Tekst: Aslak Kittelsen | Bilde: Skjermdump fra Associated Press
November 2000. USA holder pusten: Kandidatene er republikaneren George W. Bush og demokraten Al Gore, og det står jevnt. Meldingene tikker inn fra stat etter stat i favør for snart den ene, snart den andre kandidaten. Plutselig tikker det inn at Gore har fått flertall i Florida. Valget er vunnet! Imidlertid går det ikke lang tid før det svinger, Fox News erklærer flertall for Bush i solskinnsstaten. Gore ringer Bush og gratulerer ham med seieren. Straks etterpå tar han imidlertid en prat på bakrommet med teamet sitt – og ringer tilbake til Bush for å informere at han likevel ikke har gitt seg…
Over de neste månedene foregår det ny opptelling etter ny opptelling av stemmer fra Florida, og afroamerikanske medlemmer av Representanthuset kommer med beskyldninger om at afroamerikanske velgere i delstaten ikke hadde fått anledning til å stemme. Ikke engang valgblankettene hadde oppgitt riktig informasjon, skulle vi tro rapportene. Det hjalp ikke: Til sjuende og sist avgjorte høyesterett at Bush var valgvinner, og han ble innsatt 20. januar året etter. Resultatet ble bruduljer under innsettelsen: Under innsettingsparaden ble limousinen til Bush ikke bare møtt av paroler, men også av egg, og man valgte å bryte tradisjonen om at presidenten går til fots til Det hvite hus.
Hva var det som skjedde? Foregikk det valgfusk? Og hvordan kom Gore i den situasjonen at usikkerhet om noen få tusen stemmer i én stat felte ham?
Valgkollegiet
Rent bortsett fra stemmetellingsrotet i Florida, vant Al Gore flertallet av de avgitte stemmene på landsbasis: En halv million flere amerikanere stemte på ham enn på Bush. Som kjent er det imidlertid ikke flertallet blant velgerne som avgjør presidentvalg i USA, men valgkollegiet: Hver enkelt delstat velger et antall valgmenn som står i forhold til antall kongressmedlemmer delstaten har. Derfor kunne det som skjedde i Florida få nasjonale konsekvenser: Den som fikk et knapt flertall i den delstaten, fikk alle delstatens valgmenn – som utgjorde tungen på vektskåla for valgresultatet nasjonalt.
I de fleste andre republikker blir presidentvalg avgjort ved alminnelig stemmeflertall, uten valgkollegium. Dette sikrer at flere kandidater, også fra mindre partier, kan stille. Disse republikkene har dessuten et system der et større antall kandidater stiller i første runde, og der det blir en runde nummer to mellom de to største kandidatene hvis ingen av dem får over femti prosent av stemmene.
Sjølsagt er heller ikke dette systemet bare et gode: I presidentvalget i Østerrike i 2016 var begge kandidatene som kom seirende ut av første runde fra de politiske fløyene, og andre runden utviklet seg til en thriller der det var svært få stemmer som skilte mellom dem. I dette tilfellet har dette systemet fått skylda for å polarisere politikken ved å trekke opp skarpere skillelinjer mellom de politiske fløyene enn det politiske landskapet egentlig viser. I de fleste andre slike presidentvalg har det imidlertid vært minst én moderat kandidat i siste runde av valget – presidentvalget i Frankrike i 2017 førte neppe til noe mer polarisering enn valget i USA i 2016.
Slaget om vippestatene
Det er umulig å si hvordan et presidentvalg i USA ville utspilt seg, hadde man hatt den franske modellen: Amerikanske presidentvalg viser jevnt over høyere valgdeltakelse i vippestater – delstater som kan vippe enten den ene eller den andre vegen – enn i delstater som regnes for sikre demokratiske eller republikanske delstater. Hadde amerikanerne hatt et fransk system, ville deltakelsen i stater som New York, California og Texas sannsynligvis vært høyere, med stemmer som ville kommet begge partier til gode. Det er ikke godt å si hvordan det endelige utfallet hadde blitt i så fall.
Slik som systemet er, påligger det en presidentkandidat å vinne mange nok vippestater for å vinne valget nasjonalt. Og Gore var en såpass svak kandidat at han tapte en del delstater han burde ha tatt. Ikke bare endte Gore med å tape Florida, han mistet også hjemstaten Tennessee, og ble dermed den første presidentkandidaten på lenge som mistet hjemstaten sin. I tillegg tapte han West Virginia, som hadde stemt republikansk bare én gang i løpet av de siste seks valga. Valgresultatet var at Bush hadde 271 valgmenn mot Gores 267, og i denne stillinga ville det å vinne bare én av disse statene ha vippet valget i Gores favør.
Den ene kandidaten får flertallet av stemmene, den andre får flertallet i valgkollegiet. Slik sett var 2016-valget en ekstrem versjon av 2000-valget: Hillary Clinton fikk et langt tydeligere stemmeflertall enn Gore – hun fikk nesten tre millioner flere stemmer enn Donald Trump. Men trass i dette fikk hun langt færre valgmenn enn Gore: Bare 232, mot Trumps 306! Det var flere delstater der resultatet var svært jevnt – blant de jevneste var Pennsylvania, Michigan og Wisconsin: I disse delstatene til sammen fikk Trump bare 80 000 flere stemmer enn Clinton. Hadde Clinton vunnet disse statene, hadde disse statenes 46 valgmenn vært nok til å sørge for seieren hennes – og for at hun hadde gått over i liberal historieskriving som redningskvinnen som knuste den farlige høyrepopulisten i et valgskred. Særlig vanskelig burde det heller ikke ha vært – alle tre delstatene ble vunnet av hver eneste demokratiske presidentkandidat i perioden fra 1992 til 2012.
I kjølvannet av 2016-valget har det knapt vært anklager om samme type valgfusk som anklagene om Florida i 2000, om enn den grønne kandidaten Jill Stein bad om ny opptelling av stemmer i Wisconsin. Derimot har anklagene florert om russisk innblanding i valget, og ikke overraskende er det Pennsylvania, Michigan og Wisconsin som ofte nevnes.
Utro velgere?
Uavhengig av om det fant sted valgfusk eller ikke, er det mer interessant å se på hva det var som gjorde at disse statene lå på vippepunktet i utgangspunktet. Og et viktig spørsmål er: Klarer man å mobilisere grasrota i eget parti? I Gores tilfelle viser det seg at han slett ikke klarte det: Bare i Florida stemte hele tolv prosent av demokrater på George W. Bush.
Hvorfor denne upopulariteten hos grasrota? Sjøl om Gore i valgkampen forsøkte å distansere seg fra det, var hans ry preget av at han hadde vært visepresident for Bill Clinton i åtte år. Og president Clinton hadde stått for en del upopulær politikk, blant annet ved å deregulere økonomien, ved å svekke fagforeningenes makt, samt ved å forårsake en massiv økning i antall fengslede. I tillegg valgte Gore en visepresidentkandidat til høyre for seg: Joe Lieberman, som på det tidspunktet var senator for Connecticut, har siden markert seg ved at han støttet George Bush i 2004, og ved å støtte Donald Trump i senere år.
Høres dette kjent ut? Det burde det. I 2016 stemte hele ti prosent av demokrater på landsbasis på Trump, ikke minst i de delstatene Clinton tapte marginalt. Ikke få arbeiderklassevelgere hadde stemt på Obama i to valg, for så å snu til Trump dette året. Hvorfor? Jo, svaret fra mange av dem er at handelsavtalene Clinton uttrykte stor støtte til har fått arbeidsplassene deres til å forsvinne. Clinton var først høylytt tilhenger av NAFTA, i egenskap av førstedame, og så av TPP, i egenskap av utenriksminister. For mange grasrotdemokrater ble dermed Trump et mindre onde.
Interessant er også Clintons valg av visepresidentkandidat. Etter å ha møtt stor motstand i nominasjonsprosessen fra Bernie Sanders, ville det være naturlig for henne å gå til venstre politisk, og velge en visepresidentkandidat som hørte til den progressive fløya av partiet: Ett navn som ble nevnt, var Elizabeth Warren. I stedet valgte Clinton å gå til høyre, og gikk for Tim Kaine …
Grønne syndebukker
Langt fra alle demokrater som ikke fikk seg til å stemme på Al Gore, valgte republikanerne i stedet. Noen gikk til benken, andre gikk til Green Party: Deres kandidat, Ralph Nader, endte med å få 2,9 millioner stemmer i 2000-valget. Demokratene utropte umiddelbart Nader til syndebukken som hindret Gore i å seire. Imidlertid tok de ikke høyde for valgdagsmålinger fra Florida, som stilte spørsmålet om hvilken kandidat velgerne ville ha stemt på hvis bare Gore og Bush var aktuelle. Og disse målingene viser at Bush ville gjort det bedre uten Nader i spillet! Nader tok altså velgere fra begge kandidater.
Green Party stilte en ny kandidat i 2016, som også har blitt stemplet som syndebukk: Jill Stein fikk 4,5 millioner stemmer. Langt fra alle de som stemte på henne ville ha stemt på Clinton hvis Stein ikke var der: Mange ville ha gått til Trump, mens mange ville ha sittet hjemme.
For å oppsummere vant både Gore og Clinton et flertall av stemmene, men tapte i valgkollegiet fordi de tapte nøkkelstater der det var få stemmer som skilte de to. Begge kandidater sto for upopulær politikk, og opplevde at mange demokrater på grasrota valgte den republikanske eller den grønne kandidaten. Og i begge tilfeller ble nederlaget forklart med valgfusk og grønne «syndebukker», i stedet for å vurdere å endre kurs politisk.
Etterspill
Resten er historie. USA fikk åtte år med imperialisme og økonomisk deregulering, og landet (og resten av verden) sliter fortsatt med ettervirkningene: Patriot Act, den økonomiske krisa i 2008, okkupasjonen av Afghanistan og Irak… Demokratene gjorde et halvhjertet forsøk på å vinne tilbake makta i 2004 ved å gå lenger mot høyre – og feilet: I dette valget stemte flertallet på Bush.
Vil demokratene finne seg en ny John Kerry som taper mot Trump i 2020? Det er slett ikke umulig. Etablissementet i det demokratiske partiet kjemper langt hardere mot progressive krefter i eget parti enn de gjør mot Trump, og gjør dermed sitt ytterste for å sabotere for de mest populære demokratene. Sannsynligvis kommer det til å bli valgt inn flere progressive demokrater til Representanthuset i 2018, muligens også noen til Senatet, men det vil ikke være takket være hjelp fra eget parti.
Det er imidlertid verdt å minne om at demokratene tross alt lærte litt etter åtte år med Bush: Obama hadde en venstreorientert retorikk og en personlig sjarm, og klarte iallfall i noen grad å innføre populær politikk, om enn presidentperiodene hans etterlot mye halvgjort. Det var nok til å få ham valgt inn etter Bush, og er nok til at han vil stå igjen som en av de bedre presidentene for mange amerikanere.
Obama står i noen grad mellom de to ytterpunktene i det demokratiske partiet. I dag er en handfull demokrater på gli fra den etablerte leiren, og inn i dette samme mellomrommet: I spissen for dem står de relativt unge senatorene Cory Booker, Kirsten Gillibrand og Kamala Harris. De har ikke noe progressivt rulleblad, og er like avhengig av forretningsinteresser som de fleste amerikanske folkevalgte. Imidlertid har alle tre nylig kunngjort at de ikke vil ta imot penger fra politiske handlingskomiteer (PACs), Gillibrand og Harris har erklært støtte til et offentlig finansiert helsevesen, og Harris har dessuten stilt seg bak ei nasjonal minstelønn på femten dollar i timen. Dette trekløveret ser hvilken vei vinden blåser, og ønsker å følge med. Det er ikke overraskende om alle tre stiller som presidentkandidat i 2020 …
Fakta
Presidentvalget 2000
- Hovedkandidater: Al Gore (D), George W. Bush (R)
- Antall stemmer: Gore 51 mill., Bush 50,5 mill.
- Antall valgmenn: Gore 267, Bush 271
- Vinner: George W. Bush (R)
Presidentvalget 2016
- Hovedkandidater: Hillary R. Clinton (D), Donald J. Trump (R)
- Antall stemmer: Clinton 65,9 mill., Trump 63 mill.
- Antall valgmenn: Clinton 232, Trump 306
- Vinner: Donald J. Trump (R)
Alle tall er rundet av til nærmeste desimal.
Aslak Kittelsen (f. 1987) er historiker og studerer spansk ved Universitetet i Oslo.
