Tekst: Kenneth Haug | Foto: Arbeiderpartiet / Flickr
Er det én ting som er enklere å gjøre i Norge enn nesten alle andre steder, er det å gjøre sin demokratiske plikt som medborger. En gang i august i oddetallsår, får de fleste voksne mennesker i Norge et kort i posten der det står alt om hvor og når de skal stemme i valget. Det er sjelden langt til nærmeste valglokale. I min hjemkommune, Bærum, har vi 18 valglokaler fordelt over 50 kvadratkilometer med bebyggelse og 83 000 stemmeberettigede. Og skulle du ikke ha mulighet til å stemme på valgdagen, er det alltids valglokaler som er åpne nesten en måned i forveien, gjerne i kommunesenteret der du sannsynligvis må innom på handletur uansett. Valgkortet forteller deg alle detaljene. Alt den jevne norske borger trenger å gjøre, er å gå til det riktige valglokalet med et eller annet legitimasjonskort, plukke ut en stemmeseddel, eventuelt gjøre endringer, brette den sammen og gå til valgfunksjonæren. Så kanskje poenget til den vise utlendingen har noe for seg: det er rett og slett for dumt at knapt tre fjerdedeler av de stemmeberettigede velger å gjøre denne enkle oppgaven i stortingsvalg, knapt seks av ti i kommunevalg. For så lett er det altså ikke i alle andre land.
Tar for lett på demokratiet (?)
Jeg har fått se hvordan hele denne prosessen pågår fra innsiden. I 2015 meldte jeg meg nemlig som valgmedarbeider i Bærum kommune. I femten timer viste jeg velgere inn i valglokalene, tok imot stemmer, telte opp stemmer, kontrolltalte, og finregnet. For innsatsen fikk jeg en helt ålreit timelønn. Og jeg fikk mange interessante historier å fortelle. Da snakker jeg ikke om alle kjendisene som bor i nabolaget, som holdt stemmeseddelen min sånn at jeg enkelt kunne se hva de stemte på. Det vil si, de hadde brettet den helt korrekt, men de holdt den slik at det var en sprekk i bretten som jeg kunne se gjennom. Jeg snakker heller ikke om den svette dama i fullt treningstøy som sto i kø i tjue-tjuefem minutter, og som ble opprørt over å høre at hun måtte ha legitimasjon. Selv om legitimasjonen lå i bilen utenfor og hun fikk beholde plassen sin i køen var hun ikke interessert lenger. Men det de mange småtingene. De mange detaljene som fikk meg til å innse noe skremmende: vi tar faktisk for lett på demokratiet i Norge.
Listebæring
Problemet begynner ved inngangen til valglokalet. I mange kommuner holder nemlig partiene på med noe som kalles listebæring. Det er nærmest et ritual i hvert valg at alle utenom Høyre sier seg enige om at dette må avskaffes – særlig i Oslo. Men så sier Høyre at de skal fortsette med praksisen, og dermed skjer det ingenting. Listebæring går ut på at frivillige fra hvert parti står og deler ut fullt gyldige stemmesedler. I Oslo deltar alle partiene, og mens noen høflig spør en gang om du vil ha stemmeseddel fra deres parti, går andre mer aktivt til verks for å oppsøke de stakkars velgerne. I Bærum slipper man heldigvis denne spissrotgangen: Høyres listebærere dukker opp i blant, mens ingen andre partier tar seg bryet. I mitt valglokale måtte vi forklare for flere forvirrede velgere at de ikke måtte bruke den stemmeseddelen om de ikke ville. Ved siden av det rent praktiske – og at det faktisk er forbudt å drive valgkamp på valgdagen – skurrer det ikke litt at politiske partier har mulighet til å få tak i dem? Ikke bare det, Akershus FrP, og sikkert mange andre partier, sender stemmesedler i posten.
Hjelp fra uventet hold
Norge har gjennomgått flere forandringer i gjennomføringen av valget de siste årene. Mange av dem har blitt foreslått fra uventet hold. Som i de fleste andre land, er det utenlandske valgobservatører tilstede under valget. Mange av dem kommer fra det gamle Sovjetunionen. Land som Russland, Armenia og Kazakhstan er gjengangere. Da jeg var på opplæring som valgmedarbeider i 2015, fikk vi beskjed om den nyeste endringen som hadde kommet etter forslag fra disse observatørene: det var ikke lenger tillatt for noen som sto på valgliste å selv være valgmedarbeider. Du leste riktig – fram til 2015, kunne Jonas Gahr Støre i teorien vært en av dem som satt og tok imot – og talte – stemmer på Ris skole. Ti år tidligere hadde valgobservatørene reagert på at det ikke var krav om å vise legitimasjon ved valg i Norge. Fram til da brukte man valgkort, samt at valgfunksjonærene hadde lov til å automatisk «godkjenne» personer de selv kjente. I tillegg hadde de lokale valgstyrene fram til tidlig 2000-tall lov til å frata «uskikkede» personer stemmeretten – altså kunne de vilkårlig beslutte at den lokale fylliken ikke evnet å bruke stemmeretten sin. Denne bestemmelsen er heldigvis fjernet nå. I dag er det kun en måte å ta fra en norsk statsborger over 18 år stemmeretten ved stortingsvalg: de må være dømt for landssvik eller valgfusk. Det betyr at Anders Behring Breivik fortsatt i teorien kan avlegge stemme, mens Vidkun Quisling ikke ville hatt muligheten.
Legitimasjon til hinder
Debatten om bruk av legitimasjon for å stemme raser nå i USA, der republikanerne stort sett ønsker å innføre legitimasjonskrav, mens demokratene stort sett vil unngå det. Men her skal man huske på at det er store forskjeller mellom USA og Norge, det er overhodet ikke rettferdig å sammenligne. I Norge er legitimasjon med bilde noe en voksen person nærmest aktivt må forsøke å unngå. Det ble riktignok noe vanskeligere etter at bankene begynte å fjerne bilde fra bankkortene, men i relativt nær framtid (tror vi) skal vi til gjengjeld få et nasjonalt ID-kort. Amerikanere flest har ikke pass, mange fattige har ikke bankkort, og kan du ikke kjøre bil er du nesten tom for alternativer. Problemet med å kreve legitimasjon oppstår når grensen mellom de som har eller ikke har muligheten til å identifisere seg følger etniske og økonomiske skillelinjer.
Ikke sikret godt nok
Når man er ferdig med spissrotgangen av listebærere, har presentert legitimasjon til en valgmedarbeider, som ikke står på liste selv, og fått stemmeseddelen stemplet, er velgerens del av jobben over. Men for å stjele et sitat fra Josef Stalin, som ingen i hele verdenshistorien har forbundet med demokrati, «det er ikke velgerne som avgjør valget, det er de som teller stemmene». I Norge gjøres dette av de samme valgmedarbeiderne som allerede har vært på jobb i 12 timer, og tellingen foregår til de er ferdige. I en del andre land hyrer de inn nye, uthvilte folk til å foreta selve opptellingen, og i Irland teller man ikke på nattestid overhodet. Et større problem som dukket opp i dette valget, var spørsmålet om den elektroniske tellingen. Etter avsløringene om at Russland i beste fall gjorde et seriøst forsøk på å påvirke det amerikanske presidentvalget i fjor, ble mange bekymret over hva de kunne gjøre her. Spesialister på digital sikkerhet prøvde å spørre Valgdirektoratet om hvor sikkert systemet for å telle stemmer elektronisk var – om hvorfor det var koblet til det åpne internett, om hvor godt backupsystemet var, og så videre. De fikk ikke tilfredsstillende svar. Heldigvis forløp valget uten problemer, men den manglende åpenheten opprørte mange.
For høy tillit?
Som med så mye annet er det slett ingen særnorsk vane å ta veldig lett på valg og demokrati. Vi er slettes ikke de verste. I Sverige og Danmark tar man med seg stemmesedlene man ønsker å bruke inn i valgavlukket – andre kan altså se hvilke stemmesedler du tar med deg. I Estland har man åpnet for å stemme på internett – som per definisjon innebærer at informasjonen må sendes på et nett som kan åpnes av hackere. Fellestrekket mellom Norge og de andre landene jeg har nevnt er et samfunn preget av høy tillit. I et slikt samfunn er det ikke nødvendigvis så farlig at vi tar lett på valggjennomføringen. Vi kan jo tross alt stole på at alle gjør jobben sin.
Eller kan vi det?
Kenneth Haug (f. 1994) er journalist i Vårt Land og later som han studerer portugisisk på UiO.
