Tekst: Joakim P. Berg | Foto: Skjermdump fra T2
I 1996 ble verden gjennom filmen Trainspotting bedre kjent med de udugelige, heroindrevne slaskene Mark, Sick Boy og Spud, samt psykopaten Francis «Franco» Begbie og gjengens relativt velfungerende utskudd, Tommy. Filmatiseringen av Irvine Welsh’ bok ved samme navn (1993) ble en kultklassiker, og regnes blant de beste britiske filmene noensinne.
De stjeler, sjangler og lyver seg gjennom livet i en økonomisk og kulturelt bankrott avkrok av den store kulturbyen Edinburgh; filmen kuttes i det gjengen for en gangs skyld lykkes i å oppdrive en del penger – gjennom en unntaksvis vellykket narkotikahandel – og hovedkarakter Mark Renton forråder sine såkalte venner og stikker av med alle pengene
Now I’ve justified this to myself in all sorts of ways […] the truth is that I’m a bad person. But that’s gonna change – I’m going to change.
Choose life
I oppfølgeren T2 Trainspotting (2017), basert løslig på Trainspottings oppfølgerbok Porno (2002) med elementer fra den første filmen og boka, møter vi gjengen igjen. Én etter én blir de presentert for publikum: Hva har de gjort de siste 20 årene; hvem er de nå? I beste sosialrealistiske stil er de nøyaktig de samme, udugelige tullingene som de var i 1996. Psykopaten Begbie er ikke blitt mildere av 20 år bak murene; Spud klarer ikke gi slipp på sprøyta; Sick Boy leter fortsatt etter den geniale planen som en dag skal gjøre ham rik. Både håp og hodebunn er mer tynnslitt; tung heroinavhengighet gjør ingen underverker for helsa.
Mark har levd i dekning i Amsterdam: Filmen begynner i det han oppsøker gamle hjemtrakter etter et hjerteinfarkt på tredemølla. Vi får inntrykk av at han har gjort det han lovet i slutten av den første filmen:
Now I’m cleaning up and I’m moving on, going straight and choosing life. I’m looking forward to it already. I’m gonna be just like you. The job, the family, the fucking big television […].
It’s shite being Scottish!
Så enkelt er det selvsagt ikke. For Mark, selv om han har kvittet seg med heroinen og holdt seg unna alt som minner om sitt tidligere liv, hører til globaliseringens tapere: Det ansiktsløse selskapet han har jobbet for skal slås sammen med et annet, større selskap; uten formelle kvalifikasjoner å sikte til, regner han med at oppsigelsen er like rundt hjørnet når sammenslåingen inntreffer. Kona er i ferd med å gå fra ham; han har aldri fått barn, og er uten en plan, uten et hjem.
På mange måter speiler dagens situasjon det vi så i 1996: Flere år med økonomisk nedgang og deindutrialisering førte til fattigdom i store deler av Skottland; etter årevis med konservativt styre i Storbritannia var skottene lei. Thatcher (kjent i nord for sitt «there is no such thing as society») blir aldri noen favoritt i Skottland; det gjør neppe Theresa May, heller. I 1997, året etter den første filmen, beslutter skottene å opprette et eget parlament; to år senere fylles det første skotske parlament med sosialdemokrater (Labour) og skotske nasjonalister (SNP).
Skottene har nå stemt nei til å forlate Storbritannia, og ser ut til å angre på det allerede: Da unionen stemte for Brexit (med et overveldende flertall av brexit-velgerne i England og Wales, og sterk motstand i Skottland og Nord-Irland) forsvant hovedgrunnen til at mange skotter ville bli; parlamentet domineres av SNP og separatistene. Som Mark sier i Trainspotting: «Some people hate the English. I don’t: They’re just wankers. We, on the other hand, are colonised by wankers.»
Å gå i ring
Jeg skal ikke legge skjul på at Trainspotting har stor nostalgisk verdi for meg. Hvor mange ganger har jeg sett den? Jeg aner ikke – men det vil nok bli flere. Selvfølgelig likte jeg T2.
Kan dette sees i en større sammenheng, som et slags trekk i samtiden? I en tid hvor man ønsker å Make America Great Again – hva, eller når, det nå enn måtte bety – og hvor Brexit skal føre til en slags ny storhetstid for britene (igjen med usikker referanse: Var det koloniseringen, eller slavehandelen, eller føydalismen, som var storhet?), er det fristende å se på nostalgi som en drivende motivasjon for mer enn bare kunsten. Star Wars: The Force Awakens (2015) var ikke bare lik A New Hope (1977) i komposisjon; den minnet seeren om noe stort, om en fortid vi ser tilbake på med glede.
På walisisk finnes det et ord for dette: hiraeth, en slags hjemlengsel til fordums storhet, til en storslagen fortid som aldri var. Slik en amerikaner kan drømme om det store ved fortidens USA uten å måtte tenke på slaveriet, en østerriker uten å tenke på keisertidens autoritære trekk, slik kan disse drømmene brukes til å forme en fremtid som er like uviss som det man drømmer seg tilbake til.
T2 følger på sett og vis dette mønsteret. All faenskapen de utsetter seg selv og hverandre for i Trainspotting (1996) har fått et nostalgisk skjær; veien videre er fri og åpen, og nye planer kan legges, uten særlig bakkekontakt eller realisme. Der vår helt i Trainspotting ender opp med å svindle vennene sine for en større sum penger de, igjen, har sneket til seg i en narkotikahandel, ser vi i T2 at Sick Boys yngre kjæreste svindler gutta for 100 000 pund i EU-midler de på mystisk vis har fått tilgang på for å bidra til å revitalisere et gammelt industriområde.
Og våre venner sitter igjen med skjegget i postkassa – helt til neste, store svindel dukker opp.
Joakim P. Berg er redaktør i Argument, kommunikasjonsfyr og språkutdannet.
