I februar satte jeg meg på et fly til Madagaskar. Da det eneste referansepunktet de fleste nordmenn har til landet er tegnefilmen med søte dyr, fikk jeg mange kommentarer av typen “åh, du er så heldig som skal dit”. De få gangene jeg snakket med folk som faktisk har vært i landet var responsen helt annerledes, og spørsmålet “hvorfor skal du til Madagaskar?” gikk igjen.
Siste og første reis.
Det er vanskelig å finne slektninger til «reise» utenfor de germanske språkene.
Når det er jul i Norge stresser folk rundt i butikkene for å rekke å handle inn de siste gavene før det er for sent. På den andre siden av jorda, på Christmasøya, er det varmt og rolig. Med unntak av 43,7 millioner krabber som migrerer i flokk over hele øya hvert år.
Muslimske vikinger med kjemmet hår og dametekke: Dess mer vi lærer om vikingtiden, dess lenger unna bildet av ”det ariske, blodtørstige folkeslaget” beveger vi oss.
Jeg er født i Oslo, er utdannet fra universitetet og jobber i Norge. Likevel blir jeg stadig påminnet at jeg ikke hører til. Jeg snakker perfekt norsk, og jeg har mange etnisk norske venner, men det blir stadig satt spørsmålstegn ved min tilhørighet. Grunnen handler om utseende, om arv, at foreldrene mine er født i Lahore, at de har svart hår og brune øyne.
Utvekslingen er et vannskille: Det finnes før og etter, og ideelt sett en utvikling, eller et vitnesbyrd om noe gjort, men for alltid uferdig.
Spontanitet, slumsafari og kokain. Vi reiser som aldri før. Allikevel virker vi uopplyste når vi snakker om dagens globale landskap.
De svermer, dundrer over lange distanser, flyr i flokk og sender arvematerialet ut på reise med vind og vann, eller i sålen på en sko. For å overleve på en skiftende planet gjelder det å holde vandrelysten frisk.