Tekst: Aslak Kittelsen | Foto: Joan Campderrós
Kultur- og samfunnsinteresserte turister vil imidlertid vite at de befinner seg i hovedstaden i Katalonia. «Som una nació!» – artikkeltittelen betyr «vi er en nasjon» på katalansk, som brukes i fire regioner i Spania, Andorra, tilgrensende deler av Frankrike, samt byen Alghero på Sardinia i Italia. Dette er et utsagn som stadig dukker opp i spansk politikk, fremført på det som er et latinsk språk som er krevende å forstå for de fleste spansktalende. Det gul- og rødstripete flagget er La Senyera, med røtter tilbake til middelalderen.
De katalanerne som ønsker en uavhengig republikk, bruker La Senyera med en blå trekant med ei hvit stjerne, inspirert av flagga til Cuba og Puerto Rico. Denne høsten går lokalbefolkningen i ei av Europas store turistfeller til urnene – nok en gang – for å avgjøre om de ønsker uavhengighet fra Spania. Hva er bakgrunnen for dette, og har det noe for seg?
Trøblete spansk samling
Rundt 1600 var hele den iberiske halvøya samlet under én fyrste. Den bestod av tre kongedømmer: Portugal, Castilla, og Aragón, hvorav sistnevnte ble styrt fra Barcelona. Det var en personalunion der hvert enkelt kongedømme formelt sett var et eget rike. Førti år senere holdt unionen på å rakne: Fyrsten slet i Trettiårskrigen, og både Portugal og Katalonia var i opprør. Enden på visa ble at Portugal ble uavhengig under et nytt kongehus, mens Aragón (med Katalonia) ble brakt inn i folden igjen. En liten del av Katalonia havnet imidlertid under Ludvig XIV av Frankrike i stedet.
Tidlig på 1700-tallet brøt krigen ut på nytt, og katalanerne øynet en ny sjanse til å gjøre opprør – som ble slått ned i 1713. Denne gangen hadde sentralmakta fått nok, og de gamle kongedømmene Castilla og Aragón ble avskaffet til fordel for kongedømmet Spania. Etter hendelsene i 1713 ble det katalanske språket stadig mindre brukt i offentligheten, og noen uavhengighetsrørsle å snakke om fantes ikke. Utover på 1800-tallet forandret situasjonen seg: Språket fikk en renessanse (kalt La Renaixença), særlig fra og med de såkalte Blomsterspillene (Jocs florals) som ble avholdt fra og med 1859. I 1907 ble Institut d’Estudis Catalans grunnlagt for å fremme katalansk kultur.
Spania forble en sentralstyrt stat gjennom det meste av 1800- og 1900-tallet, men i første halvdel av 1900-tallet gjennomgikk Katalonia to relativt korte og kaotiske perioder med regionalt sjølstyre. Den første var den såkalte Mancomunitat de Catalunya, som ble opprettet 6. april 1914, og som varte i noe over ti år. De fire katalanske provinsene overgav si myndighet til la Mancomunitat, men den spanske staten overgav ikke noen av sine slik katalanske politikere hadde håpet.
Sentralstyring fra Dictadulce til Franco
Sjølstyreprosjektet ble hindret av den politiske utviklinga sentralt i Spania, og Josep Puig i Cadafalch, som hadde ledet det katalanske samveldet, så seg nødt til å gå av i protest mot antikatalansk politikk fra sentralt hold. Han dro i eksil i Frankrike i 1923. Den antikatalanske, sentraliserende politikken ble bestemt av diktatoren Miguel Primo de Rivera, som hadde tatt makta tre måneder tidligere. Primo de Rivera var langt fra den verste tyrannen i Spanias historie: Diktaturet 1923—1931 heter på folkemunne la Dictadulce – et ordspill på orda for hardt (dura) og mykt (dulce). Ikke desto mindre var Primo de Rivera en sentralstatlig nasjonalist, og han oppløste la Mancomunitat i 1925.
La Dictadulce varte fram til 1931, da Spania ble republikk for andre gang. Sett i ettertid står den andre spanske republikken som en periode med ustabile forhold, der moderate venstre- og høyrekrefter vekslet på å styre, mens radikale krefter fra begge fløyer vekslet på å gjøre opprør. Det hele kulminerte så i borgerkrigen fra og med sommeren 1936. Så også i Katalonia: En autonomistatutt for regionen ble vedtatt i Cortes i september 1932, men nok en gang kom det til spenninger mellom politikere i Barcelona og Madrid. Til slutt erklærte Lluís Companys, presidenten i Generalitat (parlamentet), en katalansk republikk høsten 1934.
Som resultat ble Companys arrestert og idømt fengselsstraff – sammen med resten av parlamentet. Et regjeringsskifte i 1936 gav parlamentsmedlemmene amnesti, men da borgerkrigen brøt ut senere samme år, ble de katalanske politikerne stadig mer maktesløse. På den ene sida var de presset av den republikanske regjeringa i Madrid, som ble stadig mer dominert av kommunistpartiet i løpet av krigens gang; på den andre sida var mye av Katalonia i praksis under kontroll av den anarkosyndikalistiske bevegelsen. Denne situasjonen tok slutt i 1939, da regionen ble erobret av en general som var svoren motstander av alle tre.
El Generalísimo strammer grepet
Francisco Franco førte et nådeløst regime overfor politiske motstandere i hele Spania, men særlig hardt gikk han til verks i Katalonia – bare i Baskerland gikk det enda hardere for seg. I Katalonia ble det katalanske språket bannlyst fra skolevesenet, fra dagspressen, fjernsyn og radio. For mange av de som hadde kjempet for politisk uavhengighet og katalansk kultur, var det eksil som ble utveien. Bildet av undertrykkelsen under Franco er imidlertid ikke helsvart: Det ble gitt tillatelser til publisering av bøker og oppføring av teaterstykker på katalansk, og Puig i Cadafalch – som hadde dratt i eksil i Frankrike to ganger – ble 1942 president for Institut d’Estudis Catalans, en tittel han beholdt til han døde 1956.
Samtidig som katalanerne kulturelt sett ble holdt nede, fortsatte industrialiseringa i etterkrigstida, i takt med at økonomien ble bedre i Spania som helhet. I løpet av 1950- og 1960-åra mottok Katalonia over halvannen million innflyttere fra fattigere områder i sør-Spania. Samtidig som disse innflytterne representerte tiltrengt arbeidskraft, representerte de også et integrasjonsproblem: De aller fleste var spansktalende, og svært få av dem lærte seg et språk som knapt var tilstede i medier og skoleverket. At mange av dem havnet i bydeler og forsteder der det knapt bodde annet enn innflyttere, gjorde ikke saka noe bedre. Da den politiske situasjonen forandret seg mot slutten av 1970-åra, skulle det vise seg at det sto dårlig til med det katalanske språket.
Tilbake til demokratiet
Da Franco døde i 1975 ble Juan Carlos I konge, og han utpekte Adolfo Suárez til statsminister. Ett av prosjektene Suárez raskt gikk i gang med, var å gi autonomi til Katalonia, Baskerland og Galicia. De to sistnevnte hadde også fått sjølstyre i 1930-åra, og fikk dette dermed på nytt i løpet av den spanske overgangen til demokratiet. Dette gav ringvirkninger i resten av landet, stadig flere spanske regioner ba om – og fikk – en grad av sjølstyre. Imidlertid er det de tre såkalte «historiske nasjonalitetene» som er de mest sjølstyrte.
I Katalonia ble et midlertidig Generalitat opprettet i 1977, og en autonomistatutt ble vedtatt etter folkeavstemning to år senere. Katalanerne fikk nå kontroll over sitt eget skolevesen og sine egne medier – og gikk i full gang med å snu den krisa språket deres var i. Dette har de i stor grad lyktes i: På slutten av 1980-tallet var det for første gang et flertall av tenåringer i Katalonia som foretrakk å lese katalansk framfor spansk, og i vårt hundreår er det katalansk som er undervisningsspråk for det store flertallet av skolebarn i regionen. Språket brukes nå aktivt av de unge, uansett om foreldrene deres er født der eller i andre deler av Spania.
Siden slutten av 1970-åra har Katalonia altså fått et av de mest utvidete sjølstyrene i Spania ved sida av Baskerland, inkludert en egen politistyrke. I dette hundreåret har imidlertid kravet om full uavhengighet i form av en egen stat igjen fått vind i seilene. Dette skjedde ikke minst etter den europeiske finanskrisa, som rammet Spania hardt: Fra 2009 og framover var det store demonstrasjoner i blant annet Barcelona, og det ble avholdt uoffisielle folkeavstemninger om uavhengighet i mange byer og landsbyer. En vanlig påstand i denne forbindelse er at Katalonia betaler mer til sentralmakta i Madrid enn de får tilbake.
Hvor går Katalonia?
I 2006 ble autonomistatutten av 1979 avløst av en ny statutt, som blant annet gir regionen større makt over skattlegging, rettsvesen og infrastruktur. Det har imidlertid vært ett gjennomgående problem med både denne avstemningen, og med de som er blitt avholdt siden: De har hatt stort flertall for større grad av uavhengighet, samtidig som de har hatt lav deltakelse. Da katalanerne stemte over autonomistatutten i 2006 stemte 78 % for den, mens valgdeltakelsen bare var 48,9 %. I avstemningen for uavhengighet i 2014 stemte i overkant av åtti prosent ja til at Katalonia skulle være en uavhengig stat, men bare førti prosent av velgerne deltok. Tilsvarende tall ser vi fra de lokale, uoffisielle avstemningene i åra 2009—2011. Til sammenlikning hadde avstemningen 25. oktober 1979 iallfall en majoritet av velgerne bak seg.
Det kan synes som om avstemningene tjener til lite annet enn å mobilisere tilhengerne av uavhengighet, samtidig som motstanderne uteblir. Risikerer Katalonia altså å avholde enda en folkeavstemning med liknende deltakelse og utfall? Det som er sikkert, er at motstanden fra regjeringa i Madrid og partier nasjonalt ikke er mindre nå enn for tre år siden.
Begge de store politiske partiene i Spania har hele tida argumentert for at folkeavstemningen er ulovlig ifølge den spanske grunnlova. Av de to nye partiene i Cortes har sentrumspartiet Ciudadanos argumentert i samme retning, mens Podemos er mer delt: Lederen Pablo Iglesias har uttalt at han ikke ville stemt om han var katalaner, men anser samtidig avstemningen for å være legitim. Partiets avlegger i Katalonia, Podem, støtter avstemningen mer helhjertet.
Det som kan bli en make or break for katalansk uavhengighet er til sjuende og sist EU-spørsmålet, slik det også var ved den skotske uavhengighetsavstemningen i 2014: Vil et uavhengig Katalonia automatisk bli EU-medlem? Det at politiske ledere i andre europeiske land med Angela Merkel i spissen har uttalt at de anser dette for å være ei intern spansk sak, kan tyde på at katalanerne ikke kan regne med dette.
Aslak Kittelsen (f. 1987) er historiker og studerer spansk ved Universitetet i Oslo.
