Ordet «spill» er det, i nærmest påfallende likhet med andre ord med liknende betydning, vanskelig å finne en god etymologi til. Vi vet at ordet må ha eksistert ganske tidlig i de germanske språkene, for vi finner det igjen i gammelengelsk spilian , gammelhøytysk spilon og norrønt spila, og germanerne må dermed ha brukt ordet før språkene skilte lag. Spila er også er den moderne islandske formen; i de andre moderne germanske språkene finner vi former som speel (afrikans), speel (engelsk, dialektalt: «løpe, klatre»), spielen (tysk), spæla (færøysk) og שפּילן (yiddisk) m.fl., samt våre kjente og kjære skandinaviske former.
Vi vet derimot skuffende lite om hvor ordet kom inn i den germanske språkgruppen fra – var det noe de gamle germanere bare fant på? Situasjonen er nesten den samme i ordet som er blitt til moderne norsk «lek», men dette må ha blitt tatt i bruk senere: Det finnes bare i språk som stammer fra norrønt (som skandinavisk, samt islandsk og færøysk leikur) og språk som har lånt det fra norrønt (som finsk leikki og nordlig engelsk laik). Til alt overmål har vi et tredje ord for omtrent det samme, også dette med tvilsom etymologisk herkomst: «gammen» (som i «fryd og …»), beslektet med engelsk game og backgammon.
Om der er noen trøst er ikke germanerne alene om å slite med etymologien til leke-ordene sine. I latin brukes verbet ludo (som i brettspillet, og med betydningen «jeg leker»), som ifølge Wiktionary kan stamme fra etruskisk – som er det etymologer sier når de ikke har den fjerneste anelse.
Joakim P. Berg er samfunnsredaktør i Argument.
