Tekst: Karoline Alvik | Foto: Jon Flobran/Unsplash
Linen er strukket mellom to topper, og under deg venter den sikre død. Du strekker armene ut, og hele kroppen sanser, litt til den ene siden, så til den andre. Alltid i bevegelse, alltid i balanse. Alt vi gjør, hver minste sjokoladebit vi spiser, hver minste forflytning, hvert drag i luften som omgir oss, forflytter oss litt vekk fra den smale lina vi balanserer på. Og så henter vi oss inn igjen.
Kroppen består av flere millioner celler. Akkurat som da du bygget Lego som liten, har naturen ordnet kroppen i mange små biter som kan hektes i hverandre. Noen av klossene er like hverandre, mens andre er helt forskjellige. På en måte er hver lille legokloss, også en maskin, med en motor. Kroppen trenger at cellene har en motor, for uten motoren fungerer ikke cellene, de dør, og dermed dør kroppen. Enhver motor trenger drivstoff. Hver dag gir vi cellene litt drivstoff, gjennom maten vi spiser. Cellene tar i mot med takk, og brenner i vei i motoren sin, slik at du kan tenke en tanke, flytte et bein, eller snakke med vennen din.
Cellene vil helst ha det akkurat som det er, midt på lina. Til og med det å ikke gjøre noe, drar oss litt vekk fra lina. Maten, vannet og pusten, gir oss det vi trenger for å balansere. Like viktig er evnen til å tisse, bæsje og svette. I maten finner vi også mange ørsmå molekyler som ikke gir oss energi, men som hvisker til cellene våre hva de skal gjøre. Vi har nemlig noe som heter DNA i cellene, og i DNA finner vi gener. Noen gener gir oss blå øyne eller krøllete hår, men de aller fleste jobber med å holde balansen.
Når det kommer et sånt molekyl fra maten, sier den til genene: Nå trenger vi arbeider én på stedet, vi har en stor mengde av fiender på vei. Så da tropper arbeider én lydig opp, og holder fienden i sjakk. Samtidig sa molekylet til genene: Få på plass arbeider to også, så de kan sette arbeider én på plass når jobben er gjort. Noen ganger kan nemlig arbeiderene bli litt ivrige hvis de ikke har noen til å passe på seg – og da kan man fort miste balansen.
Andre arbeidere sendes langt av gårde i blodbanen for å snakke med andre steder i kroppen. Disse arbeiderne kalles hormoner. Hormonene lages på spesielle steder, kun for å snakke med resten av kroppen. Etter at du har spist, så kjenner en type arbeider at det er masse sukker i blodet, og forteller dette til noen spesielle celler. Disse cellene slipper deretter hormonet sitt, insulin, ut i blodet, og forteller slik alle celler, at nå må dere jobbe på for å få vekk sukkeret i blodet, for sånn kan vi ikke ha det.
Når vi blir syke, må vi jobbe hardere for å holde balansen. Det er som om alle ting drar litt mer i deg, der du kryper fremover på lina. Du får kanskje feber, og når temperaturen stiger i kroppen, blir alle molekyler litt rastløse, og må bevege seg enda litt kjappere. Da bruker kroppen mer energi. Ofte er det vanskelig å spise mat når du er syk, men heldigvis ordner kroppen opp. Kroppen lagrer nemlig noe av maten du spiser, sånn at du kan bruke den senere når du trenger den. Av og til bruker cellene kun litt av lagrene når de går tom for bensin før du spiser, andre ganger, må cellene leve kun på lagrene.
Det kan de gjøre over ganske lang tid, men på et eller annet tidspunkt må de ha mat igjen. Energilagrene kan være store, men ettersom alle de små molekylene blir brukt opp blir det vanskeligere og vanskeligere å holde balansen. En dag skjer det. Ingen vet når, heldigvis, men en dag mister du balansen.
