Tekst: Joakim P. Berg
Valg diskuterer vi oftest i politisk forstand: Holder vi stø kurs mot Høyre, eller velger vi oss en annen vei? Men valg er så mye mer – fra hva du spiser til frokost til hva du ønsker å gjøre med livet ditt, og til de myriader med små, mer eller mindre ubevisste valg som ligger under overflaten et sted og bygger opp til disse valgene som er synlige utenfra. Men hvem kan egentlig foreta valg? La oss begynne med en lang digresjon:
Jeg leste nylig et essay skrevet av sjakkspiller og matematiker John Nunn for et knapt tiår siden. Nunn argumenterte for at når sjakkcomputerene nå endelig var blitt oss overlegne, var det fordi forskjellen i regnekraft til slutt var blitt så enorm at den veide opp for det maskinen ikke klarte, nemlig «intuisjon»: Å kjenne igjen en stilling eller et mønster man har sett før, og nærmest på refleks velge et trekk som synes logisk, selv om man ikke regner ut alle variantene.
Grunnen til at vi hadde hengt med i svingene helt frem til Kasparov tapte mot Deep Blue i 1997, var altså ikke at maskinene først da kunne regne raskere enn oss; det hadde de kunnet i årevis, men de hadde brukt for mye av denne regnekraften på å regne ut varianter som menneskelige spillere øyeblikkelig forkastet. Nå var det endelig nok å ta av til at dette ikke lenger spilte noen rolle.
Like interessant i Nunns tekst er dette: Maskinene gjør ofte trekk som for menneskelige spillere ser helt underlige ut (men som viser seg å fungere): De tenker annerledes, fordi de regner på de variantene vi forkaster, og noen ganger finner de gull blant gråstein.
Sjakkdigresjonen leder altså til dette: Verden har fått sin første helautomatiske statsborger. Saudi-Arabia innvilget statsborgerskap til roboten Sophia. Hvilke valg vil hun foreta i sin eksistens, og på hvilket grunnlag?
Dette er ikke en splitter ny problemstilling: Selvkjørende biler foretar også valg når et barn løper ut i veien – skal vi kjøre i grøfta og håpe på det beste, eller er barnets liv rett og slett ikke verdt å risikere fire passasjerers liv for? I mer ekstrem forstand kan man si det samme om autonome våpensystemer, som selv avgjør om de skal skyte eller vente.
Det nye er dette: Mens en bil eller en drone gjør et valg, gjør den det som et verktøy, som vår forlengede arm. Som en fullverdig borger vil Sophia ikke falle i samme kategori, men i prinsippet selv være ansvarlig for sine handlinger. At en rekke kjente vitenskapsmenn, blant dem Stephen Hawking og Elon Musk, advarer mot kunstig intelligens i frykt for vår fremtid på jorden, tyder på at vi ikke ennå har noen felles foremening om hva dette ansvaret innebærer, eller om hvem som burde få foreta nettopp autonome valg.
Dette har også en lang rekke implikasjoner for hva det vil si å være et menneske: Vi defineres i møtet med det andre, og de blir stadig likere oss. Men de tenker annerledes. De vil ta valg som strekker seg langt ut over de sekstifire rutene på et sjakkbrett, og som påvirker livene våre i forskjellig grad. Vil dette føre til at vi reevaluerer hva valg egentlig er? Vil vi snart ønske at vi aldri hadde gitt fra oss monopolet på valg?
Joakim P. Berg er redaktør i Argument, universitetsbyråkrat og språkutdannet.
