Tekst: Benedicte Tandsæther-Andersen | Illustrasjon: Mari Hole
Snart er den her igjen: sommeren. Og når vi ser frem mot sommeren, tenker vi gjerne på det som var for å si noe om det som blir. Og i sommer skal det igjen bli bading, lange dager på stranden i både Norge og utlandet – vi skal spise god mat, være ute så sent at vi til slutt har vært ute tidlig, og vi skal ta masse bilder for å minnes alt dette. Instagram og Facebook skal, som i fjor, hjelpe oss å huske de øyeblikkene vi om 10 år ellers bare kunne ha fortalt om med noe flimrete hukommelse.
Og blant de millionene av oss som delte sommerferien på Instagram i fjor, var kanadiske Melina Roberge og Isabelle Lagacé. I 2016 reiste de jorden rundt med cruiseskipet MS Sea Princess. Som gode instagrammere dokumenterte de det som hendte – som kjent har ingenting skjedd om ikke noen har tatt bilde av det og lagt det ut i sosiale medier. Falt filosofiens mest kjente tre egentlig, om ingen var der og hørte, så eller kunne ta bilde av det? Neppe.
Blant de idylliske, solrike og pene selfiene og bildene, der Roberge og Lagacé var urbane og langbente modeller for den perfekte sommerferien, kunne man for eksempel finne bildet der Roberge stod på en klippe med azurblått hav i bakgrunnen, med en hvit kimino flagrende bak seg. Hun så ikke på fotografen, men fikk likevel vist at hun hadde #beachbody2016. På andre bilder smilte Roberge og Lagacé til kameraet og laget grimaser bak pilotbrillene, slik ubekymrede bestevenninner på cruiseskip gjør. Begge var på høyden: De var pene, de var på ferie, de hadde gode opplevelser som ga gode bilder, og de var godt likt på Instagram. Hva kunne gå galt?
MS Sea Princess er lastet med…
Det mest oppsiktsvekkende med ferien som ble så grundig dokumentert, var nettopp hva som ikke ble dokumentert. Da MS Sea Princess, med Roberge og Lagacé om bord, ankom Australia etter å ha reist jorden rundt i 59 dager, ble en narkotikahund tatt om bord i skipet. Det er ukjent hva som fikk australsk politi til å kontrollere de 1500 passasjerene, men det ble snart klart hvem som var de mest interessante av dem: Melina Roberge og Isabelle Lagacé, i tillegg til en tredje kanadier, André Tamine.
I skrivende stund er det fortsatt ukjent om han kjente eller jobbet sammen med de to unge kvinnene; rettssaken skal ikke holdes før i august 2017. Roberge og Lagacé hadde med seg til sammen 35 kilo kokain i kofferten. Tamine stod for den største andelen av de 95 kiloene: han hadde 60 kilo i sin bagasje. Den totale gateverdien av de 95 kiloene kokain har blitt satt til 23 millioner dollar, og alle de tre kanadierne risikerer livstid i fengsel.
I 2008 ble tre unge norske kvinner pågrepet på flyplassen i Cochabamba i Bolivia. Etter innsjekking på flyplassen, ble det funnet omkring 11 kilo kokain i de tre koffertene deres, og snart kunne opprullingen av det norsk politi omtalte som «et omfattende narkotikanettverk» begynne. Kripos regnet saken som «en av de største kokainsakene i Norge». Politiet avdekket at smuglernettverket hadde brukt Oslos utelivsmiljø til å rekruttere unge, vakre kvinner til å smugle narkotika, i bytte mot at kvinnene fikk luksusferier.
Den vakre kriminelle
Innen kriminologien drøfter man hvorfor en handling kan bli kategorisert som kriminell, men også hvorfor folk ofte oppfatter noen lovbrytere som verre enn andre. Kommer det bare an på lovbruddet som har skjedd?
Murray Smith, skribent og produsent av TV-programmer, står bak teorien om «The Structure of Sympathy». Teorien brukes særlig innen filmanalyse for å avgjøre hvor mye en seer sympatiserer med en karakter. Også innen kriminologien er det gjort forskning på hvorfor folk lettere sympatiserer med noen enn med andre: forestillingen om «kvinners uskyld» kan spille inn, og om en tiltalt kvinne for eksempel blir intervjuet privat sammen med familien, kan det ha innvirkning. I Smiths teori kommer sympatien an på tre faktorer: at seeren kan anerkjenne hva karakteren gjør, hvordan karakteren filmes, og om seeren kan sympatisere med karakteren. Om folk kan forholde seg til at kvinnene er siktet for å ha smuglet kokain, forholde seg til fremstillingen kvinnene har skapt av seg selv i sosiale medier og samtidig ha forståelse for valgene de har gjort, vil grunnlaget for sympati være til stede.
«Rettssystemet er ikke nådig mot unge, ukjente kvinner uten Instagram-konto»
I en ideell «sympatistruktur» vil man kreve at blikket på karakteren skal være objektivt, men sosiale medier byr ikke på slike objektive blikk. Det inntrykket de gir oss vil likevel påvirke vårt syn på kvinnene, og vurderingsevnen vår kan bli et «offer» for slik påvirkning. Teorien om at kvinner er mindre kriminelle enn menn er ikke en ny teori, og stemmer nok til en viss grad, både med tanke på kjønnsroller og på at menn har mer testosteron. Likevel er det liten tvil om at bakmennene kontaktet Roberge og Lagacé nettopp fordi smuglerindustrien håpet at pene, velstående jenter på luksusferie ville vekke mindre mistanke enn folk med andre bakgrunner og historier. Skjønnhet og rikdom tar oppmerksomheten vekk fra andre detaljer, og narkokartellene er ikke de første som innser dette.
Roberge og Lagacé ble arrestert i juli 2016. Sannsynligvis kunne ingen av dem forestille seg hva som kom til å skje videre: I flere uker etter arrestasjonen hadde nysgjerrige fri tilgang til Roberge og Lagacés Instagram-kontoer. Da saken ble verdenskjent ble selfies og feriebilder ble spredt over hele nettet da saken deres ble verdenskjent. Minst 40 000 personer fulgte de åpne kontoene deres før de ble slettet. At kontoene er slettet hjelper likevel lite: Bildene er fortsatt spredt over hele verden, og falske kontoer for de to jentene har også samlet mange følgere. Før de ekte kontoene ble slettet, hadde bildene fått kommentarfelt preget av kvinnenes nye status som verdensberømte. Følgerskaren deres var todelt. Der mange yndet å fortelle jentene at de skal råtne i fengsel, var det også flere som kom med velmenende råd, for eksempel at bildene bør slettes – de er gode bevis – eller at de må investere i hjelp fra gode advokater.
De tre norske kvinnene i Bolivia-saken hadde ikke Instagram, og mediene ble dermed den eneste kanalen kvinnenes historier ble publisert i. To av kvinnene ble blant annet fotografert i rettssalen og når de ble eskortert av politiet. Da det første nyhetsrushet rundt kvinnene hadde lagt seg, ble de intervjuet om at de hadde fått til sammen tre barn i fengsel. Særlig i disse intervjuene var fokuset på det å ikke kunne gi barna en normal oppvekst i fengsel, og at en av dem også har en datter i Norge. Barna var dermed en særlig viktig faktor i å skape sympati for kvinnene.
Større enn våpenmarkedet
Hadde Roberge, Lagacé og Tamine lykkes i å smugle kokain inn i Australia, ville det snart ha endt på det illegale markedet. Kokain er et av verdens mest smuglede narkotiske stoffer, og i løpet av årene 2000-2010 ble det omsatt kokain for 88 milliarder dollar på verdensbasis. Til sammenligning ble det «bare» omsatt for én milliard dollar på det illegale våpenmarkedet.
Fengslene i land der det er mye narkotikakriminalitet, gir et statistisk bilde av hvilke narkotiske stoffer som er de vanligste. I september 2014 var 53% av de som satt i føderale fengsler i USA – 95 800 personer – dømt for narkotikakriminalitet. I 2012 satt 54% av de narkotikadømte i føderale amerikanske fengsler inne for besittelse eller salg av kokain, ifølge det amerikanske Bureau of Justice Statistics.
Det verdensomspennende markedet for kokain var i perioden 2000–2010 hele 88 ganger større enn det illegale våpenmarkedet. Til tross for at politi, helsemyndigheter og de juridiske instansene på ulikt vis jobber for å begrense både handel og bruk, er markedet likevel ikke under kontroll. Colombia har i flere år stått for mesteparten av verdens narkotikaproduksjon, og narkotikakarteller i Colombia håndterer også kokain fra Chile, Peru og Bolivia. Milliardindustrien er ikke en som gjør produsenter eller forbrukere rike, men mellommennene og –kvinnene kan derimot se den økonomiske solsiden av stoffet. I en milliardindustri som ikke lar seg stoppe, er Roberge og Lagacé langt i fra de eneste unge, vakre smuglerne med instagramkontoer og nok penger til å reise jorden rundt. Millioner av mennesker er involvert i handelen, men langt i fra alle blir tatt.
Pulverisert nåde
Narkotikasmuglere er avhengige av tilsynelatende uskyldige smuglere som kan trekke oppmerksomheten mot noe annet enn innholdet i kofferten de triller. Likevel tilbys ikke alle unge kvinner store pengebeløp og luksusferier i bytte mot en jobb som kokainsmugler. Ikke alle kokainsmuglere kan skryte til vennene sine: I den colombiansk-amerikanske filmen Maria Full of Grace strever den 17-årige tittelkarakteren med å forsørge seg selv og familien sin. Når hun blir gravid, og kjæresten gjør det klart at han ikke vil hjelpe henne med å forsørge barnet, forstår Maria at hun må ta ansvar for sitt eget liv. For henne betyr det å bli kokainsmugler: Det vil gi henne en inngangsbillett til USA. Maria blir aldri rik, men får se de skremmende, farlige og grådige skyggesidene av milliardindustrien Roberge og Lagacé har ridd på bølgen av. At de to kanadiske kvinnene nå risikerer livstid i fengsel, ser ikke ut til å stoppe industrien fra å rekruttere nye smuglere.
Ironisk nok har kokain et kallenavn som ikke står i stil til straffeutmålingen: grace. Det gjenstår å se om Roberge og Lagacé blir utvist nåde i den kommende rettssaken, men de tre norske kvinnene i Bolivia-saken nok kan bekrefte at kokain og nåde ikke hører sammen. Den fiktive Maria i Maria Full of Grace representerer flere tusen jenter og kvinner som har smuglet kokain, flere tusen som aldri har sett innsiden av et cruiseskip eller dratt på en luksuriøs jentetur til et av verdens største land innen kokainproduksjon. Rettssystemet er ikke nådig mot unge, ukjente kvinner uten Instagram-konto eller mange støttespillere på sidelinjen.
Den milliardindustrien kokain utgjør lar seg neppe stoppe i en verden der penger, utseende og status betyr mer for mange enn hva den sosiale samvittigheten gjør. Samtidig er også kokainsmugling en vei ut av fattigdom, men bare de aller heldigste får nyte pengerikdommen. Fattige smuglere er ofte heldige om de verken blir tatt for smugling, drept, voldtatt eller utsatt for annen kriminalitet. Hva som venter Lagacé og Roberge når de en gang slipper ut av fengselet er ukjent, men det er liten tvil om at verdens øyne igjen vil vendes mot dem når den tid kommer.
Slik er påvirkningskraften et godt utseende og en luksuriøs livsstil har på oss.
Benedicte Tandsæther-Andersen studerer journalistikk ved HiOA, og har en bachelor i kriminologi fra UiO.
