Tekst: Aslak Kittelsen
Mange av oss ser med vantro på den politiske utviklinga som har funnet sted i USA det siste drøye året. En businessmann og reality-TV-stjerne uten snev av raffinement inntok Det hvite hus, og begynte sporenstreks å gå inn for politikk den amerikanske venstresida og det store flertallet av europeere finner avskyelig. Fra et liberalt ståsted er det ikke vanskelig å synes at det er noe galt med den sittende presidenten.
Vannskillet på «venstresida»
Men hva er det som er galt med ham? Der ser vi ei skillelinje mellom to fløyer i det demokratiske partiet, ei skillelinje som er underrapportert i norsk media. Noen ser på Trump sjøl som problemet, mens andre snarere ser på Trump som symptomet på et større problem: Et samfunnsystem som er sosialt dypt urettferdig. De førstnevnte er det demokratiske etablissementet, som i stor grad og ganske høylytt gikk ut under merkelappen #Resistance så fort den nye presidenten hadde begynt. Mot dem står de såkalte «progressive», venstrefløya i partiet. Kampen om nominasjonen i forkant av 2016-valget viste tydelig dette vannskillet i partiet.
Et eksempel som illustrerer forskjellen mellom de to fløyene, er svaret deres etter Trumps beryktede kommentar om såkalte «shithole countries». Bernie Sanders gikk ut og poengterte hvilke bidrag innvandrere fra fattige land gir til USA, og illustrerte dette ved sin egen familiehistorie; og den progressive youtuberen Kyle Kulinski la denne kommentaren til ei lengre liste over faktorer som gjør at det er lett å angripe Trump for å være regelrett rasistisk. Det demokratiske etablissementet, derimot, nøyde seg med å kritisere språkbruken til presidenten! Om noe kan kalles effektiv «motstand» mot en president, er ikke dette noe som hører under den merkelappen.
Republikanerne kontrollerer for øyeblikket de fleste delstater, begge kamre i kongressen, samt naturligvis den utøvende makta. Hvordan skal demokratene klare å vinne denne makta tilbake? De to fløyene har ulike løsninger: Etablissementet vil si at man må gå til høyre for å appellere til konservative velgere. De progressive, på si side, hevder tvert imot at man må gå til venstre for å appellere til de samme velgerne, og argumentere hardere for høyere minstelønn, offentlig helsevesen og gratis høyere utdanning. Hvorfor? Jo, fordi mange av disse velgerne støtter sosialpolitikk som gagner dem sjøl, sjøl om de også er verdikonservative.
«Sanders in Trump Country»
Et eksempel på dette så vi i mars 2017, da Sanders holdt et åpent møte i et fylke i West Virginia der tre fjerdedeler av velgerne stemte på Trump. Dette gjaldt også mange av de frammøtte, da de ble spurt om hvem de stemte på. Mot slutten av møtet holdt Sanders en kort tale der han forsvarte offentlig fullfinansiert helsevesen, investering i bedre infrastruktur, samt gratis høyere utdanning – og fikk flere kraftige runder med applaus.
Egentlig er det gammalt nytt at arbeiderklassevelgere går til høyre når venstreorienterte partier ikke leverer venstreorientert politikk: I Norge har vi visst dette siden 2007, da Magnus Marsdal utga FrP-koden, der han forklarer FrPs framvekst med nettopp det at Ap skled til høyre i politikken. Naturligvis er USA et ganske annet politisk landskap, men Marsdal pekte den gang likevel på at John Kerry ikke lyktes i å appellere til arbeiderklassevelgere da han forsøkte å slå George Bush i 2004 – Kerry hadde ganske enkelt ikke de politiske verktøyene til det.
Hillary Clinton hadde heller ikke de politiske verktøyene som kunne appellere til konservative arbeiderklassevelgere. Trump, på sin side, sa at han skulle hjelpe vanlige folk, blant annet ved å bringe arbeidsplasser tilbake til Statene. Det at Trump sjøl både har brukt illegale innvandrere som underbetalt arbeidskraft og flagget ut arbeidsplasser til andre land, kunne vært en pekepinn på at det var lite hold i retorikken hans, noe vi har sett etterpå. Og en annen kandidat enn Clinton kunne ha torpedert Trump ved å påpeke dette. Clinton gjorde det ikke – og tapte valget fordi Trump fikk totalt 80000 flere stemmer i Pennsylvania, Michigan og Wisconsin – stater som stemte på den demokratiske kandidaten i hvert presidentvalg fra 1992 til 2012.
Etablert og progressiv politikk
Et av temaene som deler de to fløyene i det demokratiske partiet, er synet på helsevesenet. De «moderate» demokratene ønsker først og fremst å beskytte Affordable Care Act (ACA, også kjent som Obamacare), og ønsker ikke å gå videre til et offentlig fullfinansiert helsevesen. Venstrefløya, på si side, peker på at ACA langt fra dekket hele befolkningen, heller ikke før Trump begynte sin presidentperiode. De peker videre på at stort sett alle andre I-land har et offentlig fullfinansiert helsevesen, og at de bruker vesentlig mindre penger per innbygger på dette enn det USA bruker på sitt helsevesen. At de etablerte ikke støtter å bygge ut helsevesenet, forklarer de progressive ved at de etablerte mottar store beløp fra legemiddelindustrien og forsikringsbransjen – næringer som tjener på det eksisterende systemet.
Dette bringer oss inn på et annet tema som deler demokratene, nemlig synet på kampanjebidrag fra selskaper og organisasjoner. Etter at Bernie Sanders kom langt i nominasjonsprosessen i 2016 med mange små donasjoner (27 dollar i gjennomsnitt), har mange demokrater valgt å gå samme vegen. Hvorfor? Fordi de mener at mottar man bidrag fra særinteresser, vil man i praksis stå i gjeld til dem, og prioritere disses interesser over interessene til egne velgere. Etablissementet, derimot, har ikke bare bestemt seg for å fortsette å motta kampanjebidrag, men er også langt mer tilbøyelige til å støtte kandidater som kan samle inn store summer på kort tid.
Strategier for 2018
Skal demokratene vinne presidentvalget i 2020, vil det komme godt med å først gjøre det godt i kongressvalget i 2018. Da må det kraftigere lut til enn demokrater som Doug Jones, som i bunn og grunn vant Alabama utelukkende fordi svarte velgere foretrakk en politiker som ikke hadde ytret at USA var et bedre samfunn da de fortsatt hadde slaveriet. Kampene dette året vil foregå delstat for delstat, og i flere av disse delstatene står slaget mellom demokrater fra hver si fløy.
Samtidig som Trump vant presidentvalget, vant demokraten og juristen Kamala Harris kampen om det ene senatsetet i California. Det er imidlertid ikke sikkert at hun blir sittende lenge: Det har vært spekulasjoner om Harris kommer til å stille til valg som presidentkandidat i 2020. Skulle hun gjøre det, og vinne, vil hun ikke bare bli USAs første kvinnelige president, men også USAs første president av indisk opphav. Harris står imidlertid trygt plantet i den etablerte fløyen av det demokratiske partiet, og har et ganske grumsete rulleblad når det gjelder sosialpolitikk. Mens hun tjente som statsadvokat i California, gjennomførte banken OneWest tvangssalg i delstaten, deriblant mot mange eldre. Det viste seg etter hvert at mange av disse tvangssalga var utført for tidlig, og Harris’ egne ansatte anbefalte henne å rettsforfølge West Bank. At Harris endte med ikke å gjøre dette, kan ha en sammenheng med at hun hadde mottatt kampanjebidrag fra den samme banken.
Progressiv kvinnebølge
Ønsker man å følge fremadstormende kvinner i amerikansk politikk, er det heldigvis mange som har et renere rulleblad enn Harris. Et godt eksempel er representant for Hawaii Tulsi Gabbard. Gabbard er en krigsveteran som i ettertid har snakket ut mot amerikansk intervensjon i Syria, og fått pepper for det. Verdt å nevne er også Deedra Abboud, som stiller til senatsvalg i Arizona. Abboud er en hijabkledd islamkonvertitt som snakker varmt og inderlig om hvor viktig det er å ha en sekulær stat, samt at hun er en sterk forsvarer av nettnøytralitet.
I California kan Harris i år få følge av Allison Hartson, som er lærer og mangeårig medlem av Wolf PAC, en organisasjon som kjemper for å få slutt på kampanjebidrag fra selskaper. Hun utfordrer sittende senator Dianne Feinstein, et av de eldste medlemmene av kongressen, og sjokkerende konservativ til å være en demokratisk senator som representerer California. Ikke bare mottar Feinstein store kampanjebidrag fra selskaper – hun har også stemt for flere større frihandelsavtaler, samtidig som hun har motstått å gå inn for offentlig helsevesen, som er overveiende populært blant demokrater i California. Dessuten stemte hun for Irak-krigen under Bush-administrasjonen – noe hun aldri har gått tilbake på. Feinstein er på mange måter ute av takt med den demokratiske grasrota i delstaten, noe Hartson – som forkjemper for offentlig helsevesen og mot store kampanjebidrag – ikke er. I løpet av de siste månedene av fjoråret klarte Hartson faktisk å samle inn mer penger enn Feinstein, trass i at hun utelukkende baserer seg på små bidrag fra vanlige mennesker.
Cojones i grenseland
Kampen om dette senatsetet i California er det ikke urimelig å se optimistisk på fra et progressivt ståsted. Går man til Texas, derimot, er det kanskje vel optimistisk å tro på progressiv seier. Her finner vi en av de demokratene som muligens har mest cojones, nemlig Beto O’Rourke. Han representerer 16. distrikt i Texas, som i hovedsak omfatter grensebyen El Paso, men har valgt å risikere alt for å stille til senatsvalg. Han stiller mot kanskje en av de aller mest omdiskuterte politikerne i USA, nemlig Ted Cruz. Ja, du leste riktig. Han utfordrer Ted Cruz. I Texas. O’Rourke står for mye av det samme som Hartson i California, deriblant offentlig helsevesen og motstand mot kampanjebidrag, og har i tillegg markert seg som forsvarer for de såkalte DREAMers – mindreårige, illegale innvandrere.
Det store flertallet av befolkningen i USA ønsker at denne innvandrergruppa blir i landet – til og med i Texas. O’Rourke står altså for politikk mange i Texas ønsker, og det er all grunn til å tro at han kan nå en god del verdikonservative velgere med denne politikken. Øker han i popularitet, er det imidlertid ingen grunn til å tro at Cruz vil legge bånd på seg for å lansere en grundig svertekampanje, og det er heller ingen grunn til å tro at O’Rourke vil få noen håndsrekning fra det demokratiske etablissementet. Kan han trosse disse hindringene ved å være på bølgelengde ved folket?
Wisconsin
Land og strand rundt i Statene kan man finne liknende kandidater som går i bresjen for det de mener er verdiene USA må omfavne. Jeg skal bare nevne en til: 1. distrikt i Wisconsin byr på enda en interessant demokratisk utfordrer, nemlig Randy Bryce. Bryce er jernarbeider, og er i tillegg noe så lite stereotypisk amerikansk som en lokal fagforeningsmann i sitt distrikt i Wisconsin. Den sittende representanten Bryce utfordrer, er ingen ringere enn den ledende republikanske ideologen i kongressen, nemlig Paul Ryan. Ryan virker ikke videre populær i distriktet sitt, mens Bryce har stor troverdighet blant den lokale arbeiderklassen. Det kan dermed godt tenkes han blir valgt.
Hartson, O’Rourke, Abboud og Bryce er bare fire av mange grunner til at valgåret 2018 over dammen blir riktig spennende. Vil de progressive klare å beseire republikanerne før det demokratiske etablissementet spenner bein på dem?
Aslak Kittelsen (f. 1987) er historiker og studerer spansk ved Universitetet i Oslo.
