Tekst: Tony Nordgaard | Foto: Pixabay
Da jeg var 15 år hadde jeg planen klar. Det skulle være tre år med videregående, ett år i militæret og tre år med studier. Som 23-åring skulle jeg jobbe i reklamebyrå og som 25-åring skulle jeg ha leilighet og kanskje samboer og tanker om barn. Jeg tenkte jeg måtte skynde meg med å bli ferdig med alt, så livet kunne begynne. Nå er jeg 25 år, og ingenting har gått etter planen.
Jeg vet ikke hvor tanken om at det hastet å «etablere» seg så tidlig som mulig kom fra. Kanskje var det fordi omtrent alle de voksne jeg kjente hadde disse tingene. Jeg tenkte ikke på det som et valg, men som en liste med ting man måtte ha. Valgfriheten lå i hvor man ville bo, hvem man ville være sammen med og hvilken jobb man ønsket. Jeg tenkte at single voksne mennesker automatisk måtte være ensomme, og jeg syntes synd på de barnløse.
I stedet for å velge hvem du skal få barn med, så kan du gjøre noe så drastisk som å ikke få barn i det hele tatt. Den ultimate friheten må være å kunne velge bort ting også. Jeg verdsetter denne friheten, selv om det er denne friheten som har gjort at ingenting har gått etter planen. Jeg droppet ut av militæret, flyttet til Oslo uten jobb, før jeg begynte på en svindyr privatskole. Etterpå fikk jeg panikk og flyttet til Telemark for å ta en bachelor i økonomi og administrasjon. Halvveis ut i året fant jeg ut at jeg hatet alt som hadde med økonomi og administrasjon å gjøre og fikk endret det til årsstudium. Jeg bestemte meg for å gå tilbake til røttene fra videregående og ta en bachelor i medier og kommunikasjon.
Neste sommer er det ti år siden jeg gikk ut av ungdomsskolen. I den anledningen har noen driftige mennesker fra klassen tatt initiativ til en gjenforening. Det har ikke vært noe selvfølge for meg å dra på dette, for jeg har tenkt mye over hva jeg har oppnådd disse ti årene. Ingenting av det jeg hadde på listen min, som jeg via glimt på Facebook har sett at mange andre fra kullet mitt har ervervet seg. Jeg hører for meg reaksjonene rundt bordet når jeg forteller
at jeg har studert i seks år, og ikke har en konkret yrkestittel: «Så lenge? Du kunne jo vært lege!», flirer en av de som har alt fra listen. «Ja», skulle jeg svart, «men jeg er glad jeg ikke er det».
Derfor har jeg vurdert å droppe hele gjenforeningen, men nå er jeg nesten sikker på at jeg ønsker å dra likevel. For det første har jeg innsett at å måle seg opp mot hverandre er lite konstruktivt, med mindre man er konkurrenter i en bransje. For å sitere Dr. Erik: «Det eneste jeg vil er å ha det fett». Dette gjelder nok mange. For å ha det fett er å ha det komfortabelt, eller å trives. Det trenger ikke å bety et visst antall utenlandsreiser i året, eller fester flere dager i uka. Det kan selvfølgelig være det mest betydningsfulle for noen, mens andre finner lykken i for eksempel en restaurert 1969 Ford 17m, en god bok, eller å endelig tre inn i foreldrerollen. For meg er det ofte menneskene rundt meg som får meg til å føle meg som en suksess. Hvorfor skal det være noe annerledes rundt menneskene jeg kjente for ti år siden?
De forskjellige studiene mine spriker en del, og virker å ha lite med hverandre å gjøre. Heldigvis er det ikke bare på skolen man lærer, så jeg prøver å tenke som Askeladden. Ting jeg har plukket opp på veien og erfart er verdifullt, om ikke i dag, så en annen gang. Derfor prøver jeg å ikke angre altfor mye på ting jeg har gjort og ikke gjort. Det er da man kaster bort livet, og det er de menneskene jeg syns synd på i dag. Jeg har ikke like mye hastverk lenger, selv om livet blir kortere desto lenger jeg lever. Kanskje er det fordi jeg ikke venter på at livet skal begynne, men at jeg har innsett at livet har rullet og gått i over 25 år.
