Tekst: Benedicte Tandsæther-Andersen | Foto: Nasjonalmuseet i Danmark
Jeg fant steinrøysene en ettermiddag i oktober. Da jeg stod mellom et titalls mosegrodde hauger i en skog jeg lenge har ønsket å utforske, slo det meg hva røysene kunne være. Og etter noen timers research var det klart: disse haugene ble noens siste hvilested – det var gravhauger jeg hadde funnet. Gjennom århundrene har tykk, grønn mose dekket steinene og trerøttene så godt at man bare kan ane omrissene av dem. Naturen har tatt disse en gang så stolte vikingene tilbake. Historien hviler her.
Myter
Hvem var vikingene? Diskusjonen pågår fortsatt, og det viser seg at vi har lett for å tro på det vi har blitt fortalt om dem. En av de mest seiglivede mytene er at de var barbarer på blodtørstig jakt etter skandinavisk overlegenhet. Og selvfølgelig – fortell en amerikaner at vikingene ikke hadde hjelmer med horn, og du vil sannsynligvis få høre «OMG! Really? That is so disappointing, they look so cool!». Men disse stilige hjelmene med horn er en myte som oppstod på 1800-tallet. De fleste vikinger hadde sannsynligvis bare enkle metall- eller lærhjelmer når de skulle «i viking» (les: kamp), og fortsatt er det kun funnet én hjelm historikerne med sikkerhet kan si at tilhørte en ekte viking. Hjelmen – som ikke har horn – er funnet på gården Gjermundbu i 1943, og er i dag utstilt på Kulturhistorisk museum i Oslo. I dag er likevel hjelmer med horn et av de viktigste symbolene på nettopp vikingtiden.
Skjult i broderiene
Etter at Norge ble kristnet, ble vikingtiden blant annet glemt fordi hauglegging ikke var tillatt i kristendommen, og i glemselen forsvant sporene av en hel tidsalder. I moderne tid finner forskerne stadig nye ting som vitner om en mangefasettert kultur – tegn som ikke passer inn i det bildet mange har av hvem vikingene var.
For kort tid siden ble det kjent at tekstilarkeologen Annika Larsson ved Universitetet i Uppsala har funnet arabiske skrifttegn i en brodert bord fra en vikinggrav. Lest med speilskrift, var ett spesielt ord tydelig for historikeren: «Allah». Og dermed var en relativt banal debatt i gang. Vi vet jo alle at vikingene reiste til fjerntliggende land, der de plyndret, drev handel, bosatte seg og til og med regjerte. Likevel, i vår moderne tid har påstanden at vikingene villig ble begravet med islamske gjenstander vist seg å romme et stort potensiale for konflikt. Fantes det virkelig muslimske vikinger? Var ikke alle vikinger «ariere» som i minst 12 generasjoner bakover hadde forfedre fra Skandinavia? Det hjelper ikke at man også i andre graver har funnet gjenstander med arabiske inskripsjoner. Kommentarfeltene koker – både i sosiale og mer seriøse medier.
Kvinnebedårerne
I vikingtiden, som i dag, var det status å ha venner fra utlandet. Via kontakter utover ens egen lille landsby, by eller land kunne man vise at man hadde sett verden. Om ikke i egen person, så i hvert fall via ens venner. Vikingene satte sin ære i å behandle sine gjester godt, og langt i fra alle utenlandske personer i vikingenes bosetninger var der i kraft av trelldommen sin. En populær teori i dag er at bitre munker skrev ned sine møter med vikingene som skrekkopplevelser fordi vikingenes manerer, klesstil og renslighet hadde sterk appell hos kvinnene. Hvorfor skulle kvinner bli værende i samfunn der mennene verken luktet godt, hadde gode manerer eller gjorde sitt for å imponere damene? Den romantiske appellen er ikke nødvendigvis så annerledes fra vår tid, selv etter 1000 år. Det er funnet flere kammer enn sverd fra vikingtiden, og i en sagafortelling skildres det at en vikingkonge ikledte seg en kappe med gulltråder sydd inn i stoffet: et høyst uegnet plagg dersom han skulle i kamp.
Dannelsesreise eller tokt?
En bereist viking med stor kunnskap om andre samfunn og kulturer kunne lett imponere med store selskaper og spennende fortellinger. Vikingenes «dannelsesreiser» handlet om å se verden og lære den å kjenne. De klokeste var dem som hadde sett ting med egne øyne, og ikke fått det fortalt av noen andre. Både nazister og nynazister har likevel tatt vikingenes påståtte «blodtørstige» trang til inntekt for sin egen kampsak: «den ariske rasens seier» i Europa og verden for øvrig. Paradokset – at vikinger først og fremst levde av handel, og ikke voldelig plyndring – blir gjentatte ganger forsøkt tilbakevist av de mest dedikerte nazistene. Kampen om hva vårt «kollektive minne» om vikingene skal være stilner tilsynelatende aldri. Hva kan vi akseptere at vikingene var, og hvordan ønsker vi å tenke på dem? Hvordan preges vår nasjonalfølelse av å få vite nye ting om vikingene? Vikingene levde i en tid der «menneskeraser» ikke ennå lå til grunn for noen folkemord, hudfarge ikke beskrev noe annet enn utseende og det mest sannsynlig ikke fantes noen rangering av kulturer. Årtusenet som har fulgt etter deres tid har likevel gjort det vanskelig for mange av oss å virkelig «se» dem.
Iranske vikinger
Vikingene levde med utlandet tett på kroppen – reisene brakte både dem til kulturene og kulturene hjem til dem. De forsøkte likevel i liten grad å påvirke kulturene i landene de kom til, selv om det foregikk en utveksling av varer, kultur og folk – både som følge av plyndring og av handel. Historikerne og arkeologene har blant annet ikke funnet noen tegn på at vikingenes bosetninger i «Vinland» (i dag Amerika) i nevneverdig grad påvirket urbefolkningens levesett.
Selv sett i et moderne perspektiv har det sannsynligvis eksistert vikinger som var mer bereiste enn mange nordmenn er i dag. Arkeologer har funnet vikinggraver der levningene antyder at personene hadde opphav fra Iran, men likevel er iranske vikinger sjelden sett i TV-serier og filmer. En indianerkvinne som dro til Island sammen med vikingene for over 1000 år siden – og som i dag er stammor for 5 prosent av Islands befolkning – har kun blitt en kuriositet i historiebøkene. Det samme har en indianerkvinne gravlagt i Danmark blitt. Og fortsatt vet vi langt fra alt om hvem vikingene var eller hvordan stamtavlene deres så ut. Ideen om den fullblods nordiske viking forvitrer under vekten av stadig nye historiske bevis, men fortsatt finnes det nesten ikke spor av den multikulturelle vikingtiden i populærkulturen.
En tidlig morgen i oktober 2017 reiser folk fra Helheim – gudinnen Hels dødsrike – lydløst langs Oslofjordens bredd. Det ser ut til at de vet hvor de skal, de tåkete skyggene deres har streifet her mange ganger tidligere. Mellom og over trekronene langs kysten klatrer tåken mot målet, og stopper ikke før den har nådd frem til den skogkledte fjellsiden der steinrøysene – gravhaugene – venter. Kanskje kommer tåkefolket med beretninger om fjerne land og ukjente folkeslag. Når morgensolen omsider omfavner de gamle trærne, vil Hels folk reise videre. Skyggene deres ruller over steinrøyser og trerøtter, mens øredøvende stillhet fyller skogen. Her hviler historien.
Benedicte Tandsæther-Andersen har en bachelorgrad i kriminologi og er nylig ferdig med en bachelorgrad i journalistikk. Hun har skrevet mange tekster for Argument, og har nå fått jobb i Shifter.no, som skriver om gründere, innovasjon og teknologi.
