Tekst: Jenny Glenton Prescott | Illustrasjon: Kristian Santos Utrimark
De av oss som kan følge drømmen om å si opp jobben for å reise er blant de få heldige i verden, men det er noe en lett glemmer. Instagram-profiler med vakre jenter som dokumenterer sine reiser verden rundt selger ideen om at reising er knyttet til noe «spontant», «ekte» og «naturlig». Med andre ord er reising knyttet til sinnstilstander, og det faktum at det er betinget av materielle privilegier er forsvunnet. Jeg er lei av å bli solgt ideen om at reising er noe alle kan begi seg ut på. Å reise koster penger.
Pengene flyr, de òg
Selv elsker jeg å reise, og synes at jeg har lært masse gjennom å bo utenlands. I sommer reiste jeg til hovedstaden i Chile for å delta på et sommerprogram i regi av UiO. Det var imidlertid flere lokale innbyggere som ikke hadde råd til å dra en time utenfor sin egen by, og derfor aldri hadde sett havet eller stranden. Dette faktum, at folk ikke har råd til å ta slike korte reiser, er noe vi med penger tar for gitt. Når jeg har vært ute og reist, har jeg ofte blitt frustrert over denne manglende forståelsen for dette. Da jeg var i California for noen år tilbake husker jeg at jeg møtte noen norske gutter som var henrykt over eventyret de skulle begi seg ut på: De skulle krysse en farlig del av grensen mellom USA og Mexico med bil. De visste at dette kunne være utfordrende, men de synes selv at det virket svært spennende. Deres mangel på refleksjon over at dette er en reise folk setter ut på med livet som innsats var påfallende fraværende.
«Ekte» opplevelser
På en annen reise møtte jeg to italienske menn som henrykt fortalte meg hvordan de hadde levd på gaten med lokale innbyggere i India. Dette hadde vært en fantastisk opplevelse. De fikk nemlig oppleve det «ekte» India. Videre kritiserte italienerne landet vi befant oss i på det øyeblikket, Cuba. Her hadde ikke italienerne fått innpass i det lokale livet. De var misfornøyde med måten de ble behandlet på, nemlig som turister. De lokale ønsket alltid å selge dem ting, og ved flere anledninger hadde de flørtet med kvinner som hadde vist seg å være prostituerte. Mennene hevdet derfor at landet ikke hadde «ekte» kultur, ettersom innbyggerne bare brydde seg om penger. Å reflektere noe videre over hvorfor det var slik, gjorde italienerne ikke.
Et siste eksempel her er fra et møte med en australier som hadde tatt turen til Medellin i Colombia. Her hadde han kost seg med «rikmannsdopet» kokain, og måtte selvfølgelig dra til Pablo Escobars gravsted for å strø litt av stoffet over narkobaronens hvilested. Man trenger knapt nevne hvordan Escobar oppfattes i sitt hjemland, hvor han førte til enorm død og ødeleggelse.
Sosial ulikhet
Dette er eksempler på hvordan flere turister, i sin trang etter å oppleve såkalte «ekte» og lite «turistifiserte» former for reising, romantiserer og ignorerer vold, historie og globale sosiale ulikheter. Jeg mener vi bør stille oss kritiske til den manglede bevisstheten rundt våre egne privileger som reisende. Mine muligheter til å begi meg ut på spennende eventyr er ikke bare knyttet til «spontanitet» eller nysgjerrighet på «ekte» og «naturlig» kultur, slik det ofte fremstår på sosiale medier som Instagram.
Det er også viten om at jeg har et trygt støttesystem hjemme i Norge. Jeg kan ta sjanser og være spontan, fordi hvis jeg faller, plukker noen meg opp igjen. Å bo på gaten eller befinne seg i farlige nabolag er ikke spesielt eventyrlig om man ikke har muligheten til å pakke sammen tingene sine og ta et fly hjem når man har fått nok.
Mer bevissthet
Som antropologistudent ser jeg fruktbarheten i å gå ut av din egen komfortsone og prøve å forstå det som kan virke fremmed. Jeg ønsker ikke å si at det er noe negativt ved det å reise, men at vi trenger en bevissthet knyttet til privilegiene vi har. Dette vil forhåpentligvis gi oss en dypere forståelse for verdenen vi lever i. En bevissthet rundt globale sosioøkonomiske forskjeller kan medføre ubehag. Det kan få deg til å føle deg privilegert, og ødelegger noe av det romantiske skjæret ved eventyret, men forhåpentligvis vil det gjøre at vi slutter å bruke andre sine hjem og historier som vår egen private lekeplass. God tur!
Jenny Glenton Prescott er en 23 år gammel antropologistudent ved universitetet i Oslo. Hun har tidligere studert ved universitetene i Madrid og Barcelona. I løpet av våren 2018 skal hun på utveksling til Buenos Aires, og håper å fortsette å lære mer om globale forhold. Dette er hennes første tekst for Argument.
Kristian Santos Utrimark (@bokhylle) tegner for tiden ender som drømmer. Går på Kunsthøgskolen i Oslo.
