Tekst: Jonas Heen Haeg | Illustrasjon: Markos Zouridakis
Forbedring av arvemateriale for å skape høyere livskvalitet virker som en naturlig forlengelse av det vi til alle tider har holdt på med: Å gjøre alt for å oppnå best mulig avkom. Filip Rygg skrev på NRK Ytring i mars at debatten må tas om de nye mulighetene vi snart får for å manipulere eget, og andres, arvemateriale, for teknologien er snart her. Det har han helt rett i.
En naturlig problemstilling er hvorvidt vi faktisk har rett til å endre på kommende generasjoners arvemateriale ved hjelp av denne nye teknologien. Her svarer jeg på problemet ved å vise at, når endringen i arvematerialet vil medføre en forbedring av livskvalitet, så er det ikke et spørsmål om hvorvidt vi har rett til å forbedre, men om vi har en plikt til å gjøre det.
Generell skepsis
Hos mange kan man finne en generell og prinsipiell skepsis til å endre på menneskers arvemateriale. Men det virker ofte å bunne ut i en tanke om at arvemateriale er noe «hellig», noe vi ikke skal tukle med. Da er det viktig å huske at menneskenaturen og arvemateriale alltid har vært i endring. For noen dreier skepsisen seg muligens mer om den «direkte» manipulasjonen av arvemateriale. Vi går aktivt inn i arvematerialet og roter, og endringene kan være store på utrolig kort tid, ikke over flere tusen år.
Men hvorfor skal det være så galt? Naturlig evolusjon er moralsk kald og jævlig: Den bryr seg først og fremst om at genene kommer seg videre, ikke om vi er lykkelige. Det store genetiske fotavtrykket til f.eks. Gengis Khan er bevis på dette. Nå som vi snart har muligheten til å endre denne situasjonen, og øke sjansen for lykke hos våre barn, hvorfor skulle vi ikke gjøre det?
Ikke rett, men plikt.
Sett fra et slikt perspektiv virker det som om dette er et valg jeg kanskje ikke burde ha rett i å ta. Hvis det finnes teknologi som kan gi meg svar på utrolig mye om livet til mitt potensielle avkom, og svaret jeg får er dårlige nyheter, hva slags rett har jeg til ikke å gripe inn? Om jeg ikke har teknologi til å endre på arvematerialet til det potensielle barnet, hva slags rett har jeg til å sette dette barnet ut i livet?
Den filosofiske retningen utilitarisme forutsetter at målet for våre handlinger bør være å maksimere den samlede nytteverdien, som i de fleste tolkninger involverer lykke. Etter dette tankesettet ville jeg, stilt overfor valget mellom å skape avkom med dårlig livskvalitet eller ikke skape noe avkom, ha en plikt til å velge det sistnevnte. Man kan selvfølgelig velge å ikke ta i bruk teknologien som vil gi slik informasjon, men dette virker også moralsk uforsvarlig når konsekvensene kan være så store.
Plikten til å forbedre
Om det så faktisk er en plikt å velge fravær av liv over dårlig livskvalitet, er det en naturlig forlengelse av dette å mene at i valget mellom å skape avkom med dårlig livskvalitet eller avkom med normalt høy livskvalitet er det en plikt å velge det sistnevnte. Og det er nettopp slike endringer teknologien vil gjøre mulig i fremtiden. En endring fra «dårlig» til «normal» er allerede en form for forbedring.
Hva så når man står mellom valget mellom å bruke teknologi til å skape avkom med «normal» livskvalitet eller enda høyere livskvalitet? Det virker også her naturlig at det er en plikt å velge det sistnevnte.
Noen vil kanskje innvende at en forbedring til «bedre» skiller seg ut ved å være en problematisk stor endring i menneskets biologiske natur. Men det er uklart om dette bringer med seg noen moralske problemer. Få vitenskapelig brukbare definisjoner av «menneskelig natur» er så presise at de ikke tillater en god del biologiske forandringer som påvirker intelligens, følelsesliv, og så videre. Om det også skulle stemme at noen former for genmanipulering vil skap en ny art (post-mennesker), er ikke dette automatisk et argument imot forbedringene.
En endring fra «dårlig» til «normal» skiller seg kanskje ut ved ikke å være en forbedring men kun å gjenopprette eller forsikre normale funksjoner. Hvorfor skal dette, men ikke å forbedre, være greit? Det finnes allerede elsket teknologi som jobber aktivt med å nettopp forbedre: Det er naturlig å være sårbar for kopper og meslinger, og det var normalt å dø av slike sykdommer i ung alder. Heldigvis har vaksiner hjulpet oss, og hensynet til ens barns velvære og fremtid gir en plikt til å forbedre ved hjelp av vaksiner, akkurat som jeg mener vi har en plikt til å forbedre på ved hjelp av manipulering av arvemateriale.
Miljøkamp
Argumentet for en plikt til å forbedre avkom baserer seg på et premiss om at vi må gjøre tilværelsen det best mulig for våre barn og barnebarn. Allerede bruker mange et liknende premiss for å argumentere for en moralsk plikt til å verne miljøet. Et sunt miljø vil ha store, positive konsekvenser for være barns lykke og overlevelse, og vi har grunner til å jobbe for dette. Snart har vi muligheten til å få samme konsekvenser, ikke ved å endre ytre faktorer i miljøet, men å foreta endringer inni mennesket.
Noen mener kanskje at forskjellene mellom å endre det ytre versus å endre det indre er viktig nok, men hvorfor? Den største forskjellen mellom metodene er nok at vi ikke før har hatt mulighet til å bevisst endre arvemateriale, og man kan frykte at skepsis mot dette i stor grad kommer av frykt for hva som er fremmed og nytt, ikke av moralske hensyn.
Uvisshet om konsekvenser
Jeg har hittil kun fokusert på at når valget står mellom å forbedre eller ikke forbedre, så er det en plikt å forbedre. I forbindelse med biologisk forbedring av livskvalitet, har vi ikke bare en rett til å gjøre det, men, slik jeg har argumentert for, faktisk en plikt. Så klart vet vi ikke med sikkerhet hvilke konsekvenser ekstremt høy intelligens eller ekstremt små sjanser for sykdommer vil ha på livskvaliteten til barnet. Men det er stor sannsynlighet for at dette vil gi positive innvirkninger på livskvalitet.
Samtidig burde vi sette inn ressurser i forskning om hvilke egenskaper, og hvor stor grad av dem, som er viktig for god livskvalitet. Faktisk vil det ved en forlengelse av argumentasjonen over fremstå som en plikt også å bidra til denne forskningen. Risikoen for negative, uforutsette konsekvenser vil alltid være tilstede når ny teknologi utvikles. Den riktige responsen, når teknologien har potensielt stor nytte, er ikke å gi opp med ett, men heller å jobbe hardere for å minimere risikoene.
Noen innvendinger
Selvfølgelig er det andre problemer å ta stilling til. Vil forbedrede mennesker ha høyere moralsk status enn oss andre? Vil tilgang til forbedringsteknologien være for alle, eller vil den kunne skape enda større sosiale og økonomiske skiller i samfunnet? Risikoen vil nok alltid være der. Den riktige responsen er da å arbeide for at muligheten skal spre seg fortest mulig, slik mange nå jobber med å spre lesekyndighet og andre teknologier til en stadig større andel av verdens befolkning.
Jeg har her forsøkt å presentere én moralsk grunn til å forbedre vårt avkom, nemlig hensynet til avkommets egen livskvalitet isolert sett. Istedenfor å gi oss grunner til ikke å forbedre denne, kan faktisk hensynet til fremtidige generasjoner gi tunge moralske grunner til å gjøre nettopp det.
Jonas Heen Haeg (f. 1994) studerer filosofi ved King’s College London.
