinga fra spedbarn til voksen er ikke en rein rekapitulering av utviklinga fra siste felles evolusjonære stamfar til mennesker og sjimpanser, og det viser seg ved en rekke biologiske fenomener utenom språket. En del egenskaper hos babyer og småbarn er spesifikke menneskelige tilpasninger. Vi er f.eks. født med ekstra underhudsfett, noe man ikke finner hos sjimpanser. Dessuten oppsto språket hos de tidlige menneskene uten noe «forbilde» – barn derimot, hører språk rundt seg hele tida.
Språklæring hos barn kan ikke aleine si noe om åssen språket oppsto og utvikla seg, siden det fins både logiske og empiriske problemer ved påstanden. Men som biologen Tecumseh Fitch har påpekt, Beggars can’t be choosers, så vi får leite der vi kan.
Urd Vindenes er stipendiat i språkvitenskap ved Universitetet i Oslo.
