Tekst: Endre Bjærum | Illustrasjon: Øistein Bergli
På Resett sine nettsider andre juledag 2018 erklærte Helge Lurås Ytringsfrihetsforbundets (YFO) dannelse. Forbundets erklærte formål er å beskytte ytringsfriheten mot politisk korrekthet og totalitære tendenser, samt bevare den enkeltes rett til å si hva man vil, uten å være bekymret for tap av inntekt, arbeid eller anseelse hos andre. I tillegg anser Lurås Straffelovens § 185 som et hinder for fri meningsutveksling, fordi paragrafen tilsynelatende hindrer kritikk av «innvandrede ukulturer med nedlatende kvinnesyn og antidemokratiske holdninger eller totalitær, sosialistisk utradering av vår egen vestlige og nasjonale egenart» (Resett 26. desember 2018). Til Aftenposten samme dag sa Lurås: «Vi lever i en tid der stadig færre ting blir diskutert i offentligheten. Dette er konsekvensen av å leve i et heterogent samfunn hvor mer er blitt tabu. Vi har dannet YFO for å få folk til å reflektere over denne samfunnsutviklingen». Ytringsfriheten, slik vi kjenner den, står i fare for å bli borte, påstår han. Vi kan tilsynelatende ikke si akkurat hva vi vil om alt – til og med ytringer som kan virke svært kontroversielle. YFO ønsker å beskytte ytringer som ikke samsvarer med politisk korrekthet – i ytringsfrihetens navn.
Ytre høyres frihetsforsvar
Dette føyer seg i rekken av hendelser, der ytringsfriheten har vært et stridstema. Den Nordiske Motstandsbevegelsen har legitimert sine standpunkter med medlemmenes rett til å ytre seg. Alliansen, med Lysglimt Johansen i spissen, legitimerer sine standpunkter med ytringsfriheten. På motsatt side har Antifa og Kvarteret i Bergen forsøkt å begrense henholdsvis nazisters og Alliansens ytringsrom. Begrunnelsen for denne begrensingen av ytringsrom er på grunn av deres «hatefulle ytringer», «rasisme», «nazisvineri», «fascisme» og lignende karakteristikker. Antifa og no-platformerne anser ytringer på ytre høyre ikke som ytringer, men som hat.
Selveste Jordan Peterson har også stilt seg uenig til lovgivninger mot hatefulle ytringer. Han spør seg: «Who defines hate?», for deretter å si at slik lovgiving er disproporsjonal med tanke på sitt formål. Petersons underliggende standpunkt er at lovgivning mot hatefulle ytringer slår som regel skjevt ut og bidrar til en begrensing av ytringsfrihet. Selv om han anerkjenner hatefulle ytringers eksistens setter han ytringsfriheten så høyt at den ikke kan begrenses, uten at det går på bekostning av hver enkeltes rett til å ytre seg.
Den folkelige følelsen
Når vi leser om slike saker i aviser eller ser dem på Dagsrevyen, Dagsnytt 18 eller Politisk Kvarter er det lett å bli forvirra over hva vi kan si og ikke si. Imidlertid har alle en anelse om hva ytringsfriheten er, nemlig retten til å ytre det vi ønsker og mener uten frykt for forfølgelse av en stat, organisasjon eller individer. Ytringsfriheten handler også om retten til å motta opplysninger. Mest av alt er ytringsfriheten grunnsteinen i demokratiet. Alle de andre frihetene (religionsfrihet, forsamlingsfrihet, trykkefrihet, pressefrihet og lignende) bygger på ytringsfrihet, og vi kunne knapt demonstrert og fått gjennom eller hindret lovgivning uten ytringsfrihet. Det er ytringsfriheten som driver demokratiet og smører dets maskineri.
Vi har også en anelse om hva som ikke omfatter ytringsfriheten. Rasisme komme fram som første tanke. Krenkelser og trusler mot andre er heller ikke omfatta av ytringsfriheten. Andre ting er trakassering, diskriminering og oppfordring til vold. Kanskje blasfemi? Faktisk ble forbudet mot blasfemi avskaffet 29. mai 2015, fordi forbudet brøt med ytringsfrihetens begrunnelser.
En legal størrelse
I Grunnlovens § 100 står ytringsfrihetens begrunnelser oppført. Så fremt en ytring ikke strider med ytringsfrihetens begrunnelser om sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse, anses ytringen som juridisk legitim. Disse begrunnelsene ble foreslått innlemmet i Grunnloven av Ytringsfrihetskommisjonen av 1999. I et demokratisk perspektiv er ytringsfrihet retten til å si det man ønsker, uten å kunne lastes for det av en statsmakt og for å bidra til et levende og velfungerende demokrati. Sannhetssøken innebærer at vi kommer nærmere sannheten, dersom vi har fri meningsutveksling i samfunnet. En fri debatt gir blant annet et større rom for korrigering av inkonsistente resonnementer og akkumulering av kunnskap. Individets frie meningsdannelse handler om borgeren i et demokratisk samfunn og dens rett til å ytre det hen ønsker, slik at man kan gi sitt bidrag til demokratiet og til søket etter sannheten. Individets frie meningsdannelse innebærer også en beskyttelse mot statlig innblanding i meningsdannelsen, slik at individet kan utvikle sin egen integritet og autonomi.
Ytringsfrihet handler ideelt sett om sannheten, et sunt demokratisk samfunn og individets rett til å motta og gi opplysninger. Likevel er det krefter der ute som anser ytringsfriheten som absolutt. Åpenbart er den ikke det, særlig ikke i juridisk forstand. Vi kan jo også komme med et lignende argument på filosofisk grunnlag, men da krever det en annen formulering.
En demokratisk avveining
Siden ytringsfrihetens begrunnelser ligger i sannhetssøken, demokratiet og individets frie meningsdannelse, forstår vi at ytringsfriheten tilhører flere personer innenfor et samfunn, hvor demokratiet er styreform. Ytringsfriheten trives godt i demokratier. Hvis dette demokratiet skal fungere som et velsmurt maskineri bør alle få sin mulighet til å ytre seg fritt. For å gjenta meg selv; ingen ytringsfrihet, intet demokrati. Ethvert demokrati med en grunnlov vil som regel befeste denne retten i den samme grunnlov. Nå har alle den samme rett til å ytre seg. Kan et individ si akkurat hva det vil? I prinsippet, ja. I øyeblikket noe ytres er det ingen andre enn en selv som kan hindre en ytring. Dersom en aktør bestemmer seg for at noe ikke kan bli sagt og aktivt forhindrer at andre sier det, har vi en totalitær aktør med å gjøre. Kjernen i en totalitær holdning er å kontrollere tanken. Imidlertid er ikke det sentrale når noe blir sagt, men hva som bør være reaksjonen på en ytring som framstår urimelig og hatefull, etter at ytringen har funnet sted. Bare på den måten kan man stilles ansvarlig for det som ytres.
Det lyder som en klisjé, men det mister aldri sin relevans; kommer det et ansvar. For det første står vi ansvarlige overfor det vi har sagt. Å fraskrive oss ansvar for noe vi beviselig har ytra er en urimelig handling, både for oss selv og for andre. For det andre står vi ansvarlige overfor andre. Hva vi sier har en påvirkning på andre. Dersom vi kommer med urimelige eller hatefulle påstander må vi ta det ansvaret. Vi står også ansvarlige overfor andre, fordi ytringsfriheten er gjensidig. Ytringsfrihet er ikke enveiskommunikasjon. Ytringsfriheten ligner mer en debatt og en samtale mellom parter. Dersom én person krever absolutt ytringsfrihet vil det uunngåelig svekke de andres ytringsfrihet. Ytringsfrihet i et demokrati må reguleres gjennom et sett spilleregler, slik at alle får mulighet til å ytre seg og til å bli hørt. Man bryter spillereglene ved å være urimelig, hatefull og kreve sin absolutte rett. Slik atferd vil ikke bare påvirke motpartens evne til å ytre tilbake. Det bidrar til å underminere begrunnelsene for ytringsfriheten; sannhetssøken, demokrati og individuell meningsdannelse. Hatefullhet og urimelighet bidrar ikke til å bygge opp under ytringsfrihetens begrunnelser. Det vil svekke vilkårene for en sunn, offentlig samtale; en samtale hvor folk lytter til hverandre og holder seg til saken.
Ut fra dette resonnementet er ytringsfriheten i et demokrati begrensa. Vi kan ikke ytre hva enn vi ønsker og forvente at vi kommer unna det. Vi blir til slutt holdt ansvarlig for det vi ytrer.
Debatten om ytringsfrihetens legale rammer vil sannsynligvis være relevant i lang tid fremover. Ulike mennesker, ulike fløyer og ulike stater vil tolke rammene annerledes, og debatten rundt dette kan være sunn. Men vi må ikke glemme hva ytringsfriheten er. Ytringsfrihet er noe mer enn individets rett til å si det hen ønsker. Ytringsfrihet handler om et felleskaps rett til å gi og motta opplysninger og til slutt påvirke beslutningstakere. I tillegg er det viktig at man forsøker å formulere rasjonelle demokratiske prinsipper for hvilke rammer en slik debatt kan ha. På den måten vil man forhåpentligvis unngå at radikale fløyer kupper debatten som handler om noe av det mest essensielle i våre samfunn; retten til å si det vi mener.
