De som ikke kunne tape

28/08/2017

Tekst: Kenneth Haug | Foto: Gage Skidmore

Det er mandag, 11. september. Jonas Gahr Støre har vært og stemt på Ris skole, og sitter nå på bakrommet på Folkets hus. De borgerlige partiene har krabbet innpå på meningsmålingene de siste dagene, men det skiller fortsatt noen prosentpoeng opp til Jonas Gahr Støres rødgrønne koalisjon. Og det er fryktelig mange nordmenn som blir skremt av tanken på FrP i regjering i fire år til. De kan da ikke tape? Så kommer valgdagsmålingen. Klokka er ni. Begge TV-kanalene sier at de borgerlige partiene har flertall. Jonas Gahr Støre må svare på det vanskeligste spørsmålet i sitt liv. Hvordan kunne Jens Stoltenbergs håndplukkede etterfølger, med en ledelse på meningsmålingene som har vart i flere år, få det til å glippe?

Dette har naturligvis ikke skjedd ennå, og det er naturligvis altfor tidlig å spå at det kommer til å skje. Men det er en historie som har gjentatt seg overalt i vesten det siste året – det begynte med Brexit-avstemningen og valget av Donald Trump, mens i år har pendelen svingt andre veien, og felt Marine Le Pen, Geert Wilders, og Theresa May. Det er snakk om troen fra favorittenes side på at man bare ikke kan tape – en hybris, rett og slett.

«Dewey Defeats Truman»

Det er selvsagt ikke noe nytt at politikere er overmodige og blir straffet for det av velgerne. Det kanskje aller beste eksempelet er fra USA i 1948. Den gangen var mesteparten av landet – inkludert kandidaten selv – overbevist om at republikanernes Thomas Dewey ikke kunne tape. Demokratene hadde sittet ved makten i 16 år, økonomien skrantet, og president Harry Truman hadde fått to seriøse utfordrere internt i partiet som stilte sine egne kandidatur. Kombinert med at meningsmålinger og valgforskning fortsatt var ganske primitive vitenskaper, var det ingen som merket seg at Truman ble sterkere dag for dag.

Det skulle straffe seg. Deweys valgkamp gikk for halv maskin, og han var mer opptatt av å ikke tabbe seg ut enn å inspirere velgerne. Imens raste Truman rundt om i landet med tog, talte uten manus, og raste mot republikanernes manglende handlekraft i kongressen. Likevel – på valgnatta var medier og de fleste andre overbevist. Den konservative avisa Chicago Tribune gikk til og med i trykken med overskriften «Dewey Defeats Truman» – kanskje tidenes mest kjente avisoverskrift, særlig ettersom en jublende Truman holdt opp en utgave av avisa foran kameraene da sjokkseieren var klar.

Og så har man tilfellet Storbritannia i 1992. Margaret Thatcher var borte. Den grå musa John Major var sjanseløs mot Labours velorganiserte valgkamp. Bare dager før valget, gikk til og med partiet så hardt ut at de avholdt et stort valgmøte i Sheffield, som skulle ligne på landsmøtene til amerikanske partier før presidentvalget. Selv på valgnatta spådde valgdagsmålingene at det beste John Major kunne klare var en mindretallsregjering. Men neste morgen var det klart: Labour-lederen Neil Kinnock skulle ikke få bli statsminister denne gangen heller. Major hadde reddet flertallet sitt – med knappest mulig margin.

Sjenerte konservative

1992-valget i Storbritannia understreket to regler som statsvitere og valgforskere allerede hadde vært inne på i mange år: velgere som ikke har bestemt seg når de går inn i valglokalet går vanligvis for det trygge, og i Storbritannia vil det alltid være velgere som ikke tør å innrømme overfor meningsmålingsinstituttene at de stemmer konservativt – den såkalte «Shy Tory Effect». Begge disse antakelsene holdt for så vidt i 25 år, men ble smadret igjen i juni. Tross at Labour hadde hatt en god valgkamp, var de konservative i føringen foran valgdagen. Mange regnet med at de ubestemte velgerne og de «sjenerte» konservative velgerne skulle slå til og gi Theresa May flertallet hun ønsket seg. Det fikk hun, som kjent, ikke. Istedenfor må hun nå samarbeide med nordirske DUP for å få flertall i Underhuset.

Det siste året har velgere i hele den vestlige verden vært nådeløse mot selvsikre politikere.

Theresa Mays valgkamp var basert på en tanke hun delte med mange: opposisjonen er rett og slett for sprø til at velgerne vil gå for dem. Særlig i disse ustabile tider, der Storbritannia skal melde seg ut av EU og møter en helt ny økonomisk virkelighet. Og ganske riktig ledet hun med solid margin på meningsmålingene da nyvalget ble utskrevet. Men valgkampen sto stille, den inspirerte ingen, og den virket litt for selvsikker.Kvinnen som skal lede Storbritannia ut av EU, ble rammet av den samme hybrisen som Remain-kampanjen i EU-avstemningen året før.

Det kanskje mest notoriske tilfellet av alle var selvfølgelig den amerikanske presidentvalgkampen i fjor. Der gjorde vi oss alle skyldige. Det var knapt noen (utenom de mest ihuga pessimistene) som spådde noe annet enn at Clinton ville gå av med seieren. Meningsmålingsinstituttene fikk mye (og muligens velfortjent) tyn for at de ikke spådde Trump-seieren, men vi skal heller ikke glemme at The Donalds kampanje ikke ga seg selv mer enn en tredels sjanse for å vinne.

Valgkamp på autopilot

Men hybrisen er ikke bare en sykdom som rammer etablerte kandidater. Denne våren har verdenspressen reist hjem fra et vesteuropeisk land med skuffelse i bagasjen to ganger, fordi narrativet de hadde forberedt i månedsvis ikke kunne publiseres likevel. Først gikk den nederlandske høyrepopulisten Geert Wilders inn i valget som storfavoritt. Forskjellen mellom ham og tilfellene Trump og May er at Wilders visste nok godt at han neppe ville bli Nederlands neste statsminister. Til det var det altfor få som ville samarbeide med ham. Men han kunne gi det europeiske etablissementet, EU-monsteret som han hatet, en ordentlig lærepenge ved å vise at han hadde svært mange nederlendere i ryggen – og ved at hans Partij voor de Vrijheid (PVV) ble det største partiet.

Så kom valgnatten, og Wilders’ parti ble ikke størst. Det var ikke engang i nærheten. Historien dreide seg plutselig mest om sosialdemokratenes kollaps. Mange forsøkte å finne ulike grunner til at regjeringspartiet Volkspartij voor Vrijheid en Democratie (VVD) ble de klare valgvinnerne (selv om de gikk tilbake): velgerne hadde ikke bestemt seg, og gikk for det trygge alternativet. VVD hadde gått mot høyre i innvandringsdebatten og svelget opp Wilders’ velgere, på bekostning av sine egne verdier. For statskanalen NPOs politiske kommentator, Joost Vullings, var saken en annen: Wilders hadde ført valgkamp for halv maskin. Han hadde vært sikker på at det var i boks. Eller, sagt med andre ord: han hadde begynt å tro på sin egen propaganda.

Med Nederland reddet fra den høyrepopulistiske bøygen, var neste stopp Frankrike. Forutsetningene var ganske så like. Alle skjønte at Marine Le Pen ikke kunne vinne i andre valgomgang – da ville alle moderate krefter samle seg om én kandidat. Hun kunne likevel sende av gårde et mye kraftigere skremmeskudd enn Wilders. Frankrike er større enn Nederland, faktisk EUs nest største land, og franske velgere var rasende på hele sitt politiske etablissement – både sosialistene, som hadde styrt landet de siste fem årene, og de konservative, som så ut til å tro at det var deres rett å vinne dette valget. Hun hadde en marginal motstander på venstresiden, Jean-Luc Melenchon, Og så hadde en jypling ved navn Macron etablert seg i midten, men han kunne vel bare splitte de moderate velgerne? Slik trodde mange av oss det ville ende. Fasiten kjenner vi alle til.

Lær av historien

Vi vet naturligvis ikke om Jonas Gahr Støre kommer til å få seg en skummel overraskelse på valgnatten i september. Men risikoen ligger der. Det siste året har velgere i hele den vestlige verden vært nådeløse mot selvsikre politikere, både fra etablerte og ikke-etablerte partier. Spørsmålet er hva som skjer med dem? Svelger de medias narrativ hvis det passer dem selv? Er det deres egne strateger som tror de har bedre kjennskap til folket enn de egentlig har?

Svaret krever tverrfaglige studier av typen det vil være vanskelig å sette sammen. Det krever statsvitere, psykologer, filosofer, økonomer og sikkert enda flere grupperinger. I mellomtiden får Jonas Gahr Støre og andre klare valgfavoritter ta med seg de lærepengene som Remain-kampanjen, Hillary Clinton, Geert Wilders, Marine Le Pen, Theresa May med flere har vært så behjelpelige å gi dem. Å ignorere dem kan fort være fatalt.