Tekst: Andreas Hammer Holmefjord | Foto Wikipedia
Sahel er et geografisk område som strekker seg fra Senegal til Rødehavet langs hele Nord-Afrika. Området har historisk blitt brukt av mange folkegrupper til både handel og reise gjennom Afrika og videre til Europa. En av disse folkegruppene er det muslimske tuaregfolket som har levd av å gjete kyr og geiter, men også av slavehandel, beskyttelse av reisende i Sahara og tariffinnkreving.
Ørkenherrene
Turaegene ble sett på som «ørkenherrene», og vandret over store deler av Sahara. Jeg har intervjuet Dr. Jeremy Keenan, Visiting Professor ved The School of Law at Queen Mary University of London og forfatter av «The Dying Sahara» for å belyse bakgrunnen for situasjonen i Mali. Han forklarer at tuaregfolket er en etnisk folkegruppe som deler et felles språk med mange kulturelle likheter.
Slik identifiserer de seg alle som tuareger, men anerkjenner også at det er forskjeller mellom dem. Keenan forteller at «Gjennom historien har de aldri stått samlet bak et politisk syn, eller noe annet av den grunn». Maktfordelingen i Mali ble snudd på hodet da den franske kolonimakten ankom Afrika og tok kontroll over Mali.
Kolonimakten Frankrike
Franskmennene ble konfrontert med vold, da deler av tuaregfolket sloss for sin selvstendighet. Mange religiøse tuaregledere stemplet kolonimakten som hedninger de måtte bekjempe, men de ble overvunnet da franske soldater tidlig på 1900-tallet klarte å ta kontroll over den nordlige delen av Mali. Området var historisk ansett av tuaregfolket som deres hjemland, Azawad, og under okkupasjonen fratok Frankrike tuaregledere rettighetene til å kreve tariff og beskyttelsespenger. Mange blant tuareg-eliten mistenkte at de ville bli tvunget til å bli fastboende under den franske kolonimakten. Derfor nektet de å betale skatt, og skjermet barna sine mot den sekulære undervisningen franskmennene introduserte.
Da Frankrike trakk seg ut av Afrika i 1960, ble det innsatt etniske regjeringer i de tidligere kolonilandene. Tuaregfolket ble splittet mellom Niger, Mali, Algerie, Libya og Burkina Faso, og de mistet dermed identiteten sin som «ørkenherrer». De var nå omgjort til minoriteter regjert over av folkeslag de før solgte som slaver. Tuaregfolket fikk ikke ta stillinger i staten grunnet manglende utdanning fra kolonitiden, og utviklingen av Azawad ble underfinansiert. Med et annet språk og en annen kultur følte ikke tuaregfolket noen tilhørighet til staten. For dem var den nye maliske staten fremdeles en invasjon i Azawad, slik som de franske kolonimaktene hadde vært.
Desentralisert håp
Det første opprøret i 1962 varte i to år før det ble stanset av den maliske hæren, og provinsene der tuaregfolket holdt til ble underlagt militært styre. Undertrykkelsen av tuareg-befolkningen førte til flere mindre opprør, og tilstanden ble forverret av en stor tørke på 1970- og 1980-tallet. Vold og tørke førte mange tuareger på flukt til Algerie og Libya, og mange av de som flyktet til Libya fikk trening for å kjempe for Gaddafi i Tsjad. De vendte siden hjem til Mali for å starte et nytt opprør i 1990. Dr. Keenan understreker at det er tuareger på begge sider av konflikten: «Mange tuareger var på statlig side ettersom de var uenige med opprørsgruppene av politiske, historiske og personlige grunner».
Opprøret i 1990 førte til en fredsavtale som gjorde Mali til et prakteksempel på demokrati og konfliktløsning. I 1992 holdt Algerie et møte med alle de politiske partier og den maliske staten for å signere «The National Pact». Dr. Keenan avslører at den maliske staten egentlig var likegyldig til hele konflikten og fred med tuaregfolket, mens Algerie var opptatt av å hindre tuaregnasjonalisme i Mali fra å spre inn i deres eget land. Mange tuareg-grupper ble derfor ikke inkludert i fredsforhandlingene, noe som skapte stor misnøye blant gruppene.
Avtalen utelukket et selvstendig Azawad, samt avvæpningen av opprørerne. Til gjengjeld skulle den maliske staten garantere tuaregfolkets sikkerhet, fremtid og returen av tuaregfolket som tidligere hadde flyktet. Dette medførte at tuaregopprørere kunne bli del av den maliske hæren, samt ta stillinger i offentlige institusjoner.
Morten Bøås, seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), skriver at de demokratiske tiltakene fra den maliske staten var å desentralisere statlig styre for å gi større selvstendighet til de nordlige regionene. Kommuner fikk muligheten til å kommunisere med hjelpeorganisasjoner på egenhånd, uten at den sentrale regjeringen fikk en del av kaken. Kommunene fikk velge egne representanter til det lokale styret og fikk delvis kontroll over investeringer i helse, utdanning og infrastruktur i sin region.
Ulmende fasade
Avtalen startet allerede som en fiasko. Mangelen på finansiering gjorde det vanskelig å opprettholde avtalen, og inkluderingen av alle opprørerne i samfunnet var et tidkrevende prosjekt. Internasjonale aktører som Det Internasjonale Pengefondet (IMF) ville redusere statlig finansiering og statlige arbeidsplasser, og soldater i den maliske hæren mente opprørerne var dårlig utdannet. Det var også manglende tilsyn av avvæpningen, og deler av det splittede tuaregsamfunnet fortsatte kampen i nordområdene frem til opprørene endte i 1996.
Bøås forklarer at både politisk og geografisk resulterte «The National Pact» i at et fåtall opprørsledere og andre eliter utnyttet kommunepolitikken. I deler av nordområdet ble ledere valgt inn grunnet popularitet, mens de i andre deler tvang seg inn i lederstillinger i løpet av desentraliseringsprosessen ved å bruke våpen de hadde beholdt til tross for fredsavtalen. Jeg har intervjuet Bøås, og han forklarer at disse lederne fikk tilgang til ressurser og makt ved å samarbeide med den maliske staten. De lokale lederne dominerte det politiske nordområdet for egen vinnings skyld. Han beskriver det som et slags «symbiotisk forhold» som var en stabil løsning for landet, fram til 2012.
Krise på alle fronter
Den dårlige virkningen av «The National Pact» førte til enda et opprør i 2006 som straks fikk en brå slutt under nye løfter om endring, samt utvikling av nordområdene. Fredsavtalen var overfladisk, og det var fortsatt kamper i området mellom tuaregopprørere og den maliske hæren. I tillegg begynte tuaregopprørere som tidligere hadde flyktet fra Mali til Libya, å returnere etter folkekrigen i Libya i 2011. Nå kom de med masser av våpen og utstyr, som førte til en opprustning av opprørene. En ny bevegelse ble dannet under navnet The Movement of the National Liberation of Azawad (MNLA). Keenan forteller at «Den maliske hæren er egentlig ganske ubrukelig. Det er bare en gjeng korrupte generaler og dårlig bevæpnede soldater som løper av gårde når noen kommer». Det var tydelig at denne gangen ville opprøret være en suksess og overvinne den maliske hæren uten problemer.
En mislykket avtale pluss tilstrømningen av tungt bevæpnede MNLA-opprørere jaget det maliske militæret tilbake til sør, og kulminerte i et statskupp 21. mars 2012. Mali var blitt en gryte av konflikt med statskupp i sør og MNLA i nord. MNLA krevde selvstendighet fra Mali samtidig som de plyndret regionen.
Keenan forteller at Algerie nok en gang fryktet spredningen av tuaregnasjonalisme, og at et selvstendig Azawad ville bidra til dette. Under ledelse av den algeriske sikkerhetstjenesten ble det skapt to islamistgrupper for å kjempe mot MNLA: Ansar ad-Din og Unity and Jihad in West Africa (MUJAO). Disse organisasjonene kom i konflikt med MNLA, og kjempet for kontroll over nordområdet i Mali. Bøås er derimot uenig på dette punktet. Han sier at det ikke er noe bevis for at Algerie står bak dannelsen av islamistgruppene.
«Jordherrene»
Bøås skriver også om en tredje islamistgruppe, «Land of the Islamic Mughreb» (AQIM). AQIM hadde vært i konflikt med algeriske myndigheter siden folkekrigen deres i 1992, og hadde til en viss grad vært til stede i Mali på 1990-tallet. Da reiste de rundt til landsbyer og ga lokalbefolkningen penger, medisiner og SIM-kort. De overtalte også religiøse ledere til å fremme deres versjon av Islam til folket i bytte mot biler, penger og beskyttelse. På denne måten vant de store deler av befolkningen, og da de gikk inn i Mali for fult i 2012 tilbød de lokalbefolkningen beskyttelse mot MNLAs plyndring.
Nordområdene i Mali er i hovedsak bosatt av tuaregfolket, men de er allikevel langt fra de eneste som er bosatt i området. Det er flere arabiske minoriteter, samt folkegruppene songhai og fulani lenger sør, mot elven Niger. Få av disse minoritetene er enige med tuaregfolkets krav om et selvstendig Azawad. Songhai, med hjelp fra andre minoriteter, samt en del av tuaregfolket dannet en milits som het Ghanda Koy, «jordherrene» i 1994. De har siden vært imot et selvstendig Azawad.
Dop, utroskap og fremmed Intervensjon
I 2013 begynte de islamistiske organisasjonene i Mali å bevege seg lengre sør. Myndighetene i Mali ba om hjelp fra andre stater, blant annet fra franske myndigheter. I samarbeid med FNs sikkerhetspanel svarte franske myndigheter med å sende sikkerhetsstyrker til Mali for å stanse islamistenes fremmarsj, og ta tilbake nordområdene. De franske sikkerhetstyrkene tok tilbake kontrollen over de store byene Gao, Kidal og Timbuktu. Dr Keenan forklarer at «[d]et er en situasjon der Frankrike er fastlåst på grunn av forholdet til Algerie. Frankrike er avhengig av Algerie for å kunne fly over regionen, men samtidig vet de at disse [islamistiske] gruppene er beskyttet av Algerie». Når franske sikkerhetsstyrker forfølger islamistene, flykter de over grensen til Algerie hvor de er beskyttet. Konflikten er dermed låst, og islamistene har gjentatte ganger klart å snike seg inn i byene for å okkupere bygninger. Det er disse terrorhendelsene som når norske medier.
Det er både tidkrevende og vanskelig å holde byene trygge mot angrep. Bøås skriver at Mali må løse problemene sine ved å la alle politiske partier sitte ved forhandlingsbordet. All internasjonal støtte må foregå i samhandling med maliske myndigheter og politiske partier ved forhandlingsbordet. Dr. Keenan er enig, men lurer på hva som skal skje etter forhandlingene: «De fleste av disse folkene liker å dra ned til Bamako og bo på hotell i en uke med alle regningene betalt, men man må få dem til å stole på hverandre». De kan ikke stole på staten, og opprørslederne krangler over dop-smugling og utroskap, og er lei av internasjonal intervensjon. Algerie sier de vil lede fredsforhandlingene, men tuaregfolket stoler ikke på dem.
Manglende interesse
Bøås legger til at «[den] ungdommelige befolkningen er i ferd med å gi opp sitt eget land»: Store deler av befolkningen fokuserer på sitt eget beste, og velger å ikke investere i å bygge opp landet. Dessuten er få journalister villige til å risikere egen sikkerhet for å rapportere om den kompliserte situasjonen, ettersom konfrontasjonene skjer i perifere strøk som er vanskelig å nå. Ifølge Bøås er norsk media «merkelig uinteressert» i situasjonen, trass i at Norge har soldater i Mali, og at UD har opprettet en ny ambassade i Bamako for å jobbe mot en løsning på konfliktene. Han understreker at om terroristgrupper klarer å få kontroll over et Sahel-land kan det oppstå en domino-effekt i nabolandene.
Alle legitime partier i nord og sør må komme til en enighet hvor hele landets interesser kommer til syne. Myndighetene i sør kan ikke snu ryggen til nordområdet, og må innse at å la et fåtall mennesker styre lokalsamfunnet, samt utnytte fellesressurser, er en dårlig utviklingsplan. Bøås skriver at bruken av franske sikkerhetsstyrker må være effektiv og gjennomtenkt for ikke å gjenta historien fra Afghanistan og Irak uten noe klart mål for intervensjonen. Dr. Keenan legger til at dannelsen av «G5 Sahel», en koalisjonshær dannet av noen afrikanske land i Sahel, kan være en mulig erstatning for franske sikkerhetsstyrker. Én ting er sikkert: De kompliserte forholdene i nordområdet må tas høyde for, slik at Mali kan få en framtid som ikke bunner i endeløs konflikt.
Andreas Hammer Holmefjord (f. 1992) har en master i journalistikk i krig og internasjonale menneskerettigheter.
