Tekst: Aslak Kittelsen | Bilde: Wikipedia Commons
Når vi tenker på Brasil er det gjerne Rio de Janeiro som dukker opp i hodet: langstrakte strender som Copacabana og Ipanema, Frelserstatuen på toppen av Corcovado-fjellet, sambaopptog med fjærkledde dansere under karneval, bossa nova-musikk … Lista kunne fortsatt. Sjøl om Norsk Hydro denne våren har gjort en strålende innsats for å minne oss om at andre deler av verdens femte største land finnes, er det den gamle imperiehovedstaden som står som bildet på hva Brasil er.
Denne vinteren pakket jeg kofferten, og rømte unna den verste vinterkulda. Jeg droppet Rio denne gangen, og oppsøkte i stedet noen andre av de største byene i landet. Jeg feiret karneval i Salvador, hovedstaden i Bahia, som er hjemlandet for den afrobrasilianske kulturen: Tenk Brasils svar på New Orleans. Siden var jeg i São Paulo, Brasils største by, og nesten like flerkulturell som New York. I denne omgangen vil jeg fortelle deg, kjære leser, om den tredje og kanskje minst kjente storbyen jeg var innom, nemlig Recife – en by med en spennende historie og særegen kultur.
Verden blir bundet sammen
Recife er i dag Brasils fjerde største by, og er hovedstaden i delstaten Pernambuco, som har omtrent samme utstrekning og folketall som Portugal. Sammen med resten av det nordøstlige Brasil hører Pernambuco til de delene av landet som først ble kolonisert av Portugal. Portugiserne fant fort ut at dette området egnet seg til å dyrke sukkerrør: Denne planta hadde i løpet av middelalderen spredt seg fra India via Midtøsten til Middelhavsområdet, og så hadde portugiserne tatt den med videre til atlanterhavsøyene sine: Azorene, Madeira, Kapp Verde, São Tomé og Principe. De fant imidlertid fort ut at stordrift av sukker krevde et stort antall arbeidere som arbeidet langt hardere enn noen portugiser var villig til. Hva ble løsningen?
Jo, på det afrikanske fastlandet hadde portugiserne kommet i kontakt med lokale fyrster. Som fyrster flest, var disse fra tid til annen i krig med andre fyrster, men de hadde en vane som var ukjent i Europa: De brukte krigsfangene som slaver. Og de hadde heller ingenting imot å selge videre de samme slavene til portugiserne. Dette ble dermed grunnstammen i arbeidskrafta i de portugisiske sukkerplantasjene. Og i takt med at portugiserne begynte å ta det nordøstlige Brasil i bruk til sukkerproduksjon, ble slavene sendt også dit: En tragedie var født.
Gull, sukker og blod
Trekanthandelen og den transatlantiske slavehandelen gav fordeler til mange: Portugal tjente gode penger på sukker, resten av Europa fikk større tilgang på varen – og fyrstene av kongedømmer som Kongo tjente gode penger på menneskehandelen med krigsfanger fra fiendene deres. Taperne i stykket ble naturligvis de samme fangene, som ble ført til et ukjent land og utsatt for et verre regime i Brasil enn i de afrikanske samfunna de kom fra. Og den dag i dag er etterkommerne deres fortsatt i stor grad tapere i systemet: Brasil avskaffet slaveriet i 1888, hele 26 år etter USA, og i dag er afrobrasilianere gjennomgående de fattigste brasilianerne.
Det var imidlertid ikke alle slaver som godtok den skjebnen som var utmålt dem – ikke minst i området rundt Recife. Akkurat som slaver i Jamaica og Nord-Amerika, kunne også slaver i Brasil finne på å rømme og starte sine egne samfunn i innlandet, der de var utenfor rekkevidde for de portugisiske kolonistene. I Brasil ble disse samfunnene kalt quilombos, og mange av dem har faktisk overlevd til den dag i dag. Den største av dem alle var Palmares, som lå i det som nå er Pernambuco og nabodelstaten Alagoas, og som var en kilde til stadig hodebry for portugiserne helt fram til 1695: Det året klarte de omsider å invadere Palmares og halshogge lederen av samfunnet, Zumbi. Zumbis hode ble satt på stake på offentlig plass i Recife til skrekk og advarsel.
Det tropiske Nederland
Portugisiske kolonister og afrikanske slaver var imidlertid ikke de eneste som kom til Recife og området rundt. I 1580 kom Portugal i personalunion med Spania (som i utgangspunktet var en personalunion mellom kongedømmene Castilla og Aragón), og i 1621 brøt det for andre gang ut krig mellom den iberiske unionen og den nederlandske republikken. Nederlenderne søkte å ramme fienden der de kunne, og øynene deres falt straks på de portugisiske koloniene, deriblant Brasil. Brasil var i mellomtida blitt verdens største sukkerprodusent, og ble dermed et høyt prioritert mål for nederlandsk erobring. Etter et mislykket forsøk på å erobre kolonihovedstaden Salvador (Det brasilianske New Orleans, husker du?) forsøkte nederlenderne for andre gang, denne gang i Recife, og i 1630 dukket de opp og erobret byen. Dette ble startskuddet på en relativt kort, men svært annerledes periode i brasiliansk historie: I løpet de neste tiåra anla nederlenderne moderne festninger langs store deler av kysten, og den tyskfødte guvernøren Johan Maurits av Nassau-Siegen utvidet Recife med en ny bydel med kanaler etter nederlandsk mønster. Recife fikk kallenavnet «det brasilianske Venezia».
Kanskje det mest spesielle av alt sto jødiske innvandrere for: I 1639 ble den første synagogen i Amerika bygd, og den var i bruk så lenge nederlenderne behersket byen. Disse jødene kom fra Amsterdam, men mange av dem hadde røtter i Portugal, der de var blitt utvist fra på tampen av 1400-tallet. Nederlenderne, i det minste i byer som Amsterdam, var mer pragmatisk anlagt: Å ha katolske og jødiske handelsmenn i byen betød mer penger i kassa, og da satte man hensynet til rettroenhet i annen rekke. Og når jødene kom fra Amsterdam til Recife, fikk de selskap av jøder bosatt i området rundt: Disse hadde tidligere, under portugisisk styre, valgt å konvertere framfor å bli kastet ut, men praktiserte fortsatt religionen i lønndom.
Nordmenn på avveie
Der jeg ruslet rundt i tropesola på jakt etter nederlandske spor, var jeg meg bevisst at jeg ikke var den første nordmannen til å sette mine bein i byen: Til dét var jeg flere hundre år for sent ute. Hvordan det? Jo, i tillegg til å invitere jøder til kolonien, rekrutterte nederlenderne soldater fra mange land i Europa, blant dem mange engelskmenn, franskmenn, tyskere – og nordmenn. På 1600-tallet drog tusenvis av nordmenn til Nederland for å søke arbeid, og mange av dem dro videre ut: Til Indonesia, til Nieuw Amsterdam (vår tids New York) – og til Brasil.
I boka Nieuw Amsterdam skriver Frans Arne Stylegar om bergenseren Harmen Hendriksen, som dukker opp i nettopp Nieuw Amsterdam i 1657. Han hadde oppnavnet «portugiseren» – fordi han hadde vært soldat for nederlenderne i Brasil, og han var neppe alene. Harmen Hendriksen fant vegen til Nieuw Amsterdam fordi nederlenderne overgav seg til portugiserne i 1654. Brasil var nå igjen fullt og helt på portugisiske hender, men ble aldri igjen like enerådende som sukkerprodusent: Nederlenderne hadde spredt kunnskapen om denne til de vestindiske øyene – ikke bare sine egne, men også til engelske og franske kolonier. Etter hvert forflyttet det økonomiske tyngdepunktet i Brasil seg sørover, ikke minst etter at det ble funnet gull i delstaten Minas Gerais. Ikke desto mindre beholdt Recife en sterk betydning i landet: Da den første folketellinga i landet ble tatt opp i 1872, var Recife fortsatt den tredje største byen, etter Rio og Salvador. São Paulo lå langt bak, men skulle siden vokse enormt i takt med at kaffe ble en viktigere og viktigere eksportartikkel.
Mer New York enn Amsterdam
Når man reiser til sentrum av Recife i dag, er det lite igjen av den nederlandske tida: Byen minner i dag mer om et tropisk New York enn et tropisk Amsterdam, for ikke å si et tropisk Venezia. Borte er kanalene, borte er de fleste av bygningene – og borte er landskapa rundt byen som ble foreviget av nederlandske malere som Frans Post. Da vi besøkte bymuseet i Recife, oppsummerte arkivaren der det slik: «Pernambukanerne er en sjølmotsigelse i sitt forhold til tradisjoner. De er konservative og veldig tradisjonsbevisste, men de har samtidig revet ned mange gamle bygninger.» Han nevnte spesielt at den eldste barokke kirka i byen ble revet for å gi plass til en motorveg. Det er lett å se hva han mener: Marco Zero, hovedplassen i det gamle Recife, domineres av staselige bygninger fra tidlig 1900-tall. Den opprinnelige brua til guvernør Nassau er for lengst borte, likeså Vrijburgh-palasset hans der Praça da República nå ligger; går man over enda ei bru, til bydelen Santo Amaro, blir man møtt av en jungel av skyskrapere. Imidlertid finner man stadig nederlandske spor i byen, både i folks gener og i det kollektive minnet: Innbyggerne er stolte av den nederlandske arven, og en byste av guvernør Nassau står på Praça da República den dag i dag.
Og noen bygninger står fortsatt igjen: Bymuseet vi besøkte, ligger riktignok i et gammalt fort portugiserne bygde etter at de hadde tatt tilbake byen, men i andre enden av sentrum ligger et annet fort som stammer fra den nederlandske tida. Dessuten står synagogen fortsatt: De fleste av jødene tok samme vegen som «portugiseren», og synagogen ble konfiskert til andre formål. Men så sent som i 1990-åra fikk man fastslått at et hus i Rua do Bom Jesus vitterlig var blitt brukt som synagoge. I dag er det igjen i bruk som synagoge for den jødiske menigheta i byen, samt som museum.
I tillegg til ønsket om sol, avslapning, mat og kultur, var reisen min til Recife motivert av ønsket om å finne spor etter nederlenderne (og nordmennene) som kom dit nesten fire hundre år før meg. Noe fant jeg, og mer vil jeg nok finne når jeg vender tilbake.
Aslak Kittelsen (f. 1987) er historiker og studerer spansk ved Universitetet i Oslo.
