Tekst: Live Skartveit | Illustrasjon: Tora Uhrn
Drikker du alkohol har du sannsynligvis også opplevd ”dagen derpå”. Du vet sannsynligvis alt om fylleangsten, om den generelle, ugne følelsen dagen etter. Dagen du lover deg selv at du aldri mer skal drikke. Du tenker at dette er beviset på at du blir eldre. Er det virkelig verdt det? Og neste helg er det på’n igjen.
Veldig mange av oss har vært der. De fleste studenter har i løpet av sitt liv drukket seg fullstendig snydens. Mange av oss har våknet dagen etter med bare glimtvise minner av gårsdagens utskeielser, livredd for hva vi har gjort og hva vi har sagt, og ikke minst, til hvem. Men der de fleste av oss har kjent på en klump i magen fra følelsen av å ha driti oss ut, er det noen, og sannsynligvis flere enn vi tror, som sitter igjen med en langt verre opplevelse.
En ond sirkel
Svært mange av oss er psykisk syke. Flere enn vi tror, og flere enn vi skulle ønske. Vi føler ofte at vi er alene, at alle andre er normale. Slik er det naturligvis ikke. Selv er jeg mentalt syk. Jeg har en sykdom kalt cyklotymi – en slags bipolar light, om du vil. Det fører mer eller mindre til en uendelig storm av følelser, som kan svinge fra dag til dag og fra uke til uke. En dag vil jeg rydde hele huset, ringe alle vennene mine og skaffe meg tre tatoveringer – deretter kan jeg ligge apatisk i senga i en uke. Det er ikke spesielt morsomt.
Alkohol, dessverre, er en stor faktor i det hele. De av oss som sliter med depresjoner, om det er i bipolar form eller kronisk depresjon, har mindre serotonin enn vi skulle ha hatt. Mindre serotonin betyr dårligere humør. Og hva gjør alkohol med det friske mennesket? Jo, det senker nettopp mengden serotonin ikroppen. Det er altså dette man kan skylde på for den kjipe fylleangsten.
Men når du allerede har for lave nivåer av stoffet kan faren ved å senke det ytterligere være katastrofal. I verste fall kan en skikkelig fyllekule føre deg inn i tunge, langvarige depresjoner. Likevel er tendensen til alkoholisme blant bipolare skyhøy. Svært mange sliter med overforbruk. Og det er ikke så rart.
Når man er klinisk deprimert er, naturligvis, ønsket om å slippe seg løs og ha det bra stort. Å kunne ende en kjip uke med en skikkelig god fest føles fantastisk. Men her ligger roten til problemet – jo mer du drikker, jo mer deprimert blir du, og jo mer deprimert du blir, jo mer drikker du.
Jeg har aldri vært hard på flaska, men har likevel følt på dette. Det er fantastisk å være i godt humør med gode venner og kunne slippe seg løs når man til daglig er et nervevrak som gråter hvis man mister noe på bakken. Det var et hardt slag da jeg ble fortalt at jeg for min egen helses skyld burde slutte å drikke.
Sosialt lim på flaske
Få studenter ønsker å slutte å drikke. Som nordmann er det den letteste måten å oppnå kontakt med fremmede. Det er gøy, det er sosialt og ikke minst normaliserende. Den som ikke drikker er utskuddet. Den kjipe. Dersom man ikke kjenner seg igjen her er man enten en av de som trives svært godt med dette systemet, eller har sannsynligvis vokst opp i en svært religiøs familie. I norske familier drikker foreldre på ferie, til jul og i konfirmasjoner. Dermed blir det enda verre å skulle forsøke å ta aktivt avstand fra noe som mer eller mindre gjennomsyrer hver del av samfunnet vårt. Hvem vil vel være den som husker alt de andre helst vil glemme? Hvem vil være den som er ukomfortabel når resten av familien blir høylytte?
Samtidig var det en slags lettelse, det å skjønne hvorfor jeg kunne ligge i fosterstilling i senga i flere dager etter en fest. Å skjønne hvorfor jeg alltid ble tre ganger så suicidal. Å få vite hvordan jeg skulle få slutt på det.
Det er hardt. Det er kjedelig. Jeg har drukket etter at jeg fikk beskjeden, selv om jeg ikke burde. Jeg er en sånn person som ikke klarer å slutte når jeg har først har startet. Ikke vil slutte. Hvis ingen får stoppet meg i tide, går det sjelden mange timene mellom jeg tar min første øl til jeg ligger på gulvet. I den senere tid har jeg tatt meg i å ønske at jeg kunne drikke alene – det første tegnet på et alkohol-problem. Men nå får det bare være, og nå får jeg være den kjipe på julebordet. Selvmedisinering er et såpass stort problem at når man endelig skjønner effekten det har på deg, er den eneste utveien å slutte. Uansett hvor kjedelig det er.
La spørsmålene ligge
Det som kanskje er kjipest er de evige bortforklaringene: Hvorfor har jeg plutselig sluttet å drikke ut av det blå? Jeg er absolutt ikke gravid. Jeg har ikke lappen. Jeg er ikke religiøs, jeg er ikke tidligere alkoholiker eller har noen i slekta som er det. Jeg pleier å svare at det er for helsa, noe som får folk til å tro at jeg har leversvikt eller noe i den duren. Kanskje er det feigt, kanskje burde jeg ha guts nok til å stå opp for meg selv. Men det er ikke alltid man har lyst å dele livshistorien og sykdomshistorikken sin til vilt fremmede – eller til venner og bekjente. Og i hvert fall ikke på fest.
Er det en ting man kan ta med seg fra dette, er det at vi må slutte å spørre andre hvorfor de ikke drikker. Og til dere som aldri kommer dere fra fylleangsten: Tenk over hva du kan tjene på å slutte å drikke.
Live Skartveit studerer film- og videoproduksjon ved NTNU.
