Tekst: Louisa Boulaziz | Illustrasjon: Mari Hole
Det har vært et politisk skifte, både partiene og hvem som stemmer på hvilke parti har endret seg. Hvem var det som stemte på demokratene i USA, før det ble et parti for rike entreprenører og enda rikere folk, som ingen helt vet hva gjør? Endringene i det politiske landskapet kan forklare hvorfor populismen er på fremmarsj i flere land, og hvorfor en president som Trump har kunnet plassere rumpa si i stolen på det ovale kontor.
En skikkelig brøler
Thomas Frank la ikke bånd på seg i sin anmeldelse av Hillary Clintons nye bok What Happened? for The Guardian. Han skrev at demokratene kun hadde én ting de måtte lykkes med: å forhindre at Trump kommer til presidentstolen. Men som alle vet feilet de. «A blustering grope is now inhabiting the White house» skrev Frank. Venstresiden, overalt, feiler, og dette er grunnene:
Den økonomiske skillelinjen har forsvunnet
Politiske spørsmål dreier seg ofte om økonomi. På den ene siden av det politiske spektrumet finner du markedsliberalistene. De mener at myndighetene skal holde fingrene fra økonomien som sådan, og la den «usynlige hånd» styre. De tror at økonomien alene vil lede til en rettferdig og naturlig seleksjon av vinnere og tapere. Denne mekanismen vil også, ifølge kapitalismen, lede til økonomisk vekst og fremgang. På den andre siden finner du de som tror at den kapitalistiske mekanismen feiler for ofte og fører til urettmessig fordeling og ulikhet. Disse mener myndighetene bør ha som oppgave og distribuere godene i samfunnet.
Den generelle pekefingerregelen som avgjorde hva folk flest stemte, var om de var for eller imot at myndighetene grep inn i markedet. Men økonomiske spørsmål har forsvunnet fra den politiske dagsordenen. Økonomisk politikk er det bankene som bestemmer, noe som har ført til at det er samme hvem som egentlig sitter ved roret, for politikken som spyttes ut er lik uansett farge. Venstresidens kjerneområde finnes ikke lenger, og de klarer ikke å appellere til sin velgermasse, for det som er valgkampslagordet er nettopp kun det, et slagord.
Demokratene i USA har tapt på økonomisk politikk, fordi de ikke lenger har kontrollen og fordi de har beveget seg til sentrum på det politiske spekteret og banket gjennom republikansk politikk. De har derimot vunnet frem på andre viktige områder innenfor identitetspolitikk, herunder LHBT-rettigheter, likestilling og diskriminering, som selvfølgelig er viktige saker. Likevel er ikke dette nok, og dette munner ut i tap.
Kapitalistene spiller ikke etter egne regler
Hva skjer nå kapitalismens egne mekanismer tukles med av kapitalistene selv? Den naturlige utvelgelsen av tapere og vinnere fungerer ikke i et system hvor bankene bestemmer. I 2008 ble en rekke «tapere» dratt inn i søkelyset, men myndighetene lot dem ikke gå under: i stedet fikk de økonomisk førstehjelp slik at de kunne fortsette sine spekulasjoner. Det ligger noe i ordene til Joseph Stiglitz når han påpeker at «det er mye bedre å leve av spekulasjon enn på noen annen måte» ettersom kausjonspengene til bankene kommer fra skattebetalerne og betyr mindre sosiale ytelser og offentlig investering. Videre påpeker Stiglitz at «What the poor get is discipline; what the professionals get is endless indulgence».
Hurra for frihandel
Tidligere nevnte Thomas Frank er også forfatter av boken Listen Liberal, or Whatever Happened to the Party of the People?. Der beskriver han hvordan den demokratiske presidenten Bill Clinton iverksatte «republikansk politikk». Dette kom tydelig frem innenfor blant annet velferdsreform, som gjorde at færre personer hadde tilgang på arbeidsledighetspenger og andre ytelser, deregulering av bankene og ikke minst implementeringen av The North Atlantic Free Trade Agreement (NAFTA) – et økonomisk nakkeskudd for mange arbeidere. Dette beskrives som en blanding av republikansk politikk og konsensuspolitikk.
Konsensuspolitikken kan være et resultat av at bankene har fått for mye makt. NAFTA ble snakket om som en «no-brainer» av Bill Clinton selv. Frihandel høres egentlig ofte ut som noe positivt, det er ryggmargen i liberalisme og er på mange måter symbolsk for demokratiet. Det trengs ikke å diskuteres. Clinton hadde 283 økonomer som hjalp ham med å analysere konsekvensene av NAFTA, det var bred konsensus om at dette var noe som ville gi økonomisk vekst til USA.
Spørsmålet ingen stilte seg var dette: økonomisk vekst for hvem? Studier fra 2010 viser at NAFTA gjorde at USA mistet 700 000 arbeidsplasser. Videre har dette gitt bedriftslederne i landet en mulighet til å holde lønningene nede. Hvis arbeiderne organiserer seg, truer arbeidsgiverne med å flytte virksomheten til Mexico. Ikke rart Trump høster stemmer, når han sier at alle firmaer som flytter over grensen må betale importavgift for å kunne selge produktene sine i USA.
Ikke moderne nok
Politikerne ser ut til å gå dit stemmene er. For venstresiden betyr dette at det frister å bevege seg mot sentrum. Tradisjonelle arbeiderklassefolk blir etterlatt til fordel for en liberal og høyt utdannet klasse. Det skaper et vakuum, som resulterer i at stemmer plutselig går til et parti man minst venter seg. I USA var det slik at flere som kunne tenke seg å stemme på Bernie Sanders, stemte på Trump når Sanders forsvant. I Storbritannia stemte mange tidligere Labour-tilhengere på United Kingdom Independence Party (UKIP) opp mot EU-folkeavstemningen i 2015. Det samme ser vi i Norge, hvor tidligere Ap-stemmer går til Frp.
Om USA skriver Frank: «Arbeiderne jobber hardere enn noen gang, men får ingenting i fortjeneste for slitet. Wall Street tar alt». Det ser ut til at det er blitt dannet en ny skillelinje i politikken med fremveksten av en nyetablert klasse, som Frank kaller «The Liberals» eller «The Professionals». Denne klassen består av tech-folk, entreprenører og kreative folk som jobber i startups, som bor i storbyer og representerer fremtiden.
De etterlatte arbeiderne blir stigmatisert og sett på som rasister fordi de stemmer for proteksjonisme. De er «ubrukelige mennesker som ikke klarer å henge med i vår moderne tid». Det er kanskje ikke så sjokkerende at Trump vant valget i USA, eller at vi har flere høyrepopulistiske partier på fremmarsj i Europa. Og selv om mye av politikken til disse «ekstreme» partiene blir oppfattet som rasistisk, ligger det nok mer til grunn for deres fremgang enn det at de til tider spiller grupper opp mot hverandre i dagligtalen.
Trumps populistiske politikk
I motsetning til sin motstander uttrykte Trump et ønske om en helt annen linje på det utenrikspolitiske området. Ja, han har sagt at han vil utrydde ISIS, men han vil ikke intervenere der USAs sikkerhet ikke står på spill. Videre vil han samarbeide med Russlands president Vladimir Putin for å ordne opp i Syria. Til CNN sa han i et intervju at «USA kan ikke vær verdenspoliti lenger, vi må rydde opp i vårt eget land».
Det er dyrt å krige. Penger som investeres i militæret er penger som heller kunne blitt brukt på infrastruktur eller helse. Videre våget Trump å gå ut mot NAFTA-avtalen, og sa at den førte til arbeidsledighet landet over. TPP-avtalen (Trans Pacific Partnership, en frihandelsavtale som strekker seg til Asia) er han også imot. Avtalen er signert av Obama, men ikke ratifisert av kongressen. Han truer også åpenlyst firmaer som tenker på å flytte virksomheten til Mexico, som for eksempel bilprodusenten Ford. Trump svarte med at dersom fabrikken ble flyttet, ville alle Ford-biler som skulle inn til USA møtes med en importavgift på 35 prosent.
Hatretorikken
Jeg ønsker ikke å forsvare hatretorikken til Trump når han sier at alle Mexicanere er voldtektsmenn. Likevel ønsker jeg å trekke frem de tingene media ofte overser fordi det ikke bidrar til flest mulig klikk. En av grunnene til Trumps bastante standpunkt når det gjelder immigranter er nettopp at de trekker ned lønningene. I hans bok fra 2011, Time to Get Tough, skriver han at «Det er på tide at Washington begynner å kjempe for folkets rettigheter, og slutter å lage politikk for interessegrupper og lobbyister som kun er ute etter billige arbeidskraft».
Selvfølgelig kan dette ses på som en retorisk grep med populistisk klang; samtidig er det venstresidens politikk som har ført til at Trumps ord gir mening for stadig flere folk. Dette er mennesker som ikke har hatt real lønnsvekst på flere år, som ser at arbeidsplassen flyttes over grensa, og som derfor har hatt synkende levestandard. Deres problemer er oversett i Washington. Det koster dem penger å ta inn flere immigranter, selv om bunnlinja i Washington kanskje er god. Dessuten fører det til at lønnsveksten stopper opp, fordi det er flere mennesker som er villig til å jobbe for mindre.
Dette er også tilfellet i Europa, hvor frie grenser gjør at folk som er villig til å jobbe for mindre drar lønningene ned når de bosetter seg i et annet EU-land. Samtidig er det også slik at befolkningen i flere europeiske land er bekymret for velferdsstaten, og fiendskapen mot immigranter stammer fra et ønske om at velferdsgodene i landet skal gå til de som har betalt for dem gjennom skatter, ikke såkalte «free-riders».
Finnes det håp?
Jeg tror nok flere av venstresidens partier tar en skikkelig gjennomgang i hvordan de har feilet, både i Europa og i USA. Arbeiderpartiet i Norge har behov for en god runde med seg selv etter årets valg, og Demokratene i USA har stor grunn til å være skuffet over valget i 2016. Venstresiden kan ikke drive en liberal politikk på alle områder. Venstresiden må drive venstreside-politikk! Deregulering er høyresidens politikk, så hvorfor føres den av venstresiden?
Venstresiden kan ikke la bankene få fritt spillerom, de kan ikke innskrenke det offentlige spillerom til fordel for det private. De kan ikke bestå av partier som åpner grensene for immigranter samtidig som de ikke løfter en finger for å se til at alt står godt til med arbeiderne som allerede er her.
Vi må altså snakke om skatter og avgifter, økende inntektsulikhet, vi må snakke om hvem pengebruken gagner, vi må snakke om hvem som skal få hva, og hvorfor. Vi må snakke om hvor mye staten skal eie, og hvilke reguleringer som skal være på plass – for det er folket som velger politikerne, og politikerne skal være der for folket, og ikke for pengene.
Anbefalt videre lesing:
- The Populist Explosion: How the Great Recession Transformed American and European Politics av John B. Judis
- Listen Liberal, Or Whatever Happened to the Party of the People? av Thomas Frank
Louisa Boulaziz er 22 år og studerer statsvitenskap ved Universitet i Oslo og King’s College London. Hun er norsk-algerisk og interesserer seg for internasjonal politikk og normative spørsmål, og elsker Michelle Houellebecq.
