Tekst: Even Teistung | Illustrasjon: Frederikke Becher Hermansen
Markedsplass
Jeg dro til Freiburg av to grunner, den ene et påskudd og den andre en faktisk drivkraft. Da masteroppgaven jeg arbeider med krever tyskferdigheter, ble det naturlig å skulle dra på utveksling for å forbedre de rustne evnene jeg besitter. I virkeligheten handlet det i mye større grad om et ønske om å oppspore en side eller to av den tyske kulturhistorien.
Gjennom tiden har byen vært befolket av en rekke betydningsfulle skikkelser i tysk åndsliv: filosofene Edmund Husserl og Martin Heidegger, som begge jobbet ved universitetet; Hannah Arendt, Hans-Georg Gadamer, Max Weber, Konrad Adenauer, Franz Rosenzweig, lista fortsetter. Mitt eget anliggende dreide seg om dette: Både kritikerfilosofen Walter Benjamin og forfatteren W.G. Sebald, mitt arbeids to omdreiningspunkter, studerte i sin tid ved Albert-Ludwigs-Universität Freiburg, begge to i omtrent samme alder som meg, og begge i omtrent samme ærend: Å finne spor av litteraturen i historien, og av historien i litteraturen.
I Freiburg leter jeg etter historie. Slik Benjamin skisserte en omvendt historieforståelse, fra bunnen og opp, og slik Sebald viste hvordan historien aldri forlater oss, slik ønsker jeg selv å avdekke noen historiske tråder, her hvor de begge har passert før meg.
Men jo lengre oppholdet har vart, har også disse umiddelbare motivasjonene trådt til siden, til fordel for grubling av den mer hensiktsløse typen.
Krambod
Som så mange har skrevet før, er det en merkelig form for hjemløshet man opplever ved å bo kun en kort tid i en ny by. Overgangen fra en etablert tilværelse til denne svevende mellomtilstanden er drastisk: «Hjem» endrer betydning, det blir fleksibelt. På samme tid betegner det tryggheten i Oslo og det stadig mer tilvante venteværelset jeg per nå bor i. Rommet bærer merker av å være et sådant: Da jeg kom ble jeg nesten forulempet av mangelen på, egentlig, alt. Nakent gulv, nakne vegger, naken seng, nakent skrivebord, tomt skap, et vindu barrikadert av en gjennomhullet metallplate som, skal vi tro arkitekten, skulle fungere som gardin og lyddemper i en og samme enhet, men som knapt fungerer som noen av delene, og dessuten aldri tas i bruk, grunnet dets umåtelige heslighet.
Nå, derimot, har også dette rommet blitt et hjem; delvis via bruk, i større grad via den stadig voksende bokhylla (antikvariatene i Tyskland har hva det skulle være, og det slår meg i hvilken grad landet som sådan vet å ta vare på sin kulturarv, og samtidig å dyrke en ny, i sterk motsetning til Norge, som knapt nok har noe å by på, hverken av egne eller andre lands bøker. Det er jo knapt mulig å få kjøpt Obstfelder, for pokker!), mengden tomme øl- og vinflasker over dørkarmen, og, kanskje mest betydningsfullt, en følelse av å mestre omgivelsene, å kunne gå en hel dag med kun tysk som talemål, ideelt sett også som lesemål.
Firemannsbolig
For en tid siden stjal jeg Pål Norheims Oppdateringer 2, og jeg ble møtt av et Benjamin-sitat. Han skriver at den melankolske søker den partner som åpner for bevegelse, ikke stillstand: I kjærligheten søker de fleste et evig hjem. Andre, svært få, søker imidlertid den evige reise. Selv om jeg i ettertid har innsett at min melankolske disposisjon i større grad er tilgjort enn reell, veier sitatet tungt, og det bærer også over på det å bo: Det elendige rommet i bydel Vauban fordrer ikke etablering, men utferd. Og det er nettopp i dette at utvekslingstilværelsen gis mening; for er det ikke slik at man drar, ikke for å finne noe annet, men for å dra? Hvor falskt låter det ikke hver gang jeg forklarer at jeg skal «forbedre tysken», når jeg i virkeligheten har dratt for å dra, for å ikke sitte hjemme, og, det må sies, for å fotfølge de to avdøde forløperne mine ved universitetet, som jeg i løpet av arbeidet i stadig større grad lærer å kjenne, og, med fare for å kompromittere hele arbeidet, begynner å føle et slektskap til?
Norheim skriver om sitt adopterte hjemsted at selv om jeg har bodd på Eidsvågneset i snart 15 år, vekker skrittene mine ingen gjenklang av fortid, heller ingen historier – ikke engang min egen, og selv om jeg på et vis er enig, at et landskap man er vokst opp i bærer med seg en egen verdi, så spørs det om ikke den rotløse tilværelsen, liksom svevende et par centimeter over bakken, er å foretrekke. Utvekslingen er et slikt vannskille: Det finnes før og etter, og ideelt sett en utvikling, eller et vitnesbyrd om noe gjort, men for alltid uferdig. Utvekslingen amputeres før den fullbyrdes, og den vil, kan jeg tro, alltid nappe i skjorteermet, som for å påminne om muligheten til igjen å forlate det vante.
Eller Norheim igjen, om det etablerte livet han selv aldri levde:
Det er nærliggende å anta at huset er bebodd av et ungt par med ett eller to barn; og idet bussen passerer, hender det at jeg lurer på om det bare er den ene som drømmer om familieliv, mens den andre har en uslukkelig drøm om reiser i uveisomme strøk langt hjemmefra, eller om disse to drømmene, så vanskelige å forene, lever i dem begge, og at det nettopp er denne ambivalensen, denne splittelsen, som forener dem.
Selv var han stadig på reisefot, ofte til Nord-Afrika, hvor han hadde sin barndom som misjonærsønn. Lik ham var både Benjamin og Sebald nært sagt patologiske reisende; deres biografier vitner om utallige forflytninger, dominert av vekk. Sebald forlot et Tyskland han ikke kunne holde ut, til det var krigsgenerasjonens moralske forstillelse for overveldende; Benjamin, på sin side, reiste rastløst fra sted til sted, ble til slutt fordrevet fra Berlin, og tok livet av seg på flukt. Men reisingen var for dem begge også villet, kanskje fordi det å slå seg til ro, når alt kommer til alt, ikke lenger er holdbart om man først har kjent avstanden til det nære på kroppen. Sebalds essaysamling Unheimliche Heimat sier mye: Det er hjemmet som er fremmed, det finnes en uforsonlig avstand, om enn bare noen millimeter vid, mellom selv og omgivelser. I Benjamins tilfelle ble hjemmet politisk uholdbart, i Sebalds moralsk. Og kanskje er det noe slikt man selv får kjenne på ved et på forhånd avbrutt utenlandsopphold: En følelse av nesten bunnløs hjemløshet, som i sin tur lar begrepet «hjem» relativeres, og bortferdstrangen vokse.
Under konstruksjon
Som del av masterarbeidet dro jeg 12. desember til Marbach am Neckar, en halvtime nord for Stuttgart. Der ligger Deutsches Literaturarchiv, et enormt kompleks der store deler av den tyske litteraturarven holdes lagret, inklusive Sebalds private bibliotek. Da jeg ankom var det altfor mye som var ugjort: Kommunikasjons- og registreringsproblemer hemmet muligheten til å få tilgang til arkivene, så jeg ble heller sittende til langt utover kvelden i den åpne delen av biblioteket med Saturn’s Moons i hendene, en håndbok om Sebalds liv og levnet. Jeg flasket meg opp med biografiske detaljer, og kom snart til hans Freiburgopphold. Blant flere bilder av forfatteren som ung mann fikk jeg se Sebalds bosted i byen, et stort kollegium i Maximilianstraße 15. Jeg kunne ikke dy meg, søkte det opp på google maps, og innså at det var et steinkast unna Goetheplatz, hvor jeg selv hadde vandret rundt utallige ganger, hvor jeg seinest for et par uker siden tok med meg Tobias Danske, som lot meg drikke kaffe alene.
De neste dagene brukte jeg på å skumme meg gjennom Sebalds Walter Benjamin-bøker, å spore hans notater og markeringer, i den hensikt å understøtte mine egne funn. Og mens jeg satt slik, lukta litt på bøkene, fulgte markeringene med fingrene, ble jeg svimmel av vissheten om at de i stor grad ble gjort da eieren var rundt min egen alder, og befattet seg med samme materiale. Seinere leste jeg Sebalds brev til Benjamins venn Theodor Adorno, sendt 14. desember 1968: Den unge litteraturviteren, allerede med en bok bak seg, ba ærbødigst om en anbefaling til en universitetsstilling. Noe svar kom aldri, under ett år etter var Adorno død. På dagen 33 år etter at brevet var sendt, døde W.G. Sebald.
Jeg merket meg datoen, sjekket dagens: 14. desember 2017.
Even Teistung (f. 1992) studerer litteraturvitenskap og publiserer en sjelden gang essays i Klassekampen.
Frederikke Becher Hermansen (@frederikkebecher) er først og fremst dansk. Går på Kunsthøgskolen i Oslo.
