Tekst: Hedda Elizabeth Gray Lægreid | Illustrasjon: Øistein Bergli
«Det er en nedlatenhet jeg ikke finner meg i!»
For en uke tilbake var jeg på Munchmuseet for å overvære debatten med tittelen: «Stakkars mannen». Den skulle ta opp utfordringene mannen står overfor i det moderne samfunn. Joda, kvinners utfordringer har vært fremhevet lenge, men statistikken viser faktisk at også menn sliter. For hvordan skal egentlig den moderne mannen være? Hva får han lov til å være? Skal han være maskulin, familieoverhode, skifte dekk, klippe gress og kjøre på fotballtrening? Eller kan mannen være en omsorgsperson på lik linje med kvinnen?
I panelet var Runar Døving, professor i sosialantropologi, Dag Furuholmen, spesialist i psykiatri og Mons Bendixen, førsteamanuensis i sosialpsykologi ved NTNU. Helt innledningsvis åpner Døving med å kritisere tittelen på arrangementet: «Det er en nedlatenhet jeg ikke finner meg i!» Videre argumenterer han for at menn ikke kan ses på som en gruppe i samme grad som kvinner, ettersom de ikke har en like sterk fellesskapsfølelse seg i mellom. I det store og det hele ligger faktisk makten hos kvinnen! Det er hun som har makten i hjemmet, bestemmer hva som skal handles inn av mat, og har den næreste relasjonen til barna. Hun er familiens overhode. Det er mye arbeid. Og arbeid er makt, kunnskap er makt, og kunnskap gir kompetanse. Under en skilsmisse vil mannen være maktesløs, delvis på grunn av juridisk presedens, og delvis på grunn av hans egen kompetanse – han blir en taper. Konklusjon: i den nye typen likestilling er mannen underpriviligert, og det gjør dem usikre – og sinte.
En typisk kvinne
Selv har jeg forsøkt å undertrykke følelser knyttet til romantiske relasjoner helt siden jeg begynte å interessere meg for den slags. Jeg ville ikke fremstå som en typisk kvinne. Jeg oppfattet det som en svakhet. Jeg ville vise at jeg hadde mulighet, og rett til å konkurrere på lik linje med menn. I kjærligheten var jeg en iskald jakter: ingen følelser, ingen forpliktelser. I det sosiale skulle jeg fremstå sterk og uanfektet, behersket og skarp. Slik skulle jeg også knuse alle myter om Kvinnen. Jeg var ukomplisert, stor i kjeften, hun morsomme. Blant gutter ble jeg den kuleste jenta, men aldri den foretrukne partner. Og slik startet også mine venninner å trøste: «De føler seg truet av makten din.»
Lenge avviste jeg at jeg kunne føle meg undertrykt eller forsmådd i møte med en stor gruppe menn, jeg var jo en av dem! Sannheten er at jeg alltid har følt at jeg må bevise noe, at jeg rett og slett ikke er god nok som jeg er, i hvert fall ikke hvis jeg skal få utløp for alle mine kvinnelige emosjoner, de følelsene som får menn til å løpe vekk som livredde høns, ironisk nok. Jeg sa aldri ifra om det ble gjort en vits på min bekostning. I stedet lo jeg med av middelmådige vitser om kvinner som hører til på kjøkkenet, eller om hvordan en kvinne blir riv, ruskende gal i møte med en mann som åpner døren på gløtt. Jeg hadde da selvironi! Og slik ble jeg også en del av problemet jeg selv ønsket å kjempe i mot. For dette var ikke frigjøring, eller et forsøk på vise at kvinner er lik menn, dette var en forsvarsmekanisme.
Handlingslammede menn
En annen mann som har gjort seg bemerket i denne sammenheng, er psykolog og politisk aktør, Jordan Peterson. Petersons tradisjonelle syn på kjønnsroller har gjort ham verdensberømt, forhatt – og elsket.
– Vi kritiserer unge menn for å ha ambisjoner, for da kommer de til å bli en del av patriarkatet og ødelegge verden, sier Peterson i et intervju til VG. Unge menn savner et ønske om at de skal ta ansvar. Resultatet? En hærskare av handlingslammede menn.
Unge kvinner har derimot andre utfordringer, mener Peterson. Utfordringen deres er at de forsøker å konkurrere i to hierarkier samtidig, både det kvinnelige og det mannlige. Å skulle lykkes i begge, blir et problem. Videre er et av Petersons mest kontroversielle utsagn det han kom med etter at en ung mann i Toronto kjørte inn i en folkemengde og drepte ti tilfeldige personer: «Han var sint på Gud fordi kvinner avviste ham.»
Kvinner skal altså ha større valgmuligheter enn menn – også på datingmarkedet. Det er vi som bestemmer hvem vi vil skal være fedre for våre barn. Og ofte er vi kresne, skal vi tro Furuholmen. Dette sier han til en fullsatt sal på Munchmuseet (som for øvrig huser et flertall av kvinner). – Kvinner vil ofte ha en sterk og maskulin mann som kan ta vare på dem, en karikert beskrivelse av mannen. De fleste menn passer ikke inn i dette bildet kvinner skaper av dem, sier Furuholmen. Bak meg hører jeg en kvinne hvese til sin nabokvinne: «Jeg liker ikke at han omtaler kvinner som en gruppe». Dette er en evig runddans, tenker jeg. Og ordstyrer Elisabeth Skarsbø Moen svarer, noe lattermildt, til jubel fra kvinner i salen: «Dette kommer kanskje som en overraskelse, men vi kvinner ser faktisk bare etter en snill mann.» Aha! Har vi egentlig alle sammen misforstått hverandre hele veien?
Mennesker er mennesker
Når det åpnes for spørsmål fra salen, rekker en ivrig, eldre kvinne opp armen. Hun reiser seg, ser med et alvorstungt blikk ut mot salen, og sier høyt og tydelig: «Jeg har stor medfølelse for den tause og enslige mannen. Jeg tror han mangler selvtillit. Det virker som han er redd for å ikke svare til kravene for mannsrollen. Kan vi ikke snart begynne å akseptere at mennesker er mennesker, og ikke roller, og at vi må få lov til å bli oss sjøl, og ikke noe annet!» Joda, en fin tanke, dog ikke en løsning med særlig stor handlingskraft. Om det hadde vært så enkelt, hadde det vel heller ikke vært noe problem.
Jeg går ut av lokalet med en følelse av at vi egentlig ikke har kommet noen vei. Det er visst vanskelig det her, å snakke om menn og kvinner uten å generalisere. Men hvordan skal vi angripe dette sinnet og usikkerheten som har dukket opp – både hos mannen og kvinnen? Hvis kvinnen nå er blitt en drage som må temmes, hva skal mannen være da? Under debatten på Munchmuseet har alle paneldeltakerne på hver sin måte forsøkt å ta livet av myter, og på samme tid blåst liv i tradisjonelle roller og karikaturer.
Om det er slik at kvinner nå med rette kan si at vi faktisk er bedre enn menn, er det heller ingen seier. Hvis dette er en kamp for å nå toppen, kommer vi alle sammen til å tape. Er det synd på mannen fordi han føler seg maktesløs? «Å være maktesløs ødelegger ikke for en persons menneskelighet. De eneste som mister menneskeligheten sin, er de som mener de har rett til å gjøre en annen maktesløs. Det er de svake. Å bøye seg uten å knekke, det er styrke» sier komiker og feminist Hannah Gadsby. Jeg kunne ikke vært mer enig.
I de fleste relasjoner jeg har inngått med menn, har jeg, som ellers ser på meg selv som et velfungerende og oppegående menneske, blitt redusert til en fjott. Jeg fremstår ikke som sterk og fryktløs, jeg er svak og livredd. Kanskje er jeg også kresen på menn, jeg som i en alder av tjuefem fortsatt er ute på jaktmarkene. Jeg har et stort sosialt nettverk, en utdanning og store ambisjoner for egen karriere. Jeg mangler bare et realt mannebein! Skremmer jeg dem vekk alle- rede før jeg har begynt? Er det noe jeg har lært, så er det dette: kvinner kan ikke jakte og konkurrere som menn. Om en kvinne blir for pågående, for intens i sin jakt, vil mannen la seg skremme. For den gode, gamle regelen gjelder fortsatt: når kvinner og menn gjør det samme, oppfattes det ulikt.
