Tekst: Benedicte Tandsæther-Andersen | Foto: S. Cameron/Flickr
Musikk har underholdt menneskeheten helt siden vi – sannsynligvis for millioner av år siden – oppdaget hva rytmer kunne gjøre for humøret, det sosiale samværet, og vår mentale tilstand. Omtrent like lenge har det eksistert visse «komposisjonsprinsipper», noe som ikke gjør det helt utenkelig at en skjeggete huleboer kan ha oppdaget noen av de samme rytmene som tusener av år senere skulle fenge dekadente overklassemennesker i 1700-tallets Frankrike. Og symmetri har faktisk etter hvert blitt ett av de viktigste «triksene» for en god komposisjon.
Suksessens logiske brist
Da Tim Bergling døde 20. april 2018, mistet millioner av unge og voksne over hele verden et musikalsk idol. Tusenvis av artikler, minneord og -bilder har blitt laget om Bergling, som blir gitt æren for å ha løftet EDM-sjangeren til de høydene den befinner seg på i dag. Samtidig har Bergling også blitt kritisert for musikken han laget. Flere nettdebattanter har møtt Avicii-fans med kommentarer som at «musikken henger ikke logisk sammen» og at «han komponerte bare musikk etter den samme rytmen, hele tiden». Historien om hvordan en tenåringsgutt i hettegenser kunne skape sanger som fenger millioner over hele verden, helt uten å ha studert musikkteori, fascinerer likevel mer enn den ergrer.
Allemannseiet «ingen» vedkjente seg
Symmetri kan tilføres en sang på både mikro- og makronivå, og trekkes i musikkteori frem som helt avgjørende når man skal lage en hit. Det er et tidløst virkemiddel, like enkelt som det er vanskelig å gjennomføre. Hjernen vår husker bedre musikk som går i en form for «loop», så både melodier og sangtekster komponeres slik at vi kan nynne på sanger selv om vi bare husker refrenget. De færreste sanger i dag er helt fri for symmetri, og også her må hjernen vår stå til ansvar. Selv om vi både liker det forutsigbare og å bli overrasket, er en mellomting det aller beste. Vi vil gjerne overraskes av en ny sang – den skal jo ikke være helt lik den forrige vi hørte. Samtidig vil vi ha den «tryggheten» at sangen skal være behagelig å høre på: uforutsigbar musikk bringer ikke nødvendigvis så mye glede, når lytteren må være forberedt på at hva som helst kan skje.
Det er i dag like sannsynlig å høre Aviciis største hits ljome gjennom gatene en lørdagskveld på Ibiza, som i et barnerom befolket av kosedyr og LEGO. Avicii har blitt allemannseie, men som det ofte er med ting som er ”mainstream”, har langt i fra alle våget å innrømme at de er fans. Det er først nå de kommer frem, for eksempel i løpet av et middagsselskap hos svigerfamilien: «Det var så trist å høre at Avicii døde», sier svigermor, før alle rundt bordet nikker ettertenksomt.
Å bli Avicii uten musikkteori
I nettdebattene om Avicii – de fleste av dem fra flere år før han døde – har musikkeksperter, fans og andre engasjerte gjort større og mindre dypdykk i de mest kjente sangene. «Det er helt tydelig at han kan musikkteori, han lager jo nye hits hele tiden!», har noen i en av debattene skrevet, før en annen skyter inn en kommentar om at «ikke engang Avicii selv mente han kunne musikkteori», og at «alle sangene har den samme rytmen». I Netflix-dokumentaren True Stories, som kort tid før Aviciis død ble gjort tilgjengelig, bekreftes påstandene til en viss grad. Manageren hans, andre artister, folk i støtteapparatet og vennekretsen forteller om en perfeksjonist som gjerne satt oppe en hel natt for å gjøre ferdig en sang. I utgangspunktet hadde han ikke hadde noen annen musikalsk erfaring enn den han fikk i den digitale musikkprogramvaren Fruity Loops, der man kan ta opp og mikse lyd og lydeffekter. Med dette programmet laget Avicii internasjonale hits – basert på det han mente «hørtes kult ut».
Avicii studerte aldri musikkteori, og dette har av enkelte blitt brukt som argument for å underbygge at han ikke kunne noe om det. Samtidig glemmer en slik argumentasjon å ta med at verken Mozart, Bach, Beethoven, Brahms, Stravinsky eller flere andre komponister formelt studerte dette – fordi det ikke fantes som et universitetsstudium i deres levetid. Musikk var ansett som et håndverk, mer enn et akademisk felt. Det har også blitt bemerket at de verdensberømte komponistene tilsynelatende ikke «trengte» musikkteori – for de visste jo allerede hvordan musikk skulle lages. Flere av komponistene er i dag erklært som musikalske genier, og ingen bryr seg om at de ikke studerte musikkteori på det akademiske planet.
Spesielt én sang trekkes ofte frem for å underbygge at Avicii forstod viktigheten av symmetri: Le7els – eller Levels. Selve melodien er bygget opp slik at det samme partiet går i en «loop» underveis, men med ekstra lydeffekter som gjør at sangen utvikler seg. Utdrag fra Etta James’ jazzvokal på «Something’s Got a Hold on Me» utgjør vokalen. Sangen ble Aviciis gjennombrudd, og er regnet som en av de aller beste han har laget – og en av de beste – innen musikk generelt, fra vår tid.
Et musikalsk geni for vår tid
Så hva kreves det for å bli regnet som et musikalsk geni? Mer enn å redefinere EDM-sjangeren og skape flere av de mest internasjonalt kjente sangene i løpet av det siste tiåret, om vi skal tro noen av nettdebattantene. Den uoffisielle definisjonen av at musikalsk geni er en person som har musikalske ideer av høy kvalitet, samt evnen til å gjennomføre disse ideene på et høyt nivå. Ideelt sett skal et musikalsk geni både kommunisere budskapet sitt originalt og på en kunstferdig måte. I nettdebattene trekkes også den tiden man bruker på å «studere» fagfeltet frem: Mozart var ikke født som et musikalsk geni, men han hadde evner som muliggjorde det – og en far som ga ham muligheten. Tusenvis av timer senere var han en av sin tids mest begavede komponister. De utallige nettene Avicii finpusset på låter kompisene hans for lengst hadde foreslått at de «kunne gjøre ferdig i morgen» var kanskje hans virkelige studietid innen musikk.
Legendestatusen – radikal og akseptert
Å hevde at Avicii hadde det som skulle til for å bli et musikalsk geni er kanskje radikalt i flere samfunnskretser, men han appellerte likevel langt utenfor EDM-sjangeren. Kun timer etter at Aviciis død var blitt kjent gjennom mediene, skrev popstjernen Charlie Puth en hyllest til ham på Twitter: «Avicii var et geni og en musikalsk innovatør, og jeg kan ikke tro at han lenger er med oss. RIP til den aller beste». Kygo, som skulle opptre på Coachella samme dagen, sa i sin hyllest at Avicii har vært helt avgjørende for å muliggjøre hans egen karriere: «Avicii var min største musikalske inspirasjon, og han var grunnen til at jeg begynte å lage musikk. Han var et sant musikalsk geni». Avicii trekkes av flere frem som «vår tids Mozart» – en sammenligning som er like vanskelig å fatte som den er sann – for mange av de største fansene hans.
En debatt om hvorvidt Avicii vil spilles, tolkes og beundres også flere århundrer inn i fremtiden, er en debatt vi alle er dømt til å tape. Ingen av oss vet hvem som vinner kampen om definisjonsmakten for hva som vil være fremtidens klassikere, hva folk i år 2300 vil synes det er kult å høre på, eller hvilke musikksjangre som finnes da. Vi som lever her og nå vet likevel relativt mye om hva slags musikk som slår an blant oss – og 23 millioner månedlige Avicii-lyttere på Spotify kan ikke ta feil: Musikken treffer noe i mange av oss. Symmetri – som blant annet Mozart var så kjent for å bruke i sine egne komposisjoner – er blant elementene som gjør at melodiene hans har appell i dag. Flere århundrer etter Mozarts død hører vi fortsatt det som fascinerte de første fansene hans. Kanskje venter den samme legendestatusen på Avicii, i en fremtid ikke så langt unna. På Spotifys egen samleside for Aviciis hits oppsummeres det kort: «Tusen takk, Avicii. Musikken din vil leve evig».
Benedicte Tandsæther-Andersen (f. 1991) har en bachelorgrad i kriminologi og er nylig ferdig med en bachelorgrad i journalistikk.
