Tekst: Markus Bang | Bilde: Pixabay
I et brev til sin venn R.B. Cunninghame Graham i 1897, skriver Joseph Conrad om hvor håpløst det er å forsøke å overtale et annet menneske til å se verden som du selv gjør det. Graham har akkurat publisert Bloody Niggers, et bitende angrep på den engelske imperialismen. Conrad, som er i gang med å skrive Heart of Darkness, en marerittaktig skildring av et kolonisert Kongo, mener Graham er for direkte i sin kritikk: «There are no converts to ideas of honour, justice, pity, freedom … only people who … drive themselves into a frenzy with words, repeat them, shout them out, imagine they believe in them».
Da jeg igjen registrerte meg på Facebook, var det i frykt for å havne på utsiden av et fellesskap. Jeg ville koble meg på igjen, men denne gangen måtte det være annerledes. Jeg ville ikke konstruere noen forskjønnet versjon av meg selv. Det måtte være ærlig, hvis ikke sto jeg i fare for å miste meg selv igjen. Jeg ville at den forestilte Markus, så godt det lot seg gjøre, skulle svare til den virkelige meg.
Jeg lagde en bruker og lastet opp profilbilde. Jeg skrev hvor jeg kom fra og hvor jeg bodde nå, hvor gammel jeg var. Så la jeg til venner, men bare de nærmeste. En ubetydelig detalj, kanskje, men dette var en forutsetning for at jeg skulle gi det et nytt forsøk. Den sosiale kretsen jeg hadde der inne, kunne ikke romme alle jeg noen gang hadde kjent. I mitt virkelige liv ønsket jeg hverken å se eller bli sett av de fleste.
De første ukene på studiet var det flere som kommenterte hvor få venner jeg hadde. At det var så rart. Jeg sa at jeg akkurat hadde fått meg Facebook igjen. At det var noen år siden sist. Hvorfor det, spurte de. Jeg prøvde å forklare. Jeg viste til studier, la ut om hvor løgnaktig det hele var. Men de så spørrende på meg. Det er jo bare Facebook, sa de. Er det så farlig?
Ikke så farlig … Hva med all tiden som gikk bort på tankeløs chatting, eller kreftene som gikk med til å veksle fra en virkelighet til en annen? Visste de ikke hva det gjorde med konsentrasjonsevnen deres? Så de ikke omfanget av å la seg oppta av et teknologisk hjelpemiddel som grep så dypt i deres bevissthet? Men de fnyste unna noe som rørte ved en livsløgn.
Hadde de glemt hvordan det var da de selv vokste opp? Ligge på rommet sitt med kun kjedsomheten til selskap? Ingenting som kunne ta oppmerksomheten vekk fra det uutholdelige øyeblikket. Det varte og varte, til man glemte det bort eller reiste seg fra sengen, sulten på noe som kunne fenge. Men på den tiden fantes det ingen lysende skjermer å glemme seg selv i.
Det kommer fortsatt opp, hvorfor jeg var borte fra Facebook så lenge. Da tenker jeg på det Conrad skriver i brevet til sin venn. Jeg sier bare at jeg var for svak. At jeg ikke klarte å motstå fristelsene, og kunne bli sittende der i timesvis og glo. Da ler folk godt. Det ser ut som de kjenner seg igjen.
