Tekst: Ylva Teigen Aas
Jeg har lurt på om higet etter å ta bilder er så tilstede i oss fordi vi gjerne vil holde fast ved det vi synes er vakkert – at det ligger innbakt en nostalgi i de fine øyeblikkene allerede mens de skjer, som vi ikke vil gi slipp på. Er man da tilstede i øyeblikket når man tar et bilde av det, eller kan man kun oppleve i ettertid? Kan det fungere helt motsatt? At det å ta et bilde tillater oss å være så fokusert på én ting, at det kun er på den måten vi virkelig ser det?
Japanerne har et uttrykk for denne følelsen, som kalles mono no aware. Det er gleden over å se hva som omgir oss og å sette pris på det, og samtidig kjenne en sorg over at det, som alt, er midlertidig og skal forsvinne. Hvis det er mulig å fange en følelse eller stemning i et bilde akkurat som det var, er det kanskje nettopp sånn det vil oppleves når en ser på det bildet. Som i et fotoalbum fra barndommen, for eksempel. Man husker alt og det lever i deg når du ser bildene, samtidig som du vet at det er over og du ikke kan gjenoppleve det.
Det er kanskje noe veldig menneskelig over dette, å gripe denne muligheten fordi det er en trygghet å ha. Og vi evner å oppleve følelsene vi hadde da vi tok det, bare ved å se på bildet:Alt kommer tilbake til oss. Jeg lurer på om andre kan føle det jeg følte da jeg tok et bilde, når de ser det. Jeg tenker ikke så mye når jeg er bak et kamera, jeg bare gjør. Det er en utrolig befriende handling. Jeg fotograferer ting jeg ser rundt meg, for å se på det, for å ta vare på det og for å prøve å forstå det.
